Er dere like alene om alt?

[Anonym bruker]

Føler meg skikkelig ensom til tider. Faren stiller opp når det passer han, jeg har alt økonomisk ansvar og oppdragelse så og si alene. Familien min er ikke av de flinkeste og venner har nok med sitt eget liv. Er dritt lei av å være så f alene om alt, jeg hater faktisk dette livet. Jeg føler virkelig jeg er satt i en felle jeg ikke kan komme ut av- mens mennesker rundt meg gjør meg til ett offer fordi jeg er alene med ett barn, vurderer å flytte fra Norge.

 

Er jeg helt alene?

[Anonym bruker]

Jeg er helt alene. Har ingen far til barnet, det er kun min mor og søster som bor her, og venninnene mine har nok med sitt eget lov.

Ja det er kanskje slitsomt til tider, men jeg liker meg jeg trives og vi har det kjempe bra! Jeg gjør det jeg kan og klarer for mitt barn, klart jeg skulle ønske jeg hadde noen som kunne avlaste meg av og til men alt går!

 

Man må ikke ta utfordringene som et problem for da blir de ofte til et problem;)

[Anonym bruker]

Men savner ikke du ett sosialt liv? ett liv der man kan faktisk ha tid til ett kafe besøk med en venn, kanskje treffe en mann igjen o,l

For min del blir jeg sprø når jeg ikke får nok nærhet, jeg er jo bare ett menneske.

[Anonym bruker]

Jeg kommer meg ofte ut! Savner og gå ut! Mene i helgene har jeg ofte besøk av venninner eller vi drar til venninner og ser på film lager god mat, det er ikke alltid higet etter og komme seg ut men og være sosial med andre og det kan man jo gjøre med barnet sitt!

Joda jeg savner og dra på kino, men det kan jeg etter hvert! Alt til sin tid.

Jeg er skeptisk til menn etter at jeg fått ei lita jente (jeg er kjempe redd) Men den dukke nok opp etterhvert!

[Gjest]

helt alene jeg og,faren er ikke i bildet i det hele tatt,og kommer nok ikke til å være det heller!Den sosiale biten prøver jeg å ta på dagen,da kan jeg jo ta snuppa med meg:-)Er mest i helgene jeg føler at det kan bli litt ensomt..da har venner ofte planer som jeg ikke får vært med på.Men jeg har fått ordna meg en kveld i mnd,det hjelper det-lever på den en stund etterpå:-)Traff en sist jeg var ute,håper jeg treffer han neste gang også-men jeg er og kjempeskeptisk-så jeg har absolutt ikke hastverk!Hele den greia der er skummel altså...Men det går seg vel til..

Men uansett ville jeg aldri byttet bort det livet jeg har nå-ikke mot noe!!Koser meg kjempemye med snuppa mi:-)

[Anonym bruker]

Merker spesielt at det blir liten tid med venner. De har ,som dere skriver over her, sitt eget liv. Mine har ikke barn og får nok ingen på iallefall 10 år. De er oppslukt av enten studier eller jobb og har omtrent aldri tid til å komme til oss.

Har blitt kjent med et par andre mødre som jeg triller med. Jeg vil ikke akkurat kalle det venner. Det blir mest fordi vi har barn på samme alder og det er ikke det samme som venner.

 

[Anonym bruker]

Jeg er også helt alene med barnet mitt, og vi trives. Sønnen min går i bhg, så jeg har nok avlastning der, og i ellers prøver jeg å gjøre det beste ut av livet mitt.