Huff...

[Anonym bruker]

Er så i tvil om hva jeg skal gjøre.. Har mistet følelsene for sambo som jeg har vært sammen med i 7 år.. Har så lyst til å flytte ut, og endelig leve livet som JEG vil... (Han bestemmer det meste nå, og jeg er LEI)

 

MEN... Det er sååå vanskelig å bryte.. Har ikke snakket med han om det enda, men tror han har en mistanke.. Jeg klarer ikke å ha sex med han f.eks. Han føles mer som en bror/god venn enn en kjæreste.

 

Er også redd for at han "ikke skal klare seg" om jeg flytter... Om han blir psykisk nedbrutt.. Om han ikke klarer seg økonomisk... Vet det høres ut som jeg har ganske høye tanker om meg selv her, hehe.. Men jeg er bare redd for at han skal få problemer om jeg går.. Det blir jo feil å tenke sånn også, men jeg gjør det likevel... Jeg er jo glad i han, og vil at han skal ha det bra.. Selv om jeg ikke elsker han lenger..

 

Noen her som har angret etter å ha gått fra samboeren sin??? Vil jo være helt sikker på at jeg gjør det rette.... Huff, det er så vanskelig... =(

[Anonym bruker]

Aner ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg føler med deg...

Har det nesten på samme vis selv, men vi har bare vært sammen i 4år, og jeg er uheldigvis blitt gravid (på pp).Har et barn sammen fra før også. Vet ikke om dere har barn. Ellers er alt skremmende likt... Hadde vært godt å bare ha segselv og barn(a) å tenke på, og ta hensyn til... Skal til fam.rådgivning, men spørs åssen d går...

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra min samboer, etter MYE om og men. Angret litt i ettertid, men du verden så mye bedre jeg hadde det etter hvert. Du skal ikke tvile på dine egne avgjørelser.Om han ikke klarer seg økonomisk, er ikke ditt problem, og skal du tenke sånn går det aldri. Så tenk positivt, prøv å tenke fremover(vanskelig det da).. men, etter en tid innser du nok at det var rett. Lykke til:)

[Anonym bruker]

Enig med anonym!

[Anonym bruker]

Som å lese om seg selv, bortsett fra at sambo ikke vil til rådgivning. Mitt problem er at jeg får så dårlig samvittighet for barnet (snart barna). Synes det er grusomt at de ikke skal få bo med pappa. Han e jo god for dem, om ikke for meg.

 

Ja, uff, uff, uff!!

[Anonym bruker]

Jeg har gått fra to samboere, den første av samme grunn som deg. Han føltes mer som en bror. Det tok sikkert ett år fra jeg bestemte meg for det, til jeg faktisk gjorde det. Det var veldig tøft der og da, men deilig i etterkant. Jeg klarte bare ikke å ha noen form form nærkontakt med ham. Sex gjorde meg kvalm og jeg gråt da jeg "måtte" ha det med ham.

 

Han slet litt i etterkant, også økonomisk til tross for at det var han som hadde jobb (jeg var student) og han som ble sittende igjen med leiligheten. Senere ble han sammen med en sosiopat som han fikk to barn med og som ødela ham fullstendig. Jeg hadde en stund dårlig samvittighet for dette, men innså at jeg hadde gått mer inn i rollen som mor for ham enn kjæreste. Hva skulle jeg gjøre? Være sammen med ham kun for å holde ham på beina? I såfall hadde jeg måttet ofre mitt eget liv fordi han ikke klarte sitt eget. Vi hadde heldigvis ingen barn sammen. Vi har heller ingen kontakt i dag.

 

Den siste jeg gikk fra er far til mitt første barn. Dette var av helt andre grunner, men var også veldig tøft på sitt vis. Vi lå i krig i nesten et halvt år etterpå ettersom han ikke ville gi slipp på meg og prøvde alle mulige måter å manipulere, true og krangle seg til at jeg skulle komme tilbake.

I dag, to år etter, fungerer ting fint mellom oss som foreldre, selv om vi ellers ikke har mye kontakt.

 

Moralen er vel at ja, det er veldig tøft å bryte opp og enda tøffere når det er barn med i bildet, men det går seg til og du får et mye bedre liv etterpå.

[Anonym bruker]

Jeg hadde akkurat samme tankene om eksen min. Vi var forlovet og skulle gifte oss sommeren etter. Hadde mistet det meste av følelser for han som kjæreste, men var jo glad i han og veldig bekymret for hvordan ting ville bli om jeg gikk fra han. Mens jeg gikk og grublet på alt dette i flere mnd fant han seg ny dame og dumpet meg! Er det mulig... Var jævli da, men er jo bare glad for det nå...