En mors største nederlag..... Litt langt, men hjelp meg,da:(

[Pooos PoPpEkLaR :)]

Jeg og faren til datteren vår på fem flyttet fra hverandre for to år siden.

Vi har hatt 50-50% fordelig. Han er en veldig spontan, ustrukturert person som ikke følger opp så mye mtp bhg osv, men er en god omsorgsfull far allikevel.

Jeg er nå gravid og sammen med han jeg vil dele resten av livet med og vi bygger hus sammen og datteren min er med på hele prossessen både i svangerskapet og husbyggingen og vi har det veldig koselig sammen alle tre...

Men i dag snakket jeg med den lille jenta mi (som må tåle en litt gretten, sliten, gravid mamma om dagen..) og da kom hun fram til at hun vil være mer hos pappa..Helt seriøst sa hun det og hun ville ikke at jeg skulle bli lei meg osv...

Jeg klarte å holde maska, jeg, men ikke nå..(hun er ut og leker..)

Datteren min vil ikke bo her så mye mer!!! Dette gjør så vondt..Føler at jeg har gjortog tenkt så mye i forhold til hva et barn trenger og føler at jeg gjør MYE bra for henne... Men hun vil til pappa..(og det er jo bra på en måte også...)

Dette er vel en av de værre opplevelsene en mor kan oppleve..

Noen som har noen støttende ord eller erfaring rundt samme tema?

Er så lei meg!

Skulle gjerne vært anonym, men...går visst ikke..??

 

[Gjest]

For meg er du nå anonym uansett...

 

Men er det virkelig slik at en femåring skal bestemme slikt selv? Vet hun sitt eget beste? Eller er slikt basert på impulstanker og hva som frister mest der og da?

Hvis feks hverdagen hos pappa er feriepreget, og hos mamma er hverdagspreget er det jo klart at hun vil velge ferien? Det betyr vel ikke dermed at det er det beste for henne...

 

Er det ikke derfor man venter til barnet er større før de skal tas med på slike bestemmelser?

 

Bare noen tanker som falt meg inn da jeg leste det du skrev.

 

[Luans mamma]

Jeg har ingen erfaring med dette,så jeg kan ikke hjelpe deg der, dessverre. Men det kan jo hende at jenta di synes at det skjer veldig mye hjemme hos deg akkurat nå med en lillebror/lillesøster i vente og bygging av nytt hus. Hun er kanskje sjalu og usikker på hvordan fremtiden kommer til å bli. Du bør ta en prat med henne om hva som kommer til å skje når hun får et nytt søsken, hvis du ikke allerede har gjort det. At du kommer til å være like glad i henne. Og forklare at en nyfødt trenger hjelp til alt, og derfor kommer den til å få mye oppmerksomhet. Men at hun som storesøster kan være med å bidra masse i dette arbeidet,osv,osv.

En femåring forandrer vel dessuten mening ganske ofte, så vidt jeg vet. Det kan hende at i morgen allerede har hun en helt annen mening...? Tror du skal se det litt an,jeg.

 

Håper dette trøstet litt i alle fall =)

[Pooos PoPpEkLaR :)]

Jeg snakker mye med henne om det som skjer rundt henne nå og hun virker kun engasjert og glad og så blir hun lei all plapringen min og går og leker:)

Klart hun ikke skal bestemme selv, men jeg synes det er så viktig at hun blir hørt også, da... Men det er så sårt! For jeg vier så mye tid til henne i forhold til det pappa'n gjør osv, men det tenker jo ikke hun på, hun er jo tross alt bare fem år.. Men takk for svar, det hjelper:)

[Happy H]

Hei hei

 

forstår at dette e veldig hardt for deg..

men eg vil bare anbefale deg å ikkje ta en avgjørelse no.

 

Husk at jentene din har hatt mamma helt aleine i mange år, og plutselig no skal det komme en ny baby. dette e nok kjempe spennende og veldig skummelt på samme tid.

kanskje e d derfor ho ønske å være meg hos pappa fordi d kan komme en an å "ta hennes plass hos mamma"

Barn tenker og føler mye mer enn vi tror. La jenten din vite at ho e like viktig og betyr like mye for deg uansett om d komme en ny baby i huset.

Dette skjedde med min fetter når han endelig ble storebror til tvillinger 7år gammel.då ville han heller bo hos tante. Men det gikk seg til etterhvert.

