Må blåse ut!

[HurraMora]

Biomor har hatt et digert horn i siden til meg. Hun og faren gikk "vennskaplig" fra hverandre og det gikk nesten 2 år før han så traff meg.

 

Jeg er av den inkluderende arten. Jeg synes det er stas med stebarna, og jentene har selvfølgelig en åpenbar og stor del av vår familie. Familien er ikke fulltallig før vi er alle 5. Jentene har en lillesøster hos oss, et lite sjarmtroll av en 2 åring som elsker søstrene sine og som er mye greiere når de er her, enn når hun er alene med faren og meg (jeg er mammaen hennes).

 

De eldste jentenes mor er ikke begeistret for meg. Hun har tint ørlite grann opp etter at vi fikk minstejenta, men får stadig noen raptuser. Jeg har vært veldig forsiktig med å si noe til henne, men jeg har bygget opp litt "greier" igjennom tidene.

Så var jeg ute med vennenen mine fredag kveld, spiste på restaurant. Pappaen var såklart hjemme med alle 3 jentene.

 

På samme restauranten traff jeg selvfølgelig de eldste jentes mamma. Og hun ble sjokkert over å se meg.

Lurte på hvorfor jeg ikke var hjemme, og om jeg syntes det var greit at mannen min satt barnevakt.

Nei, jeg synes ikke det er greit at han sitter barnevakt sa jeg, han er hjemme med barna sine.

Hun begynte så å lire av seg en hel del skit som jeg ikke gidder å forholde meg til. Jeg ble skikkelig irritert og sa ganske sint at jeg synes ikke at hun skulle blande seg i våre saker. Så sa hun at det var jeg som ødela for henne, for jeg var så "perfekt" at det ble så slitsomt for henne å skulle toppe det. DA forklarte jeg henne at jeg er meg og hun er seg, og at det beste ville være om vi heller kunne konsentrere oss om våre respektive familier og la være å se på hverandre med argus øyne. Jeg vi'et meg selv om jeg ikke ser på henne med argus øyne. Men da sa hun -jeg visste det! du prøver å herme etter meg. (sukk og stønn)

 

Da hadde hun ødelagt kvelden for meg, og jeg sa rett ut hvor tålmodig jeg synes jeg har vært som har funnet meg i alle de stygge tingene hun har sagt om meg. Og at jeg heretter ikke kom til å finne meg i slik oppførsel. Hun begynte å gråte (jeg sa ikke stygge ting, men jeg ramset opp noen ting hun har sagt og som jeg synes har vært injurierende, ydmykende og leit, bl.a at "vi ikke engang greide å lage en levende unge", da barnet jeg bar døde i 7. mnd. og jeg måtte føde det dødt.) og jeg gikk.

 

Jeg fortalte alt til min mann, og hun fortalte den samme historien til ham da hun ringte lørdag morgen for å sladre til ham. Han sa at han ikke ville snakke med henne om dette, men at det nå blir mekling med advokater. Dette går ikke lenger.

Det er så surt å måtte forholde seg til et menneske som driver å svartmaler en hele tiden. Jeg blir så forbannet!

 

 

[fyttikatta]

Hvorfor skal det bli mer mekling av at du og mor krangler?

 

Dette har da ingenting med samværet å gjøre.

 

Men det er noe galt her uansett når biomor ringer din mann og sladrer.

Du burde heller få klargjort hva slags forhold mannen din har til eksen sin.

 

 

 

 

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Dette påvirker jo samarbeidet rundt samværet i aller høyeste grad. Og jeg er enig med deg i at mannen din bør ta noen skritt for å få satt henne på plass og for å få fortalt henne hva som er akseptabelt. Men jeg er ikke sikker på at å gå veien om advokater er den riktige måten å gjøre det på (med mindre det foreligger andre problemer av mer juridisk art). Jeg tror heller jeg hadde foreslått samtaler via fam.vernkontoret. Kanskje du også bør være til stedet, siden hun så åpenbart har problemer med å forholde seg til deg (slik at det går ut over samarbeid og kanskje barna blir påvirket av dette?). For jeg kan ikke umiddelbart se hva en advokat kan gjøre med dette, med mindre han hyres til å mekle (eller det er snakk om barnefordelingssak). Og det gjør dem gratis ved fam.vernkontoret (mekle altså).

[HurraMora]

Skjønner poengene deres. Takk for svar.

 

Advokater blir det. Familievernkontoret har vi forsøkt før, og biomor har ingen respekt. Det vi har fått igjennom har vi fått igjennom advokat. Penger er ikke noe problem for noen av sidene. Var noe oppbrakt da jeg skrev innlegget, og det kom ut relativt unyansert og litt hulter til bulter.

 

Det er greit at moren har et problem med meg, men hun kan ikke drive på sånn som hun har gjort. Dette er første gangen hun sier ifra.

 

Min mann er advokat og forholdet til eksen er veldig avklart. Men hun ringer jo stadig, og særlig når jentene er hos oss. Som regel stopper han henne. Vanskelig å la være å ta telefonen, det vitner jo ikke akkurat om samarbeid.

[PROVOSERT!!!!!!!!!!!]

Vi har sagt i fra om at skal mor snakke med far eller barna når de er hos oss, så skal det være presserende. Vi har faktisk fått dette fra familevernkontoret. Om smaværet hos far blir veldig oppstykket av at mor ringer hele tiden, så kan dette føre til SÅ mye problemer for barna å knytte seg til nytt hjem, at det kan gjøre dem syke. De vil grue seg til at mamma ringer, få dårlig samvittighet for det, og til slutt ende opp med å ikke orke å komme til far, for da er det alltid masse styr rundt mor.