Hvorfor er hun så frustrert??

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Jeg skjønner ingenting jeg (som vanlig om ting i mammaverdenen som jeg ikke har opplevd før). De siste 3 dagene har snuppa mi vært full av "umotivert" grining. Ta feks lekesituasjonen før middag i går; vi sitter og holder på med et puslespill som har vært kjempespennende de siste par ukene (sånne brikker med knott rundt kanten, og "skikkelig" puslespill i midten - hun legger brikkene rundt, og så gir hun meg brikkene så jeg kan pusle sammen det i midten, og så river hun det frahverandre selv så vi kan gjøre det om igjen). Husker ikke helt hva som skjedde i hvilken rekkefølge men i alel fall begynner hun å sutre/smågrine. Jeg tror jeghar gjort noe feil, så jeg slutter det jeg holder på med (tror det var å pusle sammen). Sutringa stiger og blir mer hysterisk så jeg tenker at jeg kanskje burde pusle det sammen, så jeg gjør det. Da hyler hun enda mer og slenger seg på gulvet. Jeg prøver først å la ting være i fred og se hvordan hun da reagerer, men fortsetter bare å hyle på gulvet. Lar henne ligge en stund men sjeg spør hva som er galt, forventer ikke noe svar egnetlig, selv om hun straks er 2 år så har hun veldig lite (forståelig) språk. Siden ingenting hjelper tar jeg henne opp og setter oss i sofaen hvor hun da verken vil sitte stille på fanget, være på gulvet, sitte ved siden av meg eller noenting, samtidig som hun alltid vil noe annet enn det hun gjør (sitte på fanget når hun står på gulvet, stå på gulvet når hun sitter i fanget). Jeg blir sprøøøø!!

 

Det gjentok seg senere på ettermiddagen også, og da begynte det med noe hun ikke fikk lov til (dra cd'er ut fra cdhylla). Ville ikke sitte på fanget da hun begynte å hyle, men ble enda sprøere hvis jeg satte henne på gulvet (da ville hun krype opp i fanget igjen). Og så får jeg inntrykk av at hylinga er litt på "autopilot" om dere skjønner.

 

Noen som har opplevd noe liknende og sett en løsning/at det går over? Noen anelse om hva som er galt/hva jeg gjør galt? Har hatt sikkert 3 sånne situasjoner hver ettermiddag de siste 3 dagene, spent på å høre hvordan det går med gubben i kveld (jeg skal jobbe).

 

Kan sies at gubben var bortreist hele helgen, og utenom søndagskvelden så hun ham bare i går (han jobbet sent på mandag). Men hun er ikke klengete på ham, bare på meg. Kan dytte ham bort dersom han prøver å trøste når hun hyler...

[Expat]

Ikke løsning, men VI HAR DET AKKURAT SÅNN NÅ! Og hun er 23 1/2mnd.

 

Det er ikke en klar begynnelse/årsak for start og slutt på grininga (og fillern, jeg glemte smokken hjemme, ville ha hemmelig våpen med meg i dag...) Vi tar bussen hjem fra barnehagen vi, så vi har masse publikum til tiradene.... De må jo tro jeg er barnemishandler.

Hun er ganske enkelt og greit 90% hyggelig for tiden! Og, ja, jeg blir sprøøøø!

 

Har teorier om at trassinga økes av toårsjekselsfrembrudd og språklige vanskeligheter. (Min skal jo lære tre språk!)

[Anonym bruker]

Min sønn er nettopp blitt 2år og vi har det myyyyye slik du beskriver.

Han er så sint og frustrert over noe han ikke klarer å uttrykke. Og samme hva jeg gjør så er det ikke godt nok. Om min gutt ikke får til noe han virkelig ønsker setter han himmel og jord i beveglse. Her nytter det ikke å fortelle at han bør ha mer tålmodighet - for alt er vissnok galt uansett. Jeg kjenner meg godt igjen i puslespillet du forteller om. Småen min vil så gjerne og han vet hvordan, men han får det ikke til.

 

Jeg er ganske sikker på at det ligger mye i språket. De små forstår alltid mer enn hva de klarer å fortelle. Jeg ser min sønn prøve og prøve å få ut et ord som ligger på tungen, men når det ikke kommer blir alt galt og verden raser sammen. Da er mamma dum og han avreagerer med å kaste rundt på ting. Vi øver mye på å få frem ord vha. pekebøker - og det liker småen godt (så lenge vi tar det i hans tempo).

 

Er vel bare å smøre oss med tålmodight.

 

 

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Okei, da er det altså ikke jeg som har feilet totalt da, forhåpentligvis ) Hadde vært bedre i går da gubben var hjemme, men han var ekstra medgjørlig i går og sa bare "nei" når det var absolutt nødvendig, og hun hadde vært rimelig grei å ha med å gjøre. Men merker at det jammen ikke er lett å være konsekvent for tiden, i alle fall ikke når mor og far også er stressa *eeek* Og trassaldern har ikke begynt ennå? *dåne*

[Expat]

Det er vel med trass som ved rier, du vet du har det når du har det.

I går ble jeg mottatt i bhg med en tulle som skriker neeeeeei! og hiver seg hysterisk på gulvet og banker med armer og bein. Men lure mamma hadde med en juiceboks som varte lenge nok til at vi kunne komme oss i vogna og helt ut av barnehagen før den var tom. Og så kom sukkeret i blodet igjen og hun var blid og spiste opp matpakka på veien hjem...