Er det bare jeg som har det sånn?

[Caker*fikk to babyer 21.06.06*]

Leser denne lange lange tråden om hvordan legge det bak seg.. og jeg lurer for meg selv..?

 

Guttene mine ble født i uke 27+3. Størstemann har hele tiden vært sterk. Trengte CPAP forholdsvis lenge, neste to måneder, men ellers vært helt fin. Jeg var på sykehuset fra midten av juni, til slutten av september. Jeg bodde på sykehuset hele tiden, hadde to netter i min egen seng.

 

Selvfølgelig var det ei tung tid, med masse bekymring og tårer - bøttevis av tårer, og uendelige timer med trasking til og fra intensivavdelingene på to sykehus. Jeg møtte mine barn etter tre timer på oppvåkningsavdelingen - liggende i kuvøser. Ja, jeg såg også kirkegården da vi kom ut fra Nyfødt Intensiv avd på Ullevål, jeg hadde tilogmed den tvilsomme utsikten fra mitt rom på pasienthotellet de seks ukene jeg var i Oslo. Ja, jeg kunne også tilslutt koble tilogfra CPAPmaskina selv, ja, jeg sto også å ringte på døra til avdelingen - med hjertet i halsen mange ganger. Ja, jeg hadde også mange hundre timer med brystpumpa, og minst like mange timer med hendene inne i kuvøsene til de ble helt numne, og fulgte med scoopen på PCO2-verdier, og lærte om gentaspeil og blodspeil, og koffeincitrat, og transcutanmålinger, om hvordan varme kluter på magen kurerte hikke, og bleieskift (det var kanskje det viktigste å lære, da jeg aldri hadde skiftet bleie på et barn før jeg gjorde det på sønnen i kuvøsa). Så sånn sett så har jeg jo de samme opplevelsene som de fleste her inne.

 

Jeg har kanskje vært heldig - for etter at vi kom hjem har det ikke vært noen problemer. Vi mistet den ene gutten vår etter en måned, og det er jo en sorgprosess i seg selv, men det er en annen historie på en måte. Men man skulle på en måte ikke tro vi har hatt samme opplevelsen allikevel.. For jeg kan ikke få fullrost verken sykehusene, eller sykepleierne nok! Vi hadde jevnlige samtaler med leger, og pleierne snakket vi jo med hele tiden - om alt!! De var direkte, ja - ofte kanskje mer direkte enn jeg satte pris på der og da, men de kom jo aldri med annet enn realiteten. De la trøstende armer på skuldrene våre da vi trengte det, og repeterte alle ting som var bra - i stunder da vi kanskje glemte det litt. Og hele tiden ble vi som foreldre oppfordret til å ta vare på hverandre, snakke med hverandre - og snakke med andre om det vi opplevde. Jeg skjønner at vi er heldige der også, for familien vår var der for oss akkurat når vi trengte dem, og holdt seg på avstand da vi ønsket det. Vi fikk også stadig tilbud om å snakke med en prest, eller andre personer som visste hva vi gikk gjennom. Jeg hadde også selvflgelig helst sett at vi ikke havnet i den situasjonen, men når vi så gjorde, så la jeg mer enn gjerne barna mine i deres hender - for jeg kunne ikke gjøre noe bedre for dem. Og når det først gikk så galt, så måtte jeg jo bare takle det. Hadde jeg tenkt hvisomattedersomatte hadde jeg blitt gal!

 

Jeg får også hele tiden kommentarer om at min gutt er liten - og de har jo rett! Han er liten i forhold til det antall måneder han faktisk er! Det ser jo jeg også. Jeg går også og grubler på hvordan framtida blir, og er klar over alle senskader som kan oppstå - men kan vi bruke tid og ressurser på å bekymre oss over noe vi ikke vet om vil oppstå? (Jeg traff ei dame som har termin 1. april med sitt første barn, i dag, hun gikk der og vagget med en stor fin mage. Jeg spurte henne om om hun gruet seg, og hun svarte "Jeg orker ikke grue meg for noe jeg ikke vet hvordan er! Kloke ord!)

