Livet i perspektiv...(trist og litt langt)

[phantomet]

I kveld fikk jeg en telefon fra min bror, som dere kanskje husker jeg skulle kutte kontakten med, som kunne fortelle at min andre bror er helt ute og kjøre...Og at jeg burde ringe ham, og at det faktisk var min skyld at han var så ille ute...Fordi jeg ikke ville "redde" ham i forrige runde, og ta ansvaret som han selv fraskrev seg ved å ringe meg.

 

Da jeg istedenfor å akseptere slik svada, beskyldninger, ukvemsord og utskjelling, men ba ham klatre ned fra sin høye hest og skjerpe seg, la han på...

 

Deretter ringte jeg denne andre broren min som har stelt seg så dårlig. Han er psykisk syk, og virkelig dypt nede nå etter en runde med ekstrem oppførsel og utagering. Min bror var glad for at jeg ringte, men samtidig trist for den situasjonen han er i, og han innrømmet nå at han ikke lenger ønsker å leve....

 

Jeg vet at han har vært i kontakt med psykiatrien der han bor, men at de egentlig ikke kan hjelpe ham...han sykdom er så kompleks og vanskelig, som kan til en viss grad kontrolleres med medisiner, men er den gruppen psykriatiske pasienter som oftest ikke tar medikamentene de skal pga bivirkninger og hemningene de bringer...

 

Så nå er jeg midt i runde nr. xxx på hvor hardt jeg skal involvere meg i situasjonen, hvor mye brannslukking jeg skal gjøre, hvor mange instanser jeg skal kontakte,om jeg bør reise dit for å prøve å rydde opp og støtte ham, eller om jeg rett og slett skal si at nok er nok, og la det være som det er...Han er ikke en god kanditat for redningsaksjoner, siden det bare er et tidsspørsmål før han igjen er på galeien...

 

Så nå sitter jeg her da. Altfor langt unna til at jeg bare kan hoppe i bilen og sjekke den reelle situasjonen eller bare svippe innom for å ta en kopp te...

 

Hodet og følelsene renner litt over...men det er viktig for meg å se ting i perspektiv, og i lys av at dette er tilfelle nr xx der detl tilspisser seg slik som nå.. Forskjellen er at jeg nå sitter her med en liten baby, en litt større gutt som trenger mammaen sin, mann og to bonusbarn til...Det er ikke bare å handle på impuls hverken egen eller andres...

 

 

[Natteravnen*]

Hei i natta!

Det var en vanskelig situasjon, men kan du egentlig reise fra mann og barn då? Det er nok ikkje ei enkel prioritering å forlate dei når du har en liten også...............

Det er vel også spesielt vanskelig når du veit at dette skjer igjen og igjen....og kan få fatale konsekvenser.

Eg veit ikkje kva eg sjølv hadde gjort i din situasjon, men hadde muligens valgt å bli med min familie.Sjølv om det er din bror det er snakk om. Nei, vanskelig situasjon. Om du reiser må du vel vere der ei stund, for dette høyrest ikkje ut som det kan løysast på kort tid.....

Dårlig gjort av din bror å påstå at det var din `feil`!

Uansett, lykke til...........

[phantomet]

Jeg tar egentlig ikke anklagen fra min telefonerende bror særlig tungt. Han har lang merittliste å vise til når det gjelder slemme uttalelser og manglende empati.

Den påstanden om at jeg ikke ville "redde" min syke bror sist, kom som en følge av at han mente han hadde gjort sitt, ved å kontakte lillesøsteren (meg), og at det var mitt ansvar å handle.

 

Vi har vært med på dette mange ganger de siste 30 årene, men desverre er det bare et mennske som kan hjelpe min bror, og det er ham selv... Men det er tøft å stå på sidelinjen og vite at det er slik. Jeg er veldig glad min bror som er syk, og vil ham alt det beste. Men det er desverre vanskelig å "redde" et annet voksnet menneske. Særlig når det ikke vil reddes da det trenger det mest.

 

Nå er kanskje det eneste jeg kan gjøre å oppmuntre ham til å stå i det vanskelige, søke profesjonell hjelp og gjenta for nta gang at jeg er glad i ham.

 

Jeg kan ikke reise noe sted uten å ta med babyen. Og det er som du sier aries, det er ikke akkurat en situasjon som løses raskt...om den noen gang blir løst..?

[Ronja65]

Kjære Phantomet.

 

Hvilken umenskelig tung "börda att bära", din ene bror har gitt deg. Som jeg kjenner deg så er du en utrolig gjenerøs og klartenkt kvinne. Jeg vet at hvis du kan hjelpe et medmenneske til det bedre, så gjør du det.

 

Derfor forstår jeg at du har prøvd ALLT når det gjelder dine brødre. Så din avstand er nok godt gjennomtenkt.

 

Jeg kan godt forstå at du ønsker å hjelpe din bror i en vanskelig situasjon, men kan du ikke bare se det lit an?

Det er jo som du sier ikke så lett å bare dra avgårde med små barn. Har din syke bror noen rundt seg, som han kan få hjelp av?

 

 

Kjempestor klem til deg phantis..

[Ronja65]

Kjære deg...Når jeg leste det jeg skrevet over, så såg det så "kalt" ut. Tenkte bare si, at innerst inne i ditt hjerte, så vet du nok hva som du skal gjøre. :-)...

[Attpåklatten :-)™]

Kjære deg,

akkurat som du sier, han er den eneste som nå kan hjelpe seg......om han ikke ønsker en forandring, kan ikke ti ville hester få ham til å snu. Du har gjort mer enn noe menneske kan phantomet, og du vet hvor dine krefter bør være:-) Din kjærlighet er det største du kan gi uansett:-)

[♥Snulder]

Å ha andres "jeg vil ikke leve"- uttalelser hengende over seg.... er fryktelig tungt!!! Men som Attpåklatten skriver.... det er kun han selv som kan gjøre noe med dette... på ene eller andre måten.

Jeg har vondt av at du må gå med uroen i hjertet!! Den har jeg følt på selv og vet at det smerter.

[Karomamma]

Kjære phantomet!

 

En ting er sikkert, den slemme og frekke broren hadde jeg dr...tt langt i. Det er ikke så lett å gi råd, men jeg synes du får gode tanker fra de andre. Husk at mange her har erfaring...

 

Dessverre er den som er psykisk syk så uhorvelig selvopptatt at den pårørende alltid føler seg utilstrekkelig. Jeg er i en tilsvarende situasjon med én nær meg. Det har vært 20 år med berg-og-dalbane, tvangsinnleggelser og drama. I førsten lyttet jeg, de neste årene lyttet jeg litt mer og prøvde å få i stand en dialog. Deretter gikk jeg over til å konsentrere støtten om praktiske ting - psykiatrisk hjemmetjeneste, legetimer, medisinbruk, fakta, kontakt med kommune og familievernkontor, bosted, økonomi osv.

 

Etter en lang periode med mange fæle stunder og mye bekymring på mine skuldre, valgte jeg for 1 år siden å kutte kontakten. Jeg ville konsentrere meg om barnet og familien min. Dette skjedde samtidig med innleggelse og elektrosjokkbehandling, et drastisk skritt for den syke. Det er en lang historie, men jeg kan ikke fortelle flere detaljer her. Jeg har hatt utrolig mye dårlig samvittighet, men mener jeg til syvende og sist tok den rette beslutningen. Til jul i år sendte jeg et langt, varmt og personlig kort hvor jeg oppfordret den syke til å ta kontakt med meg når det passer. Det var deilig!

 

Det er nok vanskeligere å gjøre som jeg når den syke er din egen bror. Du må i hvert fall tenke mest på deg selv og de små!! Det er dessverre mange jenter som ofrer seg for mye og da blir overskuddskrukken raskt tom.

 

Huff, jeg vet ikke hva jeg skal si, phantomet. Dette ble langt og rotete. Men en klem får du i hvert fall

[Gjest]

ikke lett å gi råd ved noe slikt egentlig.men følg ditt hjerte.vær hjemme hvis du føler det.du har gjort mye allerede,og nå kan den andre broren din ta resten.kan ikke være lett å ha det slikt.

har selv en bror som sliter.men han nekter hjelp.er både stygg og ekkel mot di som vil hjelpe.jeg har mine å tenke på,så jeg ga opp.han ville aldri ha hjelp,og da makter jeg ikke gjøre mer.å jeg har ingen dårlig samvittighet for det.han vet hvor jeg er,skulle han trenge meg.

tenker at jeg må være her med ungene,og da kan jeg ikke bare reise dit heller.syns du ble behandla stygt av den andre.jeg tror jeg hadde fortalt han et og annet jeg.

du er for god for slike som er ekkle mot deg du phantomet.ikke la di tråkke på deg.

en varm klem fra meg

[phantomet]

Takk nok en gang for fine tilbakemeldinger...Dere er gode å ha...bare en ny vri på en tanke hjelper vanvittig.

 

Når det gjelder min ondskapsfulle bror, som ringte for å si..."I told you so..." med en hoverende stemme, og umodne beskyldninger, så plager det meg ikke så mye faktisk. Han er den han er, og alltid har vært. Og jeg ønsker minimal kontakt eller påvirkning fra ham i mitt liv.

