Mora mi kaller seg for mamman til sønnen min..

[Gjest]

Mora er en nokså overveldende og intens person. Gjennom hele svangerskapet mitt hadde jeg hele tida en følelse av å være en lita uvitende jente, og moren min stod for innkjøp og vask av klær-- på eget intiativ og til min store fortvilelse. Ja, jeