selvfølelse er en underlig sak.

[dritgrei hei hei!]

som ungdomsarbeider har jeg ofte tenk på det som et pubertetstema, men det går opp for meg at det er noe som preger et helt liv. Jeg kjenner det er vankelig å holde hodet kaldt og tankene på rett kjøl, selvom alt tilsynelatende går min vei, og jeg får til det jeg vil få til. Jeg holder det gående med jobb og skole og familie - jeg gjør vanlige ting hver dag, men noen dager er jeg bare tjukk og stygg og trist og dum, lat og uvitende og sirompa.

 

av og til blir jeg bitt av tankene på alt jeg skulle ønske at jeg gjorde, men om ønskene er reelle det klarer jeg heller ikke helt å se. for vil jeg egentlig være syngedame på heltid? vil jeg egentlig reise land og strand rundt med mikrofonen i hånda? Mange dager (særlig fredager) er det det som surrer.... "fader jeg burde få rævva i gir", men når ungene våkner så vet jeg jo at det er her jeg vil være og at det er dette jeg kan, og at det er dette, familielivet, sm skal fylle min hverdag i noen få år fremover...

 

Men jeg blir utrolig stygg og dum av å være hjemme.... eller, jeg føler jeg blir det. Jeg klarer ikke alltid å se hva som er sant og ikke - jeg virvler meg inn i en rundans av negative påstander om meg selv, og lager en sannhet om at alt kunne ha vært så mye bedre. Jeg har en haug av venner i aldrene 30 +, som ikke har familie, skriver doktorgrader og lager musikk, reiser verden rundt og går på konserter. Jeg vet jo at jeg kan gjøre alt det, men i mitt hode vet jeg at jeg ville iikke klare å gi ungene den oppvekseten jeg vil gi dem om jeg ikke gir avkall på noe av dette akkurat nå, men fader altså. Jeg skulle ønske jeg kunne være verdens vakreste, flinkeste, flotteste dame og mor og kjæreste.

 

Høye krav om hva livet bør inneholde, og kravene stilles ikke av andre enn meg, men jeg betyr tydeligvis mye for meg selv for jeg blir jo helt rar av å ikke kunne leve opp til mine egne krav.

 

Det er jo bare en uke siden jeg satt her og var full av meg selv og full av glede. Jeg fylte hele forrige helg med ting jeg kan, jeg jobbet og jobbet og ble så glad av det. Hvorfor kan ikke de daglige sysler gi meg den samme følelsen? Jeg skjønner det ikke. Her hjemme gjør jeg jo en stor jobb, jeg jobber i et team som funker. Jeg diskuterer og lærer og observere og gir ungene og familien av meg selv hele tiden. Burde ikke det gi meg den samme mestringsfølelsen?

 

fader altså.... og dessuten så er dette en utlevering av meg selv, men jeg vil jo det, jeg vil snakke med dere om det, og jeg vil høre hva dere sier, dere er jo venner av meg. Men æsj....

 

jaja, hu hei hvor det går i luken, jeg er jo ikke bare survesara, men det preger meg for tiden. Jeg tror jeg må synge litt mer enn bare en gang annenhvert år i alle fall...... dere får bli mitt faste publikum da, så vi får inn litt i døra i alle fall...... ;-)

 

 

[Natteravnen*]

Heisann!

Kanskje stiller du litt høge krav til deg sjølv? Eller kanskje du savnar en type respons som du får ved en evt opptreden, eller lignande, mange som virkelig føler seg verdsatt då, og kjenner på savnet av det når en er heime i kvardagen.

Kanskje du skulle gi det sjølv sjangsen til å finne på meir av det du var med på sist helg?, om det er mulig? -sånn av og til...

 

-og ang alle venner som har muligheter som du ikkje har akkurat no, Det er denne kvardagen med dei mange små lysglimta vi må ta vare på no, når dei små blir større har du massssse tid til å både utforske verda og andre ting...

 

Sikker på at du er verdens vakraste,flinkaste, flottaste dame mor og kjæreste likevel, men du har berre ikkje rette dagen idag. Det er lov det! ...-men i morgon i morgon.

Vart litt rotete dette her, men -uansett...

