idefix

[Bare jeg er meg :o)]

Var du på bim?

Kjenner "deg" igjen tror jeg.

Jeg var ikke så aktiv der inne,men mener å huske at jeg "pratet" med deg en gang ang våre syke fedre? Stemmer dette,eller er jeg helt på jordet her?

[Gjest]

Det er meg ja :0) Pappa døde av kreft i juni i fjor,synst du hadde ett "kjent " nick ja,men husker ikke helt hvem du er da...Har du pappaen din ennå??

 

[Bare jeg er meg :o)]

Nei så leit,nå fikk jeg vondt av deg.

Husker vi "pratet" en natt om frykten av å kunne miste disse pappaene våre.

Ja,vi har pappa enda.Lang og vond historie kort fortalt:

Han/vi fikk hjelp i "12" time......Veien tilbake til livet har vært lang og tøff.Han er ikke helt seg selv enda og det blir han nok ikke heller,men han er hos oss:)

 

Livet går vel videre.....Men sorgen sitter som en kniv hele tiden tenker jeg?

 

*klemmepå*

[Gjest]

Livet går videre det vanskligste var å få Marius som ikke fikk oppleve bestefar..De tre andre ungene mine sliter ennå med sorg og savnet etter bestefar.Så han er langt far glemt.Men det går bra med oss alle ,mye bedre enn jeg hadde trodd det skulle bli.

Så godt at det gikk bra,håper han blir helt fin igjen etterhvert.Syksom tærer på en familie ,det er helt sikkert..

Klem igjen :0)

[Gjest]

Jøye meg så mange skrivleifer her var da...Sorry for den der altså,har slitt med søvn mangel siste nettene.Ser også at du skriver at pappaen din ikke blir helt seg selv ,det var trist å høre.Håper det ikke er mye galt med han nå.

Stor klem til deg igjen!

[Gjest]

Sniker meg inn i denne debatten jeg:-) Vet hvordan du har det Idefix. Jeg mistet pappan min i kreft for litt over 4 år siden. Det var helt grusomt, selvom det ikke var uventet. Det går fortsatt ikke en dag uten at jeg tenker på han. Det går lettere med tiden, men savnet vil alltid være der. Er så glad for at han rakk å oppleve å bli bestefar ca 5 mnd før han døde. Vet det betydde mye for han. Samtidig er jeg så lei meg for at gutta mine ikke får oppleve han som bestefar. Han hadde hatt så mye å tilføre dem, en fantastisk mann var han. Men jeg skal prøve å fortelle dem om denne flotte bestefaren dems, og videreføre mye av det han lærte meg.

[Attpåklatten :-)™]

Det er akkurat som du skriver Turbo29:-) Det er vår oppgave å videreføre det vi har lært av de som har gått bort, fortelle våre barn om disse flotte menneskene vi har mistet. Jeg mistet søsteren min i februar, i kreft, hun døde på 19-års dagen til min eldste datter. Min lille attpåklatt var hennes store lyspunkt siste tiden, hun sa det var som å få lyset og livet i gave hver gang lille rosa kom inn døren hennes:-) Mange gode minner å ta med videre. Døden er vanskelig og vond, men sykdom tærer en noe aldeles grusomt det også.......

[Gjest]

Mange kloke ord fra dere her :0)

En ting er sikkert når en har opplevd en person svinne henn av sykdom,for min del kreft så gjør det noe med deg,du lærer å sette pris på ditt eget liv å du prøver som best du kan å ta vare på gode minner og dele de med ungene dine.Det går ikke en dag uten at ungene snakker om bestefar og hvor mye de savner han.

Vi har fast rituale om hver sin gang å tenne nytt lys på grava til bestefar.

 

Men ting jeg ikke klarer å glemme i siste tiden til pappa er at hans familie ikke kunne akseptere at han kom til å gå bort.

De ringte min mamma og beskylte henne for å nekte pappa behandling.

At vi ikke sendte han til Rikshospitalet eller USA for den del ,vi bare satt der og lot han dø.Det var vår feil.

Legene sa at om vi hadde hatt 10 millioner hadde de ikke klart å redda pappa.

Kusina mi sa rett ut til meg.Du gleder deg bare til at far din dør slik at dere kan gå videre i livet ditt du.

Det var etter jeg gråt å sa ,håper han snart slipper å lide slik.Han hadde enorme smerter siste tiden.

Vi sliter ennå med å ha kontakt med pappas familie etter alle de vonde orda som falt.

Opplevde noen av dere andre å bli beskylt for å ikke gjøre alt som stod i deres makt?

 

[Gjest]

Uff, at folk kan være så lite fintfølende! Vi opplevde heldigvis aldri å bli beskyldt for noe lignende. Men så var pappa hele tiden realist, og veldig klar på at dette var det ikke noe å gjøre med. I tillegg lå han bare til sengs de siste to dagene før han døde. Han var så heldig å få være på Hospice Lovisenberg den siste tiden. Det er virkelig et fantastisk sted! All ære til de som jobber der. Han fikk smertepumpe som de hadde både smertestillende og kvalmestillende i. Og det siste døgnet da han begynte å bli borte, men var endel motorisk urolig, blandet de i noe beroligende slik at han bare lå og sov siste døgnet. Tror han døde på den beste måten mulig når han hadde kreft.

 

Men hadde noen sagt noe slik til meg på slutten tror jeg jeg hadde hatt store problemer med å tilgi dem. Og ja, når han døde var jeg faktisk litt lettet. Lettet over at han slapp å lide mer, lettet over at han fikk slippe. For den siste tiden så levde han ikke, han bare eksisterte. Samtidig så var det helt jævlig. For jeg visste at nå fikk jeg aldri mer se pappa'n min, aldri mer høre stemmen hans.

[Gjest]

Turbo 29 det er så sant en blir letta fordi om det er så utrolig vondt.Pappa kom hjem en torsdag og var oppegående til søndagen,mandag var vi på fremsynda ul og fikk bekrefta at vi venta en liten gutt.Det siste vi fikk sagt til pappa var at vi venta en liten gutt som skulle hete Marius.Pappa falt i koma på kvelden og døde torsdag,hjemme med alle sine kjære rundt seg en sterk,trist men god avskjed.Da mamma sa farvel til pappa trilla det en ensom tåre ned fra kinnet hans.Da visste vi at han var der sammen med oss til det siste.

 

Kreft er en skummel sykdom ,min pappa hadde bukspyttkjertel kreft,det er det lite å gjøre med.pappa var også realist og hadde sagt fra til sine søsken at det ikke var håp ,likevel presterte de å beskylde oss for å ikke gi pappa det beste.

Ingen av de kom på besøk til pappa fordi det mente at de hadde opplevd nok vondt da søstra hans døde av kreft året før..

akkurat som om ikke vi også hadde opplevd det.

På en måte skule jeg ønske at jeg hadde hatt mot til å fortelle de hvor skuffa pappa var over de da han døde.At ingen kom på besøk....