Prøvå innvolvere ho alt du kan, la ho få bestemme mye i kossn rommet skal bli i d nye huset, sånne ting.

La ho gjerne tilbringe litt ekstra tid med pappa en periode, så tror eg nok ho vil hjem igjen til mamma og.

Men vis at du bryr deg og ønsker å ha ho hos deg, og ikkje bare la ho få dra til pappa og være der utn du sier noe for då kan d være en slags "bekreftelse" på at mamma syns d e greit eg bare e hos pappa no når d komme en ny baby.

 

Ho e bare 5 år, men kan ha mer komplekse tanker enn vi voksne gjerne tror..

 

 

vil bare legge til at eg har jobba i barnevernet og sett flere tilfeller som kan underbygge d eg skriver,så du ikkje tror eg sitter her å synser masse=)

 

Lykke til! dette ordner seg nok!!!

[Gjest]

Kanskje hun sier/tenker slik for å teste om du faktisk vil "kjempe" for henne?

Unger er ofte slik, de tester og vil ha respons.

Og det trenger hun nok da, hun vil høre at du vil ha henne,selv om d kommer en baby...

 

 

[Pooos PoPpEkLaR :)]

Tusen takk for det:)

Jeg synes det er fint med folks meninger, så det er bare å synse i vei! Datteren min er VELDIG følsom og vi snakker mye sammen. Tar dette med en klype salt, da. Men hun drar til pappa'n sin i morgen fordi hun hadde lyst til det.. snufs:(

[minime<3 in belly]

Lille venn!!!!!

 

Ikke ta det så til deg... Jeg vet jo litt hvordan situasjonen har vært og DU og typen har jo hatt datteren din MYE MER enn din x......

 

Han har jo ikke hatt tid til henne.. Du har vært mye "barnevakt" i hans helger.....

 

Så jeg kan jo skjønne at hun vil være mer hos pappa, fordi hun har vært mye hos dere...

Men at hun ikke vil være hos deg betyr det jo ikke....

 

Men jeg kan vel kanksje tro at TV og KOS er en del av hverdagen til datteren din hos pappa`n sin....

 

Se hvordan det går du snuppa så tror jeg at det blir VELDIG MYE BEDRE når hun får sitt eget rom i det fine flotte huset deres...

[NewYorkMom_får_to_tette]

Selvfoelgelig vil hun vaere mer hos pappaen sin. Men det betyr IKKE at hun ikke vi vaere mer hos deg. En femaaring har ikke de samme tidsbegrepene som vi har, og dersom hun hadde vaert mer hos pappaen sin hadde hun sikkert sagt det sammme om deg....at hun vil vaere mer hos mamma.

 

Som noen andre sa kan det jo ogsaa hende at tiden hos pappa baerer mer "feriepreg" mens hos deg er det mere hverdag. Uansett mener jeg hun er for liten til aa paavirke situasjonen--skjoenner godt at du vil ta henne alvorlig, men hun ser heller ikke hele bildet. Og akkurat naa er det sikkert mye styr med ny baby og husbygging. Tenk saa morsomt det blir for henne aa bli storesoester!

 

Unger kan si mye som saarer, gitt. Jeg underviste i smaaskolen lenge, og husker godt ei lita jente som skulle flytte. I dagene foer var hun skikkelig sur og tverr og sa til meg at hun ikke likte meg og at jeg var en fael laerer, og at hun ikke kom til aa savne skolen i det hele tatt. Men paa skoleavslutningen begynte hun aa graate og sa at jeg var den beste laereren i hele verden... Det hele var rett og slett en maate aa ta avstand fra skolen paa...

 

Hvem vet--kanskje hun bare savnet pappa litt ekstra i dag. Uansett, betyr det IKKE at hun ikke vil vaere hos deg. Hvis hun ofte virker lei seg hjemme og hele tiden prater om pappa hadde jeg tatt det mer alvorlig...men dersom det kun er noe hun sa den ene gangen hadde jeg proevd aa ikke tenke saa mye over det. Du er nok en kjempegod mamma, du!

 

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

når barnet er 7 år gammelt skal en begynne å høre på dets meninger.. det er iallfall loven..

[Pooos PoPpEkLaR :)]

Dere er jammen meg gode:)

Jeg tar litt lettere på det nå..Er bare så sliten og føler ikke at jeg strekker helt til, og nå som man er gravid og sånn, da..tårene kommer lett:)

Den lille jenta mi er en moden femåring og det er nok fort gjort å overvurdere henne litt.

