Februarbarnet kom... (fødselshistorie, lang...)

[klar for #2]

Fredag 23.02.07 klokka 09.00 hadde jeg time til igangsetting av fødselen ved Ullevål. Spente dro vi hjemmefra, sjansen var jo faktisk der for at neste gang vi kom hjem hadde vi med oss en liten baby.

På sykehuset fikk vi ei seng på ett venterom. Måtte ta ctg, for å måle aktiviteten til babyen. Siden babyen vår stort sett er veldig rolig knaska jeg M under ctg’en for å få litt liv i babyen. Etter en halv time med belter rundt magen var prøven ferdig. Var bare å vente på legen som skulle sette gelen. Hun kom ca ti. Fortalte at jeg først skulle få gele, der som den ikke funka ville jeg få ny gele klokka 16, hvis fremdeles ingen fødsel var ri gang ville jeg få ny morgenen etter, og så eventuelt bli satt på drypp lørdags kveld dersom ingen kurer fungerte. Fikk altså ett inntrykk av at det ikke var veldig sannsynlig at noe ville skje. Det sa hun og, er ikke ofte en gelekur starter fødsel hos førstegangs som er så liten moden som jeg var. Legen satte gelen, og jeg måtte ligge helt rolig i sengen i en time mens de tok en ny ctg. Da timen var gått fikk vi beskjed om å dra ut, å komme tilbake klokka fire dersom ingenting skjedde.

Vi bestemte oss for å dra ned på Majorstua å spise lunsj. Satte oss på gamle major og koste oss med deilig mat. Kjentes litt ut som om mensen var på vei mens vi satt der. Og ettersom tiden gikk kjentes det mer og mer ut som mensen. Ikke sånn vondt, men ubehagelig. Ordentlig murringer i magen. Hver gang jeg kjente litt ubehag lo jeg. Andre lurte fælt på om det gjorde vondt, men det gjorde det jo ikke. Han ville vi skulle dra på sykehuset, men jeg bestemte at vi skulle sitte der til klokka var hvertfall 14. Ville jo ikke plage de på sykehuset… Kvart over ett kapitulerte jeg! Ble for dumt å sitte der å få disse “takene”, servitøren må jo ha trodd jeg var gal.

Tenkte på å gå opp, kunne jo sette litt fart på ting, men værte var så ekkelt så tok buss. På bussen tok smertene seg opp. Men de var liksom enda ikke smerter, bare ubehag. Og jeg lo, og lo og lo! Tror kroppen drev å bygde opp noe adrenalin eller noe, for jeg lo usannsynlig mye til å egentlig synes det var ubehagelig. Jeg mente vi skulle gå litt rundt på sykehuset før vi meldte oss på føden, men fremme på sykehuset måtte jeg innrømme at vi nok best gikk til føden med en gang. Morsom tur gjennom sykehusets lange ganger. Jeg okkende og stønnende for annenhver meter.

Fremme på føden ble vi henvist til samme rom som vi var på på morningen. De satt på meg ctg og så lå jeg der igjen godt og vel en time med disse beltene på meg. Heretter er vi ikke helt sikre på klokken. Jordmor kom inn og ut av rommet hele tiden for å sjekke ctg’en, hun sa ikke noe, bare kom så og gikk. Etter ei stund med måling kom ei jordmor inn å ville prøve ta vannet. Men jeg hadde ingen åpning så det var fånyttes. Lå ei stund til med ctg før de kom å sa vi skulle få ei fødestue. Trur vi to tente som noen lys da, Gikk opp for oss at vi var i gang, jeg skulle føde snart en gang! Gelen hadde virka likevel!!

