Her er min historie...

[Gjest]

Er litt rotete skrevet...

 

Første året på videregående møtte jeg en gutt som ble min kjæreste, og vi hadde det veldig fint lenge. Men så begynte forholdet å skrante, han forandret seg, sluttet nesten å snakke til meg... Jeg ble deprimert, var bare trøtt og sliten og gråt mye... Men var så glad i denne gutten, at jeg gjorde alt for han! Jeg lånte han penger og prøvde alt jeg kunne for å være snill og greit. Oppi alt dette hadde jeg mye annet å tenke på... Så kom studieturen siste året på videregående, til Praha... Jeg ville ikke være med, men jeg hadde ordnet hele turen for klassen og stått på. Kjæresten min ignorerte meg fullstendig hele tiden... Jeg følte meg så alene... Etter en kveld ute med alt for mye å drikke ble alt bare borte for meg, og jeg prøvde å hoppe ut fra 11.etasje... Det verste er at jeg tror jeg hadde gjennomført det, hvis ikke en klassekamerat hadde fått dratt meg inn. Jeg dro hjem etter noen dager, la meg inn på psykistrisk selv, og ble der i nesten 2 uker. Noe som gjorde meg så utrolig godt! Var livredd for å komme ut derfra. Mens jeg var der inne gikk det masse rykter, og alle kalte meg psyko osv... Men etter en stund begynte jeg på skolen igjen... Da hadde min ekskjæreste bidratt til masse drittrykter om meg, og han rotet med en annen jente, samtidig som det ikke var helt slutt mellom oss... Unødvendig å si at jeg hadde det jævlig vondt. Var vanskelig hjemme også, jeg fant ikke roen... Fikk sovetabletter og " lykkepiller " som hjalp, men likevel... Men så skulle jeg bli med pappa på julebord, var nervøs, men gledet meg også, hadde sluttet med medisinen ( gikk bare på den et par mnd ) og begynte å se lysere på livet. Det julebordet endret livet mitt, for der taff jeg min sambo. Jeg visste om han, hadde mens jeg enda hadde kjærste fått noen mld av han om at han syns jeg var pen osv, men den gang brydde jeg meg ikke... Men vi snakket hele kvelden, og flørtet Vi utviklet et vennskap, og han ble en jeg virkelig kunne snakke med. Etter et juleball på skolen, men mye styr med min eks, hentet sambo meg og kjørte meg hjem, og bare holdt rundt meg og lot meg gråte ut... Jeg begynte å innse at jeg hadde følelser for sambo, men var forvirret... Så en kveld skulle jeg hente sambo fra fest og kjøre han hjem... Og jeg ble med han inn Samtidig hadde min eks gått hjem til meg, for å fortelle meg at han fortsatt elsket meg... Men jeg kom ikke hjem den natten... Det var faktisk så utrolig deilig å fortelle min eks hvor jeg hadde vært, selv om jeg ikke hadde gjort det som hevn. Jeg valgte å gå videre i livet, å satse på han som skulle bli min sambo og pappa til min sønn. Vi ble etter en tid kjærester, men først og fremst ble han min beste venn Dette er ikke en historie om et knust hjerte pga et forhold som tok slutt, men jeg vil bare si at det alltid finnes lys! Jeg ville aldri dø, prøvde flere ganger med noen sovetabletter, men det var et rop om hjelp. Og den perioden i livet mitt ville jeg ikke vært uten, for den gjorde meg så sterk! Alt ordnet seg, alt hjemme ble så bra, jeg fikk endelig snakket ut om alt jeg hadde båret på siden jeg var liten jente... Men jeg kan aldri tilgi dem som har hengt meg ut, sendt med anonyme sms og andre ting, laget falske rykter om meg... Blir så sint når noen gjør narr av psyk, for det er en fin plass, en bra plass!

 

Håper noen kanskje kan lære noe av hva jeg har vært gjennom... ikke gi opp!! Selv om alt ser mørkt ut, så finnes det alltid lys!

 

 

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

synes det var kjempe tøft av deg og skrive ned historien din her, jeg!!

Du virker som en veldig sterk person, og det krever vilje og pågangsmot for og komme seg gjenom noe sånt!!

 

Stå på!!

[Hmmmmmm]

Har ikke varit igenom det du skriver men vet hu vanskligt det er att komme seg upp i verlden, att ble nedtrykkt og ignorert av kjæresten sin og føle det att man ikke er verd noenting, og føle seg ensom hela tiden...

 

Selv har jeg varit ett mobbeoffer nesten hele mitt liv...

Fra 1klasse til 6klasse, hade jeg ikke venner i det hele tatt,

Ner jeg begynte 7klasse så fikk jeg 3venner, men vi 4 blev fort å mobbeoffer fra alle 7klasser...så det fortsatte ut 9klasse...men vi 4 høll sammen.

 

sen fluttade jeg og begynte vidergående og da blev jeg å ett mobbeoffer før ett par st, plus att jeg blev gravid og ner alle fikk rede på det så blev der enda verre, jeg blev kallat før allt møjligt,(hora,slimpa,trash, osv)(hende mye her som jeg ikke vil berette pga, jeg ikke vill att noen ska begynne rakka ner på meg igen)

 

Men efter jeg fikk min datter så flyttade jeg og efter det så har jeg bare hatt det bra, ingen som har rakkat ner på meg eller så..

 

og har verldens beste samboer og verdens beste barn nu =)

så i allt mørke finns det alltid ett lys man kan finne, det er bare att stå på og aldrig miste håpet...

[Gjest]

Hadde det selv ikke så kjempebra noen år på barne og ungdomsskolen, og dette sitter lenge i... Folk tenker rett og slett ikke over hva de gjør mot andre, og hvor vondt det kan gjøre....

[Hmmmmmm]

Det sitter i hele livet det,

 

Jeg var veldig redd att skaffe meg venner efter att jeg flyttade, var redd att jeg skulle bli behandlat dåligt igen,

 

Det tog en lang tid innan jeg kunde lita på folk igen.

Og det er jobbigt att ikke kunne lita på folk.