 

Husker en gang en vis dame sa til meg..."Idet øyeblikket du hverken blir sint, trist eller føler noe annet knyttet til en person, er makten, grepet og innflytelsen vedkommende har lik null, og du kan gå videre uten å se deg tilbake." Der er jeg nå...jeg lar ikke hans uttalelser, ondskap og smålighet ramme meg. Jeg blir "kald og klar" i samtale med ham.

 

Når det gjelder min syke bror, som jeg virkelig er glad i, så har han enda en gang stilt seg i en vanskelig situasjon. Jeg har fått ham tvangsinnlagt to ganger. Vært i kontakt med politi og rettsinstanser flere ganger, og det er ikke få telefoner jeg har tatt til ymse behandlings institusjoner gjennom årene..

 

Problemet nå er at min bror er gift. Med en kvinne som ikke skjønner hvor syk han er. Både pga språklige barrierer men også fordi hun nok aldri har sett liknende i "den verden" hun kommer fra. Men lkike fullt er det hun som nå sitter med myndigheten til å få ham innlagt om det skulle trenges, men det vet hun ikke selv engang...Hun er mest opptatt av å være sint på ham for alt det "dumme" han har gjort. Og nå som "anfallet er over for denne gang", trenger min bror hjelp med å lande på bena...

 

Med å lande mener jeg rett og slett å rydde opp i det økonomiske uføret han har havnet i. Han risikerer å miste både leilighet og bil...selv om bilen virkelig må selges, for den er absolutt "way over the top"...

Han kontaktet legen sin da han merket at han begynte å bli dårlig, noe som er utrolig godt gjort, men legen skjønte ikke alvoret. Og endte bare med å sykemelde ham..

 

Å være sykemeldt for en mann med hans lidelse er som å gi klarsignal til å gå bananas... Han kunne dermed bruke hele døgnet på ville prosjekter, og hadde hele dagen til å sette penger over styr.Han trengte ikke å stille seg til rette for noen. Og oppi det hele sa han opp jobben...Mens han løy for sin intetanende kone, og sa at han gikk på jobb.

 

Da jeg ringte ham for en tid tilbake løy han igjen og sa at han jobbet, og snart skulle på ferie. Noe han gledet seg til...Det er ikke lett å "ta" noen i løgn...

 

Jeg vet egentlig at jeg gjør og har gjort så godt jeg kan, men det er en jobb å minne seg selv på å ta et steg tilbake, og ikke bare fare inn i noe, uten å tenke seg godt om.. Jeg vil jo ikke være kynisk eller passiv, men det er ikke mitt bord, sånn i bunn og grunn.

 

Kanskje kjærlighet får være nok for denne gangen!

[Attpåklatten :-)™]

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=document&documentid=22521

 

om du orker.................

 

 

Klem

[Superlis]

Det er ikke mye jeg kan si som ikke er sagt...men vil bare si støtter deg!! Det er egentlig en ganske råtten situasjon,langt unna,beskyldninger som du ikke fortjener,lysten til og hjelpe en som egentlig bare kan hjelpe seg selv..huff og huff:( Klem

[Reveenka]

Hei du! c",)

 

Dette var ikke enkelt.... mEN Det som slår meg som det viktigste i alt dette, er noe du selv sier: Den ene broren din "føler du ikke lenGEr noe for"; han har gjort og sagt så mye stygt, at han kan ikke ramme deg lenger. Den andre broren din er du glad i, og ønsker å gjøre noe for.

 

Det er jo egentlig umulig å gi deg et godt råd uten å kjenne hele situasjonen, men det som slår meg er at du kanskje skal strekke deg så langt du greier og ønsker for din syke bror - men UTEN at det skal koste for mye for deg selv og din egen familie. Jeg tenker at råd og samtaler pr. telefon kanskje er det du skal begrense deg til akkuart nå, enten det er til broren din, kona hans eller fastlege/avdeling der han har vært innlagt. Bruk helsevesenet så langt du greier pr tlf. Min erfaring er at du om ikke annet kan få en del nye råd og innfallsvinkler til problemet.

 

Den andre broren din får seile sin egen sjø.....

Jeg har også fått kommentarer om at det var mitt ansvar at eksen min drakk, og at det sammen med de psykiske problemene gjorde at livet ikke var verdt å leve - og at det var jeg som burde sørge for hjelp til ham.