Vel innlosjert på føderommet begynte menssmertene å tilta. Vi begynte å ta tiden, har jo sett at det er det man skal gjøre.. Takene varte i ca 30 sek. Tok oss en tur ned på hotellcafeen og prøvde spise litt. Klarte en halv bagett, da ga jeg opp og vi gikk tilbake på rommet. Nå kom takene med ca ti minutters mellomrom og de ble lengre og lengre. Jordmor kom inn å la beltene rundt magen min, klar for ny ctg. Hun gikk inn og ut av rommet og sjekket utskriften ofte. Etter ei stund kom hun inn med en lege og sa at de ville prøve ta vannet. De ville nemlig prøve å få målt hjerterytmen til babyen med en sak på hodet dens. Ctg’en rundt magen min målte ikke så godt nemlig. Da hadde jeg fått to cm åpning. Hun fikk tatt vannet, sa at det var litt farge på det og det sa pang og så kom riene som haglskudd!! Ble tilbudt lystgass, og halleluja, hvordan klarer kvinner seg uten smertestillende??? Lystgassen ble en god, god venn!! Selv om jeg følte meg beruset og litt småkvalm hjalp den veldig godt. Lå slik en stund, og så kom jordmor inn med legen på nytt. De ville ta blodprøve av babyen. Syns dette hørtes veldig fælt ut, men de sa at det ikke var farlig så da stolte jeg på det. Sambo så at legene så på hverandre da de leste resultatet av prøven, ett blikk som ikke betydde at her er alt bra. Vips så var rommet fult av legen og pleiere. En lege satt seg ved siden av meg og sa at vi må ta keisersnitt. “Fint” sa jeg!! Tenkte bare at nå slipper jeg ha vondt lenger! Hun forklarte at fødselen fremdeles ville ta laaaang tid og at lille babyen ikke ville klare seg gjennom en fødsel, den hadde det ikke bra inne i magen min. Ting skjedde fort rundt meg, jeg fikk veneflon i hånda, de satt kateter, kledde av meg og på meg og løfta meg over på ei ny seng og så bar vi av sted. Plutselig uten lystgassen min!! Men de riene som kom gikk greit, følte meg så tøff, pusta meg gjennom riene så godt jeg kunne, og hylte litt. På operasjonsrommet møtte vi en veldig rolig hyggelig lege. Forklarte hva som skulle skje og jeg ble satt opp slik at jeg kunne få spinalbedøvelse. Ikke så lett å sitte stille når det kom en rie, men det gikk da, hylte høyt da nålestikket kom, ria forsvant i samme øyeblikk. En utrolig merkelig følelse å kjenne at de romsterer i magen min, kjentes ut som om de tøyde og slet skikkelig. Og to minutter på 8, i tide til gullrekka, hørte vi noen små klynk, det er en liten gutt!! Legen tok han fort med seg ut av rommet, sambo fikk være med. Men han kom fort ut igjen, legen måtte få liv i gutten vår og de ville ikke at sambo skulle se det. Etter ca ti minutt fikk jeg titte så vidt på den lille gutten min. Så dro de av gårde med han til barneavd. På grunn av min diabetes hadde han for lavt blodsukker når han kom ut, og det så ikke ut til å ville stige, så da måtte han på barneavdelingen. Først klokka tolv på natta fikk jeg holde den lille babyen min. Ble noen rare dager for oss, Johannes ble ikke skrevet ut fra barneavd før mandagen. Men nå er vi hvertfall hjemme med en skjønn, liten frisk og rask gutt!!

 

Vil legge til at jeg er utrolig fornøyd med Ullevål sykehus! Etter fødselen ser vi jo at de sjekka oss så mye med ctg, tok vannet og slike ting fordi de tidlig så at babyen ikke hadde det helt topp inne i magen. Dette uten at vi ble urolige noen gang. Jeg hadde hele tiden full tillit til personalet og at det de gjorde var riktig. Fostervannet var så misfarget at de regnet med han hadde navlestrengen rundt halsen, derfor blodprøve og derfor keisersnitt. Uten at de hadde vært så observante kunne jo ting endt på en helt annen måte.

 

[mammatør]

Jaja, jeg har jo hørt deler av dette før men var vel ikke alltid helt til stede på barsel:-)

Flott at det gikk så bra og at du kom deg så fort etter KS. Helt enig i "heia Ullevål".

Fint at du ville dele hele historien med oss! Tipper det var lange timer å vente med å treffe Johannes.

Håper vi sees til uka

 

 

[mona_k og lille brage;)]

gratulerer så mye uff griner som en baby her hehe.. var en vakker historie på tros av problemene som oppstod =) lykke til =)