 

Burde vi ikke tenke - som "alle" sier, at "Ja, det går bra nå!" og glede oss over det?? Jeg tenkte også "enn så lenge" etter de setningene leeeeenge! Jeg tenker positivt så langt jeg kan - nå ser alt veldig bra ut med gutten min. Jeg håper det fortsetter. Ja, han er født tre måneder for tidlig - han kan få senskader eller bli rammet av ting og tang. Men det kan fullgåtte barn også! Jeg tror det er en mors lodd i livet å bekymre seg. Jeg prøver av beste evne å ikke gjøre det.

 

Jeg kom hjem med en baby fra sykehuset, selv om jeg kanskje ikke trodde jeg skulle få med noen av dem. Jeg akter å glede meg over gutten vår - og skyve bekymringene bak meg. Så får jeg heller takle problemene om de kommer. Jeg ORKER ikke å tenke på det som kanskje kan komme. Jeg ORKER IKKE! Og jeg nekter på mine egne tanker om at jeg "mangler noen følelser" , eller er "en dårligere mor" på grunn av at jeg ikke kjenner meg helt igjen i den lange tråden! Jeg orker ikke å tenke sånn.

 

Jeg skriver ikke dette for å "rakke ned på" andres følelser - og det er ikke kritikk til noen. Jeg skriver dette fordi jeg lurer på om det er noen andre som føler det litt på samme måten som meg og? Det går greit, liksom?? Det er nå bare sånn. Lurte på om dette innlegget måtte anonymiseres, men kom fram til at jeg står for alt som står her.. Det er jo dette jeg mener! Men sleiver ikke spark til noen!

[Gjest]

Vet du hva? Akuratt slik tenker jeg også. Vet jo at ting kan dukke opp og har satt meg inn i det meste om premature barn. Men vi har fått en tulle og jeg tar henne som hun er, uansett. Dukker ting opp underveis får jeg takle det når det kommer. Orker ikke bruke energien min på hva som kan skje, men bruker den heller til å glede meg over det jeg har.

 

Min jente er også født i uke 27.

 

Mener heller ikke rakke ned på noen andre, dette er bare slik jeg føler det.

[Mamma 10 uker på forskudd]

Synes det er greit å diskutere forskjellige følelser som man har jeg...

 

Kanskje noen er glad for å lese din historie, og skjønne at det er noen som seg selv der ute?

Man skal ikke føle seg mindre, fordi at man takler en prematur fødsel og baby på en positvi måte (hvis jeg kan si det på den måten... håper dere skjønner hva jeg mener).

 

Skal innrømme at jeg ikke har lest hele den tråden om Hvordan legge dette bak seg.

 

Men jeg har aldri følt at jeg har sviktet babyen min i svangerskapet, jeg er faktisk glad for at kroppen min sa fra at noe var galt. Hadde ikke kroppen sagt i fra, tør jeg ikke å tenke på hva som kunne ha skjedd.

 

Skal likevel innrømme at jeg lurer på hvordan ting hadde vært om hun hadde vært en fullbåren baby.....

Håper jeg får oppleve en fullbåren baby en dag ;-)

[*Maggi*]

Takk, Caker, for et veldig bra innlegg! Godt å lese at flere enn meg føler det sånn, og ikke kjenner seg helt igjen i tråden du sikter til!

Har selv lest den samme lange tråden, og er forbauset over at så mange ser ut til å slite så lenge etterpå med slike tanker.

 

Jeg har en datter som måtte tas med KS i uke 27 p.g.a. morkakesvikt. Hun veide 650 gram da hun ble født. Hun er 3,5 år i dag, og bærer ikke preg av å være født så tidlig, bortsett fra at hun fortsatt er liten og nett.

Foreløpig ingen tegn til senskader, men det er vel et par senskader som konsentrasjonsvansker og lære- og skrivevansker som det er for tidlig å si noe om ennå, selv om det ikke er noen tegn på at det blir slik.

 

Jeg er av samme filosofi som deg; jeg orker ikke bruke energi på å bekymre meg for alt mulig. Som deg har jeg lest alt jeg har kommet over om premature og lagt meg en del ting på minnet - slik at jeg kan kjenne igjen symptomer osv. hvis de skulle dukke opp, men utover det er jeg fyllt med en dyp, inderlig takknemlighet overfor alle som har hjulpet oss på veien; fra min egen fastlege som sendte meg videre til svangerskapspoliklinikken på Ullevål, på legene der og på obs-posten som fulgte meg opp og tok de grep de måtte ta når de så det var nødvendig, og ikke minst barnelegene og sykepleierne på nyfødt-intensiven som var helt fantastiske! Vi ble også oppfordret til å lage foreldre-grupper, sørge for å beholde kontakt med andre prematurforeldre i etterkant, og prematurforeningen hadde jevnlig samlinger for oss prematurforeldre som vi ble oppfordret til å delta på. Jeg så imidlertid mange av foreldrene som prioriterte bort både kontakt med andre foreldre og samlingene med prematurforeningen.