 

Tusen, tusen takk for fine svar, alle sammen:) Er jammen glad jeg har bim om dagen;)

[2gutter&2jenter]

Jeg har en gutt på 9 år nå, som jeg har hatt 50% fram til skolealder, og har nå hovedomsorgen for. Jeg har erfart at han har sagt at han vil være mer hos pappaen sin når det har vært lite tid med pappen, eller sagt det som våpen mot meg når han har syntes jeg har vært urimelig mot ham o.l. Jeg har ikke kunnet ta det innover meg at han har sagt slike ting, så lenge det er engangstilfeller, og så lenge jeg har sett at han har det veldig bra her. Klart han kunne ønske at situasjonen var litt annerledes. Det kunne jeg også. Ingen ønsker seg samlivsbrudd i utgangspunktet. Særlig da han ble storebror her i huset, kunne han bruke det som det mest grusomme han kunne tenke seg for å vise sin protest mot den nye som skulle ta oppmerksomhet. Min holdning til dette har vært at dette er de voksnes avgjørelse som i fellesskap har blitt enige om noe med tanke på barnets beste. Det er ikke før i 12-årsalderen (tror jeg) at de reelt har mulighet til å avgjøre dette rent juridisk hvis det skulle bli aktuelt. Fram til da skal de bli hørt, men ikke være overstyrende. Jeg tror at for en femåring (min var seks) er dette en stor omveltning, og vil nok ønske seg unna situasjonen noen ganger, og fremdeles være enebarn, f.eks. hos pappa. Ikke ta det for personlig at hun sier det, husk at du er den egentlige autoriteten, sammen med faren hennes.

[@nne p@ l@nne]

Er i litt samme situasjon bare med et barn som er noen år eldre. Han er 50%-50% hos oss begge. Han har både ytret til meg at han vil være mer hos meg og nå i det siste vil han være mer hos pappaen sin.

Han har spurt meg om jeg blir lei meg hvis han flytter. Svarer da at det viktigste for meg er at han har det bra og hvis det er hos pappa er det fint (mener jo ikke det innerst inne, men kan jo ikke si det til han) Han luftet først for pappa at han ville bo hos meg, men da hadde pappa blitt så lei seg. Og når jeg svarer som jeg svarer er det kanskje lettere å velge pappa.

Men han er jo like glad i oss begge.

 

 

Nå i det siste har jeg funnet ut at han faktisk synes det er slitsomt å bo 50%-50% fordi vi er to ganske forskjellige familier, med ulike regler og rutiner. Hver eneste uke må han tilpasse seg og det er sikkert slitsomt. Så det er det vi jobber litt med om dagen da, og det er jo ikke så veldig lett akkurat!!

Tror i alle fall at barn skal slippe og ta det ansvaret med å velge alene. Men at vi selvsagt skal være lydhør for deres meninger.

 

[Pooos PoPpEkLaR :)]

Jeg må si at jeg fra deg en har vært motvillig med på 50-50% løsningen... Men faren ønsket dette så sterkt og da ville jeg gi han muligheten til å prøve ut dette.

Det fungerer nå, men vi er også to ganske forskjellige hjem for datteren vår og det blir en del surring og glemming av saker og ting osv.

Dette er ikke et PROBLEM nå, men hun begynner på skolen om et år..hvordan kommer det til og gå??

skulle gitt mye for å få daglig omsorg for datteren min...

 

Det er så flott med folk her inne! Mange fornuftige jenter, gitt:)

[*dragonfly*]

Hei. Liten trøst i dette kanskje, men så bra at ungen din trives hos faren sin. Det er bra. Tenk om du visste at han behandlet henne dårlig og at hun hadde det fælt hos ham, det hadde faktisk vært verre. Men jeg forstår deg godt. Vondt å høre! Bra at datra di tør å være så åpen mot deg, og det er veiktig at du ikke gir henne dårlig samvittighet. Lykke til da!!!!

[Pooos PoPpEkLaR :)]

Hehe:)

Tusen takk! Er veldig glad for at hun trives hos pappa'n sin. Han er en myk god og omsorgsfull pappa:) DET skal han jammen meg ha:)

[**Hege&Amalie**]

fem åringer er ikke helt til å stole på når det gjelder sånne ting..... hvis du spør henne igjen så kan det hende du får et helt annet svar.......