Dette skjedde (heldigvis?) på et tidspunkt da jeg var helt, helt ferdig med ham - og det var lett å se situasjonen utenfra: Det var tvertimot min innsats som hadde holdt ham flytende og ovenpå så lenge som mulig - men da jeg slapp taket fordi jeg ikke orket mer, var det hans eget ansvar at han dukket ned mot bunnen.

 

Ingen kan redde noen som ikke vil reddes, og dreier det om psykiatri kan vel neppe noe oppgående menneske forlange at slikt skal ordnes opp i av pårørende - det er faktisk profesjonelle i helsevesenet sin oppgave.

Men du kan vært tilstede i livet hans ved å vise at du bryr deg ved å ringe ham og ellers holde kontakten så mye som _du_ orker!

[dritgrei hei hei!]

enig reven.... det som er så fortvila er jo når helsevesenet ikke gjør jobben sin....

[Reveenka]

Ja, og det gjelder kanskje særlig for psykiatrien...

[Reveenka]

...som burde hatt MYE MER midler tildelt!

[dritgrei hei hei!]

og da er vi plutselig over på politikken, og der er det mye rart som jeg ikke skjønner.... jeg er kjapp til å frese over ting jeg ikke forstår.....

[Maud]

Hei du! Dette ligger noen dager tilbake i tid og du har kanskje allerede løst dilemmaet for denne gang? Jeg tenker at det er lite du kan gjøre for ham, rent praktisk. Redningsaksjonene kan du kanskje ikke lede uansett. Han er gift og har en kone som eventuelt kan være redningsleder. Det er jo skummelt at hun ikke forstår at han er syk og hvor alvorlig det kan være. Etter en heftig peride med handling, er det jo fare for at en med en slik diagnose (gjetter på at jeg skjønner hva det dreier seg om), lander med et kræsj. Fortvilelsen blir stor og faren for at pasienten tenker at han ikke er verdt noe og ikke fortjener å leve, er til stede. Hvis du skal gjøre noe, er det kanskje i form av å tilby hjelp til å rydde opp? Hjelp til å heve noen kjøp og hjelp til å selge bilen. Ting du kan gjøre hjemmefra og som kan passes inn i det livet du lever nå. Han er syk og kommer til å svinge slik resten av livet og du hjelper ham ikke ved å komme styrtende. Han trenger bekreftelser på at du er glad i ham og tilbakemeldinger som gjør at han forstår at han tross alt har en verdi. Det kan du gi på telefonen, med SMS, mail osv.

 

Når det gjelder tanken om at det er hjelpeapparatet som burde hjelpe til, så kjenner jeg igjen tanken. Som pårørende til en med en alvorlig psykisk diagnose, har jeg hørt mamma stønne etter handling mange ganger. Som arbeider i dette systemet, vet jeg at det ikke er så enkelt. Man kan tvangsinnlegge kun når pasienten er til fare for eget eller andres liv. Terskelen er temmelig høy. På et vis tenker jeg at den også må være det, man kan ellers få altfor stor makt som ansatt i psykisk helsevern. Samtidig er det fortvilende med mennesker som gjør valg som helt klart ikke er til deres eget beste. For meg blir det et dilemma i forhold til å bestemme meg om hvor sterkt det personlige valget skal være. Kan vi tåle at folk velger helt klart feil og at de velger å kjøre sitt eget liv i grøfta? Hvordan skal vi forholde oss til at en som er syk velger å la være å ta medisiner han trenger fordi bivirkningene innebærer et "kjedelig" liv? Hvordan skal man som pårørende forholde seg til at en man er glad i, kanskje velger å avslutte livet sitt? Det jeg er helt sikker på, er at den største forpliktelsen vi har er å ta vare på oss selv og egen familie. Selvfølgelig vil vi strekke oss for andre vi er glade i, men det er greit å kjenne etter hvor langt vi kan strekke oss. Hvor langt man kan gå i å hjelpe andre uten at det går for mye utover de aller nærmeste.

 

Sender uansett en stor trøsteklem. Støtter deg 100% i bestemmelsen om å ikke la deg affisere av den "onde" broren. Han høres ut til å mangle noen poeng på empatiskalaen og som han bruker dårlig samvittighet som et våpen for selv å slippe å ta ansvar.

[Tiggywinkle]

Du er klok, og du ser at kreftene dine må brukes pådinegen familie.

Som du selv sier er den eneste somkan hjelpe din bror ham selv.

 

Det er på en måte en grense for hjvor mange ganger en kan gå inn og rydde opp, roe ned og "redde" dem som kanskje egentlig ikke er motivert for det.

 

Det er nok tøft å resignere og si stopp,jeg klarer ikke mer.

Jeg har gjort det selv, angrer ikke, men følte meg kynisk i en periode.

 

klem