Når sykehuset har oppfordret og tilrettelagt for dette, synes jeg at resten er opp til oss selv - og for meg var det viktig å delta på de samlingene jeg kunne, og å utveksle telefonnummer med noen av de jeg snakket mest med på pumperommet, og vi har fortsatt kontakten og møtes av og til.

 

Hver gang jeg har vært på Ullevål på kontroll blir jeg fyllt med en glad og positiv følelse i magen, fordi jeg kun har gode minner derfra. I det siste har jeg vært der ganske ofte, for jeg er nå gravid i uke 30 + 3, og jeg er nå på daglig oppfølging på obs-posten - denne babyen får også for lite næring i magen og må nok hentes ut om en uke eller to....

Jeg føler meg rimelig trygg på at alle som er der gjør hva de kan for at både jeg og mitt barn blir tatt vare på som best mulig, både før forløsning og etter at han blir lagt på nyfødt-intensiven.

Jeg har ingenting å klandre dem for (ok - det var vel sikkert noen småting som man reagerte på der og da, som man mente de kunne gjort bedre med stell o.l., og det var ikke alle sykepleierne som var like enestående, men det er jo ikke dem jeg går rundt og husker.....), det var jo min kropp som ikke fungerte som den skulle, og alle gjorde sitt for at vi skulle få med den fantastiske datteren vår hjem!

Har heller ikke hatt dårlig samvittighet for at min kropp ikke greide brasene, det er så fint lite jeg får gjort med ting som har skjedd, og vi har fått et fantastisk resultat uansett: )

Jeg måtte også ringe på ringeklokken hver gang jeg skulle inn på avdelingen, og jeg syntes det var betryggende at ikke alle kunne svinse og svanse der inne, at det var en viss kontroll med hvem som var der - jo færre mennesker der inne, jo mindre smitte!

 

Jeg fikk tilbud om å snakke med psyktiatrisk sykepleier mens vi lå på nyfødt-intensiven, men jeg syntes aldri jeg hadde behov for det der og da. Snakket mye med både venner og bekjente om det som hadde skjedd, og jeg tror at det er viktig for å bearbeide det man har vært igjennom.

Når folk rundt meg skryter av datteren min, og sier at det ser ut til å ha gått veldig bra med henne, kan jeg jo bare bekrefte det, og være takknemlig for at de faktisk har rett! Jeg har en tendens til å bli mer forbannet når folk trekker henne i tvil fordi hun er født for tidlig - de som rynker pannen og tilsynelatende ikke tror meg når jeg sier at hun er uten men etter den tidlige starten.

 

Det er helt klart en tøff opplevelse vi alle har vært igjennom, og det er nok ingen som går umerket gjennom dette.

Selv fikk jeg min reaksjon etter 5 - 6 måneder - slet en periode med å sove ordentlig, bekymret meg for alt mellom himmel og jord (men ikke noe som hadde med datteren vår og gjøre), men skjønte at det hadde sammenheng med det presset vi tross alt hadde vært gjennom.... Snakket med helsesøster om det, og hun hjalp meg videre til noen jeg kunne snakke med. Bare det å si fra til helsesøster hjalp meg, og etter noen samtaler hos en spesialist på slike tilfeller, var jeg "meg selv" igjen.

 

Jeg tror som det at det å få barn i seg selv gjør at man blir mer bekymret enn tidligere. Men, uansett så er det viktig å ikke bekymre seg for mye, det kan man bli gal av.

Og, skulle det vise seg at min jente får konsentrasjonsproblemer, så er jeg sikker på at vi skal takle det også! Dessuten så kan man jo heller ikke være sikker på at det evt. er hennes premature start som er årsak til at hun evt. skulle få det - det er jo mange som sliter med det, og slett ikke alle er prematurt født.

 

Folk er forskjellige og reaksjonene på et opphold på neontal-avd. er nok like mange som det er folk.