 

tvi-tvi, klem c",)

[Maud]

Jeg tror du har helt rett i det - at selvfølelse er et viktig tema hele livet. Vi blir kanskje litt flinkere til å oppsøke de arenaene som er riktige for oss og ikke like opptatt av alle andres anerkjennelse etter hvert som vi blir eldre. Heldigvis er ikke den kuleste jenta på ungdomsskolen like viktig nå som da.

 

Det å være student og mamma gjør at man legger ned masse krefter på arenaer der man får lite reelle tilbakemeldinger. Kanskje det er derfor synigngen er så viktig? Der blir du sett og får applaus. Det er deilig det - når mange mennesker heier på deg og sier at de liker det du gjør.

 

Jeg har sett deg og vet at du ikke er tjukk og stygg. Jeg har lest masse av det du tenker og vet at du ikke er dum og sidrumpa. Kjenner allikevel igjen tankene dine. I perioder er man tjukk og dum i egne øyne. Med humøret litt på lavgir, er det kanskje litt vanskeligere for mannen å elske oss som vi er og de positive tilbakemeldingene blir paradoksalt færre når vi trenger dem mer. Innimellom kommer vi inn i negative sirkler med barna også.

 

Jeg tror det er en del av det å være menneske jeg, at man av og til stopper opp og lurer på om er det dette livet jeg vil leve. Gresset på den andre siden virker grønnere og alle de "frie" som gjør masse kult ser heldige ut. Men som du sier så vil du vel ikke bytte? Bytte bort strålende småjentesmil med konserter hver dag? Bytte ut kloke samtaler med gutten til fordel for muligheten til lange reiser? Bytte ut deilige søndagsmorgener med familien til fordel for å lage musikk hele natta?

 

Håper livet fortoner seg som bedre om noen dager, husk du er en flott jente som vi her inne har blitt veldig glade i bare fordi du skriver så klokt om egne tanker og følelser.

[Superlis]

Kjære dritgrei! Synes det er godt at du deler med oss,både med opp og nedturer...kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det er vel det som er livet? Av og til popper jeg over av selvfølelelse,og buksene passer og sitter bra!! I neste er jeg helt mislykket og får dårlig samvittighet for og se med misunnlige blikk mot velykkede sexye berter som nyter seg selv og livet;) Det er som du sier mye lettere og føle at en presterer og gjør en viktig jobb når en jobber,enn når en "bare" er hjemme. Har kjent på denne følelsen selv i det siste,har prøvd og snakke med meg selv:)og prøvd og kjenne på at det er en veldig viktig jobb som vil skape forhåpentligvis gode ringvirkninger i generasjoner!!!! Seinest i går hadde jeg en skikkelig nedtur,knott er ekstremt mammagutt om kvelden og akkurat i går var jeg skikkelig lei,føltes som om jeg satt fengsel..hadde lyst til og bare rømme,følte meg uskikket som mor og i det hele tatt..Største gutten på 15 lo av meg og sa: Jaja du burde skjønt dette da du valgte og få en unge til,at det ble mye strev!!! Ja takk skal du ha store gutten min,igår ble jeg bare enda mer fustrert over det han sa,i dag kan jeg smile over det,og tenke: "har gjort en flott jobb med deg gutten min". Nei ble masse rot dette dritgrei,og masse om mine følelser...men vil bare si at jeg tror som Maud over sier,gresset er vel ikke grønner på andre siden,men det ser i allefall mye grønner ut!!! Håper du ser hvilket fantastisk menneske du er både hjemme og på jobb, ha en strålende søndag!!!!!

[Gummelillan]

Kjære snille, søte, vakre, flinke du!!!!!

 

Du treffer nok en gang blink med det du skriver. Tror vi ALLE har akkurat den følelsen inne i oss stadig vekk faktisk! Phantomet og jeg snakket om slike tanker på fredag senest. At den vi selv ser og det andre ser er to helt forskjellige ting. For når vi ser deg ser vi faktisk en flott syngedame som i tillegg sjonglerer mann, barn, studier (så dype at Gummis detter av rett som det er ;-))

 

Greit at du ikke reiser verden rundt akkurat nå, men vi vet at du kan. Den stygge, dumme du ser der hjemme er faktisk så langt fra virkeligheten at du aner ikke engang. Og likevel tror du at du har fasiten... Jepp, velkommen i klubben sier nå jeg. Dette skal vi to ta en laaaang prat om en gang over en kopp te en dag!

