hva er best?

[Anonym bruker]

er det best å holde sammen for enhver pris- for barnas skyld? eller er det best å gå i fra hverandre, slik at barna får lykkelige foreldre?

 

jeg føler meg klemt ihjel i forholdet

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Jeg mener det beste er å heller gå fra hverandre, man burde aldri holde sammen for et barns skyld, ungene merker så mye mer enn det man tror.

[benedicte&smiley]

det er helt klart at barn vil heller komme fra et oppløst hjem enn å bo i et!!!! det er det ikke noen tvil om

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Snakker for meg selv: mitt liv ble iallfall mye enklere når mamma ble glad og pappa ble helgepappa. Jeg var 5 år.

[så var vi 4]

som dr phil sier:

I'd rather come from a broken home than live in a broken family.

[Anonym bruker]

Jeg mener at barna er en god grunn til å jobbe med forholdet. Jeg tror at mange forhold der foreldrene har sklidd fra hverandre er mulig å reparere gjennom intens insats og vilje til å få ting til å fungere.

 

Dersom forholdet ødelegger deg, eller en av dere føler at å jobbe med forholdet er meningsløst, da har barna det bedre med to glade foreldre på hver sin kant.

[benedicte&smiley]

kult at du sa d:) dr phil er helten min

[Anonym bruker]

Men hva når den ene foreldren ikke vil bli lykkelig av at man går fra hverandre da? Fikk nettopp beskjed fra min samboer i kveld at han ikke føler det samme for meg lenger og er usikker på om han vil fortsette i forholdet. Vi har en datter på snart 2... Jeg er ganske knust akkurat nå og kan ikke helt forstå at jeg skal kunne få det bra alene :-(

[Anonym bruker]

En ting er bombesikkert: du klarer det helt fint alene! Det er beintøft i starten, du vil slite deg grå og blek. Men etterhvert som hverdagen går videre så går det bedre og bedre.

 

Hva som skjer videre med forholdet må dere finne ut av selv. Jeg tror på at du angrer mer på det du ikke gjør enn det du har gjort. Så når jeg forsøkte å forbedre forholdet mitt, så angrer jeg ikke på innsatsen selv om det ikke fungerte likevel.

[Anonym bruker]

Hei, jeg er den anonyme over deg. Vi har snakket mye nå de siste dagene og funnet ut at vi skal prøve en stund til. Har bestilt time hos familierådgiver i kommunen og skal prøve å finne ut av tingene. Så det er bra!

 

Men, jeg må innrømme at dette har satt i gang en rekke tankeprosesser hos meg. Jeg har flyttet i tankene mine mange ganger de siste dagene for å si det sånn. Og tanken blir mindre og mindre avskrekkende... Litt av problemet vårt er nemlig at vi flyttet til en annen kant av landet i fjor sommer pga samboers nye jobb. Jeg hadde egentlig ikke lyst, men gjorde det for hans skyld. All min familie er der vi bodde før, og jeg vil jo helst bo der. Vi har ingen familie her vi bor nå. Så hvis det skulle bli slutt får jeg i allefall bo der jeg aller helst vil :-) Han vil absolutt ikke bo der, ikke i fremtiden heller pga dårlige jobbmuligheter for han. Han mener han har fått "drømmejobben" sin her.

 

Men nå skal vi i allefall gjøre en innsats for dette forholdet. Vil jo helst at vi skal holde sammen...

[Anonym bruker]

Hei igjen...

Jeg synest jo det er flott at dere vil forsøke. Men du må også huske på at han kan stikke kjepper i hjulene ang flytteplanene dine. Dette gjelder spesielt dersom barnet ditt får seg ett nettverk der dere bor nå, barnehage og venner. Da kan du få problemer med å ta barnet/barna med deg tilbake.

 

Jeg vurderte også å flytte med min mann til nytt sted, og gikk noen solide runder med meg selv om hvilke forutsetninger som skulle på plass for at jeg ville flytte. Jeg lagde meg en del forutsetninger med fokus på en jobb jeg trivdes i, fritidsaktiviteter og muligheter for å bygge opp et sosialt nettverk uten mannen på slep. Slik du beskriver tror jeg dere skal ha fokus på å få deg til å trives der dere bor nå samtidig som dere jobber med forholdet.

[Anonym bruker]

Han kommer ikke til å stikke kjepper i hjulene for at jeg skal flytte. Vi har snakket om det og han er klar over dette. Ang sosialt for datteren vår så har vi ikke klart å få barnehageplass her ennå, så hun har ikke rukket å bli særlig kjent med andre barn. Kjenner faktisk flere jevnaldrende der jeg kommer fra, siden hun bodde der til hun var 15 mnd. Har fortsatt jevnlig kontakt med de andre på barselgruppa der... (vi har klart å møtes 5 ganger siden vi flyttet i slutten av august utrolig nok) (Hver gang jeg har vært hjemme på besøk)

 

Men nå får vi nå se hvordan det utvikler seg først. Det går veldig opp og ned for min del. Takk for gode råd uansett! :-) Godt å høre om andres erfaringer.