Men likevel mener jeg at hver enkelt har en mulighet til å påvirke hvordan man selv skal tenke og fokusere, men man må bestemme seg for at det negative fokuset ikke skal få overtaket, og man må ta tak i det hver gang man merker det kommer. Har man gått i lang tid og tenkt de negative tankene, kan det være vanskelig å komme ut av det selv, men jeg håper de sørger for å få snakket med noen som kan hjelpe de til å finne de gode tankene. Verden blir med ett veldig mye lettere å leve da!

 

[Anonym bruker]

Men alt dette er jo kjempefint! Har lest den andre lange tråden og denne. Kan ikke forstå hvordan dere skulle tro at dere "manglet noen følelser" eller "være en dårligere mor". Det er jo ingenting som er bedre enn å se det positive, da har man jo mer krefter til den lille babyen. Men jeg tror den andre tråden handler mer om at nå ble det for mye. Det kan handle om flere ting og at det ikke lenger går å bare tenke positivt. Ulike mennesker har ulik forhistorie og slike opplevelser kan trigge tidligere ting. Vær glad for at det går bra for dere.

[Stolt trebarnsmamma]

Bra for dere at dere har det bra og at alt har gaatt bra. Men som anonym skriver over, det handler ikke om aa være bekymret for senskader. Dette handler om aa bearbeide alle følelsene og inntrykkene man opplever gjennom 3 mnd paa sykehus. Det aa gaa inn den døren og ikke vite fra dag til dag om barnene overlever. Det aa faa beskjed om at sykepleieren har feilmedisinert den lille jenta mi. Aa se at den stakkars lille kroppen til gutten min neddopet med morfin for aa slippe de verste smertene etter operasjonen. Det aa vite at han maatte gjennom en operasjon til før vi kunne reise hjem. Og det med ulike forhistorier, jeg mistet moren min et aar før jeg fødte de to smaa. Tror ikke man er laget for aa takle to saakallte "livskriser" saa tett etter hverandre. Saa altsaa, det dreier seg ikke (bare) om senskader, men om aa fordøye alt som har skjedd. Ihvertfaal for min del.....

[*Maggi*]

Jeg har stor forståelse for at det ikke kun handler om bekymring for senskader, men bearbeidelse av det man har vært igjennom, og spesielt med tanke på at gutten din måtte gjennom flere operasjoner med den usikkerheten det gir...

Selv om du ikke nødvendigvis tenker bekymring for senskader i ditt innlegg, så er det flere av innleggene i den andre tråden som tar for seg bekymring for senskader, hvor man tenker "enn så lenge" og "så langt".

Jeg har heller ingen problemer med å skjønne at det topper seg når to såpass traumatiske hendelser skjer på ett år.

 

Reaksjonen jeg fikk var også en reaksjon på det jeg hadde vært igjennom - på det spenningsnivået man hadde hatt over en lang periode, det hadde ingenting med bekymring for fremtiden til datteren min å gjøre.

Heldigvis kom jeg raskt i kontakt med noen jeg kunne snakke med om hvordan jeg følte det, slik at jeg kunne komme meg videre. Jeg var også åpen om hvordan jeg følte det overfor omgivelsene mine, og fortalte at jeg gikk gjennom en reaksjon på det vi hadde vært igjennom.

Ingen reagerte negativt på det, men de stilte spørsmål, som igjen ga meg anledning til å fortelle og bearbeide hendelsene.

 

Den som måtte tro at jeg ikke har forståelse for at et langt opphold på nyfødt-intensiven kan sette sine spor, tar feil. Mitt innlegg ble ikke skrevet for å hovere overfor andre at jeg er mye bedre enn dem som har større problemer (og som kanskje har hatt andre utfordringer) enn de vi hadde.

Likevel mener jeg at man kan komme videre i livet (med eller uten hjelp utenfra) uten at dette må være en periode som trenger å sette langvarige traumatiske spor.

Dvs. perioden er der for alltid, men etter hvert håper jeg at alle kan tenke på denne perioden som en periode som faktisk har gitt dem det kjæreste de har; nemlig barna - uansett om det ikke gikk helt etter boken!

Min datter hadde ikke vært det hun er i dag uten alle de fantastiske personene som var der for henne/oss i denne tiden.