[Attpåklatten :-)™]

Kjære dritgrei,

Denne følelsen har nok alle hatt en gang eller ti:-)

Men jeg vil gjerne si deg en ting, min egen erfaring.........og det er at enormt mye skjedde i forhold til akkurat de tingene fra jeg ble 30 og de neste fem årene! Jeg ryddet mye opp i livet mitt, både privat og jobbmessig. Mange tøffe avgjørelser ble tatt, mange tårer ble grått, for valgene var vanskelige, men også veldig nødvendige.

Jeg husker min søster sa til meg når jeg var i slutten av tyveårene, at mye kom til å skje med meg, og mange valg skulle tas i tredveårene, for så å legge grunnlaget for hvordan jeg ønsket å bruke energien min, og jammen hadde hun rett.

Jeg tror mye av det som ligger i ordet moden, er nettopp det at man endelig er moden for å gjøre endringer, klarer å ta farvel med mennesker som bare suger en tom for kraft, og tørre gå inn på ukjente stier, uten at panikken griper en fullstendig. Jeg kjenner at jeg nå har en helt annen harmoni inne i meg, hjertet mitt er der det er godt å være, jeg tør si hva jeg mener uten at jeg trenger applaus fra andre for meningene mine, for jeg er moden, jeg er trygg og jeg er elsket....og jeg VET at jeg er verdt det:-)

 

Og dritgrei, jeg er helt sikker på at du lander akkurat der det er meningen at du skal, og at alle spørsmålene og følelsene du har inni deg, er akkurat det som skal til for å vise veien din videre:-)

 

Og dritgrei - DU ER FLOTT:-))

 

Klem

 

[dritgrei hei hei!]

hmmm.... det er fint å høre at det er kjente tanker, selvom jeg ikke kan forstå det....

 

Dere har nok rett i at det har med tid å gjøre, men jeg tror mer at det har med valg å gjøre, enn alder... mamma er jo 60, hun kan ikke skilte med god selvfølelse, selvom hun burde ha det! hun er pen og flink og sterk og et oppkomme av gode ideer hun får solgt. Likevel er hun full av følelsen av å ikke strekke til.... hun er ikke den eneste jeg vet om som er sånn.... jeg har en annen venninne som er 64, og ei god ei som er 43, de forteller det samme... det slår meg at det ikke har med alder å gjøre, men med valgene, og tryggheten i at valgene er riktige. At det ikke handler om modenhet eller umodenhet, men troen på egen dømmekraft, og tilliten til egne valg! Jeg kjenner ei som har funnet roen, men den roen har hun hatt hele livet - en trygghet i seg selv. Jeg har kjent henne i 25 år, og hun har struttet av glede, åpenhet, og et luftig sinn, alltid, hun er bare 29.

 

ikke det at dette er forskningsbaserte påstander ;-), men i min private selvfølelsesforskning, så handler dette ikke om alder, men om individet, og om trening... en 50 åring er ikke god til å spille piano bare fordi han er 50, men hvis han har øvd seg, så er han antagelig ganske god. Ikke alle som øver blir gode heller, og det handler om når øvingen starter - trist at det ikke går automatikk i det tenker jeg, men Wenche hadde kanskje en grunn til å lage den 66 sangen :-)

 

da er det jo bare 36 år igjen... jippi!!

[dritgrei hei hei!]

Jeg glemte å si takk for at dere sier fine ting til meg!

 

jeg har venner som ler av meg fordi jeg sier: "si at jeg er fin på håret da...." også kan de si det, og vips så tror jeg på det, også kalt bestillingsskryt..... he he he

 

tusen takk jenter, dere er fine fine fine!

[phantomet]

Hei på snei,

 

Nå har jeg tenkt å skrive noe dypt om meningsfullt her...*smiler* Er du klar? *ler*

 

Jeg tror at det er naturlig å svinge i hvordan man ser seg selv. Det er jo avhengig av dagsform, inpulser, påvirkning, sosialomgang, opplevelser og lyset man ser alt dette i...

Det som i det ene øyeblikket fremstår som helt sant, vil i det neste ikke ha samme sannheten i seg..

 

Tror det kan være lurt å konkludere med at det er slik, og at livet ditt gir deg et du skl ha akkurat nå. Du får ikke den høyeste applausen for dine bragder som student, mamma, kjæreste eller familieteamspiller, men resultatet av din innsats vil du se i lang lang tid fremover...og karrieren med mikrofon i hånden blir ikke borte, og det fine er at du når som helst kan stable en konsert på bena, og verden vil synes det er flott at du byr på deg selv.

 

Men en ting tenkte jeg at jeg ville si om de negative tankene kontra de positive... Du skaper deg din egen sannhet. Og psyken er egentlig lett å manipulere. Du kan ved enkle øvelser og tanketrening øke den positive kontoen på bekostning av den negative...og desverre...også omvendt

 

Du er min venn. Det er du nettopp fordi du er den du er.

Grubleren, humoristen, deppesara, oppmuntringssjefen, kokkeleringseksperten, barneetuisiasten, syngedamen, kunnskapssvampen, stabeisten, ydmyk venninne, skravlekaspar, følsomhetsdronningen, tigermammaen, omsorgsarbeideren, sprellemannen, teelskeren, rotekoppen, ryddedamen, spillmesteren, filosofen, logikeren, undreren, trivselsskaperen....

-alt dette og masse mer er sider ved deg som jeg er glad i!!!!

 

 

[Tiggywinkle]

Dette er noe vi alle sliter med innimellom tror jeg. Og spesielt jenter.

 

Det begynner allerede tidlig med at vi ikke er fornøyd med utseendet, karakterer, klær, resultater på idrettsbanen etc.

 

Men som du sier det,det er som regel vi selv som setter listen for høyt.

Vi stiller høye krav til oss selv, og tror at gresset er grønnere å andre siden og at vi og de omkring oss ville hatt det bedre med et annet liv.

Det er som regel feil.

 

Jeg har senket kravene til meg selv, og innsett at for noen år blir livet slik, hektisk med små barn.

Anerkjennelse for det jeg gjør prøver jeg å hente utifra at jeg har harmoniske, glade barn og en lykkelig mann. I perioder har jeg tidligere slitt med at jeg ikke har fått nok tilbakemeldinger.Nå har jeg innsett dette med Mars og Venus, vi er forskjellige og forventer forskjellig.

 

Jeg vet at jeg kan mye, selv om jeg ikke får brukt hele meg akkurat nå.

Har innsett dette, og vet at de rundt meg har det bra - dette gjør at jeg aldri har hatt det så bra som nå.

 

Husk på alt du kan, dine unike egenskaper, se på din fine familie og vær glad for at du er deg akkurat som du er:-)

 

Klem

 

[Maud]

Jeg tror du har rett i at det ikke kun henger sammen med alder og modning. Noen er mer grublende, kritiske og har større og mer skiftende ambisjoner. Allikevel tror jeg de aller fleste er mer fornøyde etter hvert som de blir eldre. Sannsynligvis fordi alle de nedstemte jeg-får-aldri-til-noenting-og-er-mislykket-periodene er så slitsomme. For å slippe, justerer man kravene til seg selv.

[dritgrei hei hei!]

mm, jeg vet dere har rett... jeg vil bare ikke innrømme at jeg er så ung så ung :-)

 

 

kjæresten min så et bilde av meg tatt for fem år siden, og sa.....

 

hmmm du så yngre ut da. :-)

 

 

 

jeg er på vei i alle fall, og tar enhver rynke imot med takk, og håper den vil bidra til et litt mindre anstrengt forhold til meg selv og hva jeg bør og ikke bør gjøre.

 

:-)

[dritgrei hei hei!]

hei på snei selv min venn.... jeg blir jo gråtesara av at du sier fine ting ! he he he

 

 

men du er jo glad i meg likevel!

 

 

jippi!

[Karomamma]

Kjære dritgrei!!!

Jeg kan ikke legge til så mye. Det meste er skrevet av de fine jentene over her. Bare vær sikker på at du er flink og flott, for det er du!!!

Det er ikke nødvendig å bevise at du er flink til å synge og en fin mamma og en god kjæreste hver eneste dag. Du kan heller ikke kreve at du får bekreftelser på det hele tiden. Du må øve deg på å vite og tro at du er flink og flott inni deg! Da er det lettere å ikke gå i kjelleren de dagene det går litt trått

 

Min private forskning viser at det har mye mer med personlighet å gjøre enn med alder. Det kan nok hende at man lærer seg å slappe mer av ettersom årene går. Uansett.. du er deg, jeg er meg og de andre er de andre. Det er egentlig ganske fint å tenke på!