Er det noen av dere som angrer?

[Anonym bruker]

Dere som har gått fra pappan til barnet/barna, fordi det var et dårlig forhold... eller er det verdt alt "slitet" som alenemor?

 

Er i tenkeboksen om dagen...

[Korse76♥]

Angrer ikke i det hele tatt! Bedre å slippe all irritasjonen, ta hensyn bare til seg selv.

[Anonym bruker]

Gikk i et dårlig forhold i 2,5 år og trodde at det var faktisk det beste løsningen for barna, men nei. Har vært singel litt over ett år no og hatt det helt supert. Ser nesten som barna har hatt bare bra av 2 foreldre som klarer å konsentrere av alt annet no enn å gå å være sur på hverandre. Vi har det bra alle sammen etter bruddet. Begynner å tenke på et nytt forhold, er klar å finne lykken , men ikke enkelt nei. Angrer ingenting, men dette er min historie da.

Lykke til...

[Fam.Martinussen]

jeg kan ærlig innrømme at jeg angret et par ganger de første månedene men visst at jeg hadde det bedre uten ham.men som tiden gikk fikk jeg det bare bedre og bedre og stortrives nå.så dersom du føler at du har det bedre uten ham så hjelper det ikke å sitte å lure.du kan rett og slett prøve det ut i praksis.flytt fra hverandre og ta det derfra.trenger ikke å gjøre det slutt men kanskje det er alt som skal til for at lykken blåser din vei.da vil du se om din hverdag blir lettere elle kanskje det dere trenger er en liten pause fra hverandre.snakk med noen som kjenner deg og kanskje en som kjenner dere begge som ser situasjonen deres utenfra.

det som er viktig er at du tenker på hva som er det beste for deg og barnet ditt...

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra samboeren min for 1,5 år siden.. Eller dvs jeg var utro og ble kasta ut. Jeg vet ikke hvorfor det skjedde, men forholdet var dødt, og samboeren min så ikke at jeg eksisterte. Men uansett da.. så skilte vi lag, og det har vært mye frem og tilbake siden det.Jeg vet ikke om jeg angrer. Noen ganger savner jeg han, andre ganger syntes jeg det er greit å være alene. Han syntes det samme som meg. Så vi har et superstort problem. Vi er en flott familie, få problemer, enige om alt av familie ting, men vi har totalt forskjellige interesser. jeg er den som vil reise og feriere, mens han ikke gidder å stå opp for å sjekke om været er bra så vi kan ta en tur ut. Følelsene skurrer og vi sliter med sexlivet..

 

Det er ikke bare det at det er fysisk og psykisk slitsomt med barn, men jeg savner en å være sammen med, være trygg på og lykkelig sammen med.

Jeg vil jo at det skal ordne seg med den lille familien, men når jeg ser hvor våre problemer ligger, så er jeg usikker på om det finnes håp.

 

Hva tror dere?

Det beste for barna er kansje foreldre som bor sammen, men kansje ikke for enhver pris??

[Anonym bruker]

Hvis man må vurdere om man kanskje kommer til å angre... Da tror ikke jeg du har de rette utgangspunktene for å ende forholdet..

 

Jeg var 100% sikker i min sak før bruddet, og visste jeg ikke kom til å angre. Har ikke angra en dag! Selv ikke på de travleste dager, henting, bringing, jobb, hus, aktiviteter, syke barn-dager eller meg selv, ved høytider eller i ferier.

 

Jeg vet med 100% sikkerhet at jeg gjorde det riktige den gang. er du usikker ta en prat med din partner, sett en frist om noen mnd og se om ting har blitt bedre. Har de ikke det vet du med sikkerhet at du prøvde :-)

[Anonym bruker]

Nyttig tråd.

 

Min samboer flyttet ut for bare en uke siden. Vi har hatt det vanskelig i fire år, men det siste året har vært pyton. Noen fine stunder innimellom.

 

Surt, for alt ligger til rette for å ha et bra familieliv. Men følelsene mine er steindøde, og jeg orker nesten ikke å ha ham i nærheten av meg.

 

Vi har prøvd og prøvd....

 

Så nå er jeg alene med to små under 2 år. Hadde litt tunge tanker akkurat nå. Om dette er verdt det osv.

Men jeg er så ensom i forholdet, sexlivet er helt tragisk og jeg takler knapt å se ham...

 

Å lese andres erfaringer gir motivasjon. Jeg vil greie dette!

 

MB

[3 blå]

Nei, jeg har ikke angret ett sekund.

Men jeg skulle ønske at han var en annen, eller i det miste oppførte seg anderledes, for det å leve sammen som en famile hadde jo såklart vært en drømmesituasjon.

Men livet er ikke en lek, og det var det iallefall ikke for oss.

 

I tillegg har jeg møtt en fantastisk mann, og til sommeren blir vi samboere Han stiller opp mer enn faren til lillegutt og han er rett og slett bare helt superskjønn

 

[IngerLiseRmed2barnog1spire]

mamma-til-litjen, det var som og lese meg selv, det du skrev der selv om jeg har angret litt og vinglet frem og tilbake, men det er fordi jeg syns alt har gjort så sinnykt vondt, på grunn av gutten min og pappan. Er litt over 2 mnd siden jeg gjorde det slutt med pappan, for jeg møtte eksen min igjen og det sa bare pang, vi har en forhistorie på 5 år. og han er så flink med gutten min og hjelper meg med absolutt alt det måtte være. Jeg kunne også ønske at pappan var en annen en og som klarte og ta vare på familien sin og ikke bare gi faen det hadde jo hvert helt perfekt, men blir ikke riktig når jeg blir plassert som om jeg skulle ha levd på 50-tallet, når vi er i 2007 hehe. Det gjør fortsatt veldig vondt for jeg hadde lissom trua på one big happy family. Så jeg har fortsatt håp at jeg kommer meg over dette men det tar nok en stund, men er jo mange som har klart det før meg og har det fint. Får håpe jeg får min one big happy family med han jeg er sammen med nå.

 

klem fra meg

[3 blå]

Det er ikke lett, men jeg var ferdig med sorg prosessen mange mnd før vi faktisk flytta fra hverandre. Det var nok feil måte å gjøre det på, men han klarte ikke lese signalene mine. Han syntes søvn, dataspill og poker var mye kjekkere enn meg og sønnen vår..

 

Så den dagen vi flytta fra hverandre var han midt i en sorg, mens jeg var superletta...

Jeg har dårlig samvittighet for han, men jeg kunne ikke levd sammen med han resten av livet. Det hadde blitt utroskap og et helvete uten like, så da er det bedre slik det ble.

 

Hadde jeg ikke vært så tøff at jeg turte å gå, så hadde jeg aldri møtt min store kjærlighet heller Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har kapret drømmemannen, han er bare fantastisk, hihi Vi har vært sammen i 7 mnd nå, og er like forelsket. Jeg håper alle som en av dere alenemødre her inne får oppleve det jeg har funnet nå

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen , og takk for lykkønskninger!!