Det gjør at jeg ikke gruer meg for et nytt opphold på nyfødt-intensiven nå som vårt andre barn kommer til å havne der i løpet av en uke eller to (blir forløst i ca. uke 32 denne gangen).

Så mitt råd til alle de som sliter i motbakke må være; finn noen å snakke med om hvordan dere føler det - det er ingen løsning å stenge det inne - det er lov til å ha reaksjoner på det vi har vært gjennom. Ikke forvent at andre som ikke har vært gjennom det samme automatisk skal forstå hva man går gjennom.

Og - om man kan få en profesjonell å snakke med, er det det beste - både p.g.a. av at vedkommende kan en del om menneskers reaksjonsmønstre, og at vedk. vil være en utenforstående som man kan snakke fritt med, som man ikke er nødt til å begrense seg overfor når man skal fortelle hvordan man har det!

Lykke til til alle som sliter!

[Caker*fikk to babyer 21.06.06*]

Takk - for at det ikke bare er meg!

 

Jeg vil si meg svært enig med det Maggi skriver over her! Det er ingen løsning å stenge ting inne - og man må heller ikke forvente at andre vet hva vi har vært gjennom!

 

Hadde noen snakket til meg om sin opplevelse med å få så premature barn - og nyfødt intensiv avdeling for to år siden, så hadde jeg ikke visst hva de snakket om! Jeg hadde vel nesten aldri hørt uttrykket "prematur" før, og like lite ante jeg at det eksisterte ei slik avdeling. Jeg hadde aldri sett ei kuvøse før! Jeg visste heller ikke at man kunne ha så mange følelser på en gang som tok fullstendig overhånd - for dette var mine første barn!

 

Jeg er så heldig at jeg bor i en kommune som har gitt verdens beste helsesøster jobb. Hun er svært interessert i premature barn, og driver stadig og utvider sin kunnskap om emnet. Hun har nå dratt i gang prematurtreff, og det var vi på i dag. Og vi foreldrene som var der var skjønt enig om at det var en lettelse å treffe andre som har hatt samme opplevelsen som oss. For som den ene mamma'en sa :" Jeg klarer ikke å beskrive hvordan den tiden var, for vennene mine! De skjønner ikke hva jeg snakker om!"

 

Så til de som syns at de ikke blir forstått - kanskje det hjelper å snakke enda mer om det! Folk som ikke har opplevd dette har ingen forutsetning for å skjønne, med mindre de blir fortalt om det! Og snakk gjerne med folk som er i samme båt, om det er mulig! Det er en stor lettelse!

 

Jeg kjenner hvertfall at det har hjulpet meg!

 

Klem til alle som har små kjemper hjemme! Vi unner dem å gjøre alt vi kan for å tenke positivt! Det er aldri for sent å tenke positivt, om man så må få hjelp til å gjøre det!

[Tjatjo]

Heisann Caker. Tenkte jeg kanskje kunne finne deg her. Takk for sist (navnefesten). Skulle gjerne ha snakket mer med dere.....men jeg var så stresset i hodet mitt at jeg aldri kom så langt. Det var en skikkelig nydelig gutt dere hadde =0) Du besvarte egentlig en del spørsmål jeg hadde ved dette innlegget ditt her. Godt å høre at det går bra med dere.

 

Klem "Whipps"

[*Tonerose*]

Jeg leste også den forrige tråden og skulle skrive et innlegg i dag om jeg tenker for "positivt". Så så jeg da dette som du skrev...

Jeg fikk selv en gutt i uke 31+6, han er nettopp nå blitt 3 år, og alt fungerer kjempefint. Jeg tenker knapt at han er prematur, og jeg sitter faktisk igjen med positive opplevelser fra tiden på sykehuset...

 

Leser i den forrige tråden at andre sliter mye, er redde for senskader o.l. Har også bekjente som har barn født rundt samme tid og er redd for senskader og tenker hvor mye de må fortelle i bhg osv. Jeg selv tenker aldri på senskader nå, det har jo godt så bra... Klarer liksom ikke gå rundt å bekymre meg. ok, kanskje har han større sjanse for å få få f.eks adhd, men det er faktisk stor sjanse for at han ikke får det også...

 

Nå ser jeg jo at vi alle tenker på ulike måter, og ingen ting er mer rett eller galt. Men det er godt å se at andre tenker litt som meg også, begynte liksom litt å lure på om jeg var helt "gal" som ikke bekymret meg mer...