Deprimert etter tidligere forhold.

[Anonym bruker]

Jeg har levd i et forhold med en mann i 2 år. Det er nå slutt mellom oss.

Han slet mye med angst og hadde en tendens til å drikke vekk problemene sine...

 

Hvr gang han drakk ble han sykelig sjalu, og hvis jeg snakket med en annen mann (naboen, en kamerat, mannen i kassen på butikken) anklaget han meg for å være utro. For å straffe meg skulle han ta livet av seg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i fortvilelse har grått, hylt og skreket for å få han til å gi seg, når han har stått der med kniven på pulsåren. Hvor mange ganger jeg har måttet holde ham i bakken og fysisk stoppe ham.

Hvor mange ganger jeg har vært livredd fordi han har drukket.

Hvor mange ganger jeg ikke har turd å snakke med andre folk, fordi han kunne bli sjalu.

 

Litt etter litt brøt han meg ned. Han fortalte meg at det var jeg som var problemet. Det var jeg som ødelagte livet hans. dt var jeg som ikke var verdt en dritt.

 

Ettrhvert begynte han også å bli voldelig mot meg.

Første gangen hanslo meg hadde vi en krangel fordi han mente jeg hadde sett på en forbipasserende mann. Han tok da frem 5 ecstasytabletter (vet ikke hvor han hadde fått de fra) og tvingte disse i meg. Jeg prøvde å spytte dem ut, men han trykket dem inn i munnen min og tvingte meg til å svelge dem. etter en liten stund kom jo rusen av dette da, og man får ganske så mye sterkere sanser når man er påvirket av dette stoffet - alle følelsene blir mye sterkere. Så banket han meg. det var helt forferdelig, og jeg bare lå der og grein og grein mens jeg følte meg helt hjelpesløs pga rusen. Etter at han mente jeg hade "fått nook", drakk han seg dritings og sovnet - som vanlig.

 

Problemene ble større og større, han drakk mer og mer. Angsten hans ble sterkere og sterkere, og det gikk ut over meg. I to år levde jeg i en verden som KUN besto av angst, depresjon og fortvilelse.

Og hele veien trodde jeg at det var min feil at disse tingene skjedde. Det var min feil at han behandlet meg som han gjorde, det var min feil at jeg ble slått og nedbrutt. Det var jo det han fortalte meg. Ikke direkte kanskje, men indirekte så lot han meg få vite at alt var min feil!

 

Hver eneste helg var et helvete. Jeg prøvde alltid å finne på unnskyldninger som gjorde at han ikke skulle drikke. Sa jeg ikke hadde mer penger (han drakk fort opp sine egne penger så det var mine han levde på), planla besøk av familie osv. Men han klarte alltid å ordne seg alkohol. Han drakk i ukedagene også, ihvertfall en flaske med vin eller en sekspakning til dagen. Han påsto han ikke hadde et alkoholproblem, noe han jo selvfølgelig hadde. (faren hans er også alkoholiker, vet ikke om dette er arvelig?)

 

etter to lange år som samboer med denne mannen ble jeg forelsket i en annen mann. Jeg tok endelig mot til meg og flyttet fra han her.

I perioden etter bruddet fikk jeg mye støtte fra min nye flamme, og vi ble etterhvert samboere, ohg venter nå barn sammen.

Men jeg har så utrolig vanskelig for å stole på den nye samboeren min. Bare han sier en liten kommentar gårjeg helt i forsvarsposisjon - jeg er så redd for at han skal være samme greien, og at han skal prøve å få meg brutt ned igjen.

Jeg blir livredd hvis han drikker en øl eller et glass vin, og tåler ikke bråe bevegelser.

Jeg får angstanfall av å se berusede mennesker, også fremmede.

For en stund siden tullekjeftet sambo på meg, og jeg brøt helt sammen i et angstanfall fordi jeg trodde han var sint.

Jeg unnskylder meg for hver eneste lille ting så han ikke skal bli sint.

 

Jeg forstår at det begynner å gå inn på samboeren min at jeg alltid er i forsvarsposisjon, for han har jo ikke gjort noe galt!

Jeg vil at dette forholdet skal vare og at jeg skal lære meg å stole på menn, men det er ikke så enkelt.

 

Det hjalp å få ut historien min her!

Er det noen som har noen råd til hva jeg kan gjøre? Jeg skjønner jo selv at jeg har et tillitsproblem, i tillegg til angst og depresjoner. Jeg vil ikke ha det på denne måten, så hvis noen vet hva jeg kan gjøre så hadde det vært utrolig greit!

 

Tusen takk for all hjelp og alle svar jeg kan få.

 

Signerer med anonym fordi jeg helst ikke vil at folk skal vite hvem jeg er...

[Anonym bruker]

Jøss. Dette var en dramatisk histore.

 

Bra at du har kommet deg bort fra han!

 

Jeg synes du skal gå til fastlegen din, og få en henvisning til psykolog. Jeg vet om MANGE som har hatt stor nytte av jenvlige samtaler med psykolog. Du har jo mye å bearbeide.

 

I tillegg bør du snakke med din nye mann om hvordan du hadde det før, slik at han forstår hvorfor du reagerer som du gjør.

 

Lykke til!

[trillemamma]

Ja, psykolog var det første jeg også tenkte på, det hjelper å få lettet på trykket.

En annen effektiv måte, er å skrive dagbok, ikke like effektivt, for du har jo ingen å snakke med, men det er absolutt bedre enn ingenting mens du står i kø for å snakke med psykolog, for du må mest sansynlig beregne litt ventetid.

[3 blå]

Jeg tror du trenger hjelp, og synes virkelig du skal gå til en psykolog. Dette bør du ikke leve med alene, og jeg håper virkelig du klarer å komme deg over dette.

[Anonym bruker]

Har tenkt mye på det ja og skal prøve å få kontakt med en psykolog. Men det er så utrolig vanskelig bare å begynne på hele prosessen med henvisninger og ventetid og hele prosjektet... Uff... men skal prøve da!

Tusen takk for svar! Hilsen HI

[*Knerten*]

Ja det var en heftig og grusom historie. Vet det er vanskelig å få prykolog og det er dritkjipt at man må kjempe seg igjennom når man er langt nede. Men vet at kvinner med barn blir priortert innen psykisk helsevern, vet ikke helt hvordan det med hensyn til når du er gravid. Men sett deg ned å skriv søknader til ulike psykologer og gjerne ring. Eller snakk med fastlegen din.. Ønsker deg masse lykke til å håper du kan finne tilbake til den "gamle" deg;-)

[Anonym bruker]

tusen takk for svar:) skal prøve nå, det hjelper med litt "press" fra dere:) jeg