Jeg trenger seriøst hjelp :(

[Anonym bruker]

Har en lang historie bak meg med et voldelig forhold. Skal ikke plage dere med hele historien. (for de som vil lese ligger den inne på Parforholddebatten og Depresjoner som "Depresjon etter voldelig forhold")

 

Men hva i all verden skal man gjøre når man VET man har store problemer med angst og depresjon som går utover både mann og kanskje kommende barn, når man er så utslitt at man ikke klarer å gå til legen med det en gang?

Orker ikke forklare til legen en gang, det er altfor vanskelig. Men man må jo snakke om det for at det skal bli bedre. men jeg orker ikke

Herregud, er det ingenting man kan gjøre da?

Kan de ikke bare trykke på en knapp og så er alt bra igjen?

 

Uff faen må bare få alt sammen ut, rett før jeg bryter sammen nå

Faen i helvete!!!!!!!!!!!!!

[lengter daler ned i skjul...]

kan du ikke ta med deg noen til legen, noen som kjenner til historien og kjenner deg godt? familie, mann, venninne? som kan støtte deg hos legen og kanskje hjelpe til å fortelle hvis du ikke orker. viktig å få sagt det til legen så at det blir satt igang noen tiltak. skjønner at du ikke orker og at det føles jævlig, men tenk på at du har det jo jævlig nå også, så hva har du å tape? og tenk så deilig hvis du får hjelp og sakte men sikkert kan bli bedre.

god bedring og lykke til!

[Anonym bruker]

tusen takk for svar

Problemet er liksom at det ikke er så mange som vet om historien min da... Hr liksom aldri fortalt hele greien til noen... Jeg har alltidvært opptatt av at folk skal tro alt er bra og at jeg har det strålende... så klarer ikke forklare til en lege engang:(

Har egentlig lyst å bare sende en mail eller noe til legen der jeg skriver historien min sånn jeg gjorde inne på parforhold og på depresjoner, for jeg orker ikke fortelle... er så sinnsykt mye mer, det der er bare en bit av historien. er så mye mer... ble mobbet i ti år, har slitt meg selv ut når det gjelder skole og jobb og har en laaang historie med depresjoner og selvskading.

Nesten så jeg vurderer å begynne å skade meg selv igjen sånn at noen kan forstå at noe er galt, fordi jeg ikke orker å si ifra :/ Men jeg ville ikke funnet på noe sånt nå som jeg er gravidda!

[lengter daler ned i skjul...]

vet ikke mannen din heller alt? kanskje det letter på trykket å fortelle det til noen du er glad i før du prater med legen. forresten kan du godt skrive ned alt i et langt brev og gi det til legen. si eller skriv som det er, at du ikke orker å fortelle men at det er lettere å skrive. jeg skjønner at det er tøfft, jobber selv med psykisk syke og vet at det er tøfft, men ofte en lettelse å prate om det. bra at du har bestemt deg for at selvskading ikke er tingen.

Tenk på at hvis du finner styrken til å be om hjelp nå, så orker du å være en mye bedre mor når bebisen kommer.

klem!

[Anonym bruker]

Tusen takk:) Skal prøve å snakke med mannen min om dette slik at han kan forstå hvorfor jeg er sånn... Han vet deler av historien, men ikke alt... Vil at han skal vite hvorfor jeg er så "rar" men vil ikke være en sånn der "syns synd i meg!" dame...

 

Jeg må jo tenke på babyen i magen nå så jeg vet det beste er å prøve å få hjelp. Jeg tror jeg begynner med mannen min ihvertfall, og så går videre til legen...

 

Takkfor svar!Jeg vil virkelig ordne opp i dette, for barnet mitt sin skyld!

[Spira31]

uff da! Har ikke vært inne på siden der og lest, men tenkte å foreslå det du selv nevnte her oppe...å sende et brev/mail til legen..eventuelt printe ut og ta med og bare være der når legen leser det. Vet ikke hva du synes høres best ut, uansett kan du jo skrive at du har vanskelig for å snakke om det. Jeg husker selv for snart 5 år siden at jeg slet med depresjon etter at en eks presset meg til abort... og at selv om jeg på en måte visste jeg måtte snakke om det for å få det ut så var det vanskelig... uansett jeg vet at skriving kan være en god måte å gjøre ting på, men du er jo et steg nærmere når du vet at du trenger hjelp. Du skriver at du er gravid... hadde det kanskje vært lettere å snakke med jordmor enn lege? klemmer fra meg.

[Anonym bruker]

kjære deg...

Jeg kan ikke si jeg har opplevd det samme som deg, men i liten grad... Jeg har erfart hvor viktig det er å få dette ut før fødselen. Du bør ringe legen din og be om å få sende ham en mail, så når han får lese historien din, vil han sikkert sende deg til psykolog. Det høres skrekkelig skremmende ut, men det er det eneste som hjelper. Jeg var så dum siste svangerskap at jeg stengte alt inni meg. Fødselen var helt forferdelig og jeg taklet den mye dårligere pga. at jeg ikke hadde det bra med meg selv. Jeg stengte mye inni meg, og latet som om alt var bra, ovenfor andre. I et halvt år etter fødselen, ringte legen min. Han sa jeg vet du ikke har det noe bra. Jeg såg ut som et spørsmålstegn. Da viste det seg at en venn av meg var lei av å se hvordan jeg hadde det. Hun hadde gjennomskuet meg, og tatt affære. Jeg er sååå glad for det nå. Jeg måtte etter tre legetimer til innrømme at det var sant, så bar det til psykolog, Jeg var der 6 ganger før psykologen fikk hull på skallet mitt. Jeg var bestemt på at hun skulle ikke få meg til å grine. Plutselig brast demninga, og det er det mest voldsomme jeg har opplevd, bortsett fra fødselen da... Jeg gråt og gråt, helt ustoppelig , jeg som aldri gråter forran folk. Men da var det verste gjordt. Jeg greide å fortelle henne mer og mer etterhvert, og nå har jeg det supert. Psykologen fikk meg til å forstå hvor mye verre fødselen og permisjonen min hadde blitt siden jeg ikke hadde bearbeidet dette før fødselen. Det er viktig å ha det godt med seg selv, når man skal igjennom noe slikt. Jeg hadde en en to års lang svangerskapsdeprisjon, og jeg vurderte å ta livet av meg mange ganger. Ekteskapet holdt på å ryke, og det gikk utover alle. Nå er jeg fast bestemt på at jeg skal ha det bra når fødselen kommer. Vi blir ikke kvitt det vi har opplevd , men vi kan lære og bearbeide det og leve med det. Beste terapien er å snakke om det!!!

Håper du får gjort noe med det lynkjapt, selv om jeg skjønner det er verre enn som så...

Ønsker deg lykke til!!!!! Dette klarer du!!!!!

[Anonym bruker]

Uff, trist å lese historien din... Og jeg tror at hvis jeg ikke gjør noe nå så kommer jeg til å ende opp på samme måte...

Skal virkelig prøve å ordne meg hjelp, er bare utrolig vanskelig:(

Men vanskelig er det jo uansett da...

Rart at disse greiene er så sterke nå egentlig, har ikke hatt noen sterke reaksjoner på dette før jeg ble gravid. da kom hele bøtteballetten. Alle minnene og følelsene bare ramlet opp igjen...

[Anonym bruker]

Siste innlegg var fra HI forresten

[Anonym bruker]

Det kan være tungt å få til bare det å gå til legen for å få henvisning, og å kontakte psykolog/få time. Helsevesenet er ikke ideelt sånn sett. Her er en ide, som jeg vet funker. Få noen til å hjelpe deg. Noen som kjenner din historie, eller som du orker fortelle til. Denne personen blir med deg til lege, hjelper deg å forklare/forklarer for deg, og som følger opp henvisningen for deg. Gjorde det samme for min søster for ikke så lenge siden, og det gikk helt utmerket. Hun orket ikke ta tak i det for hun orket ikke komme i gang. Vet selv hvilken lettelse det er å få noen å snakke med, nesten som om noen tar deg på fanget å gjør deg trygg på at det ordner seg. Det er en jobb som må gjøres, men som det er verdt det! Få noen til å hjelpe deg i gang, så vil psykologen hjelpe deg videre! Lykke til!

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ i magen]

Kan du ikke begynne med å skrive et brev til mannen din? Det er en lettelse når de kjenner hele historien de som er nærmest. Han vil helt sikkert hjelpe deg videre, blimed til legen, bestille time hos psykolog osv. Det er godt å slippe sånne ting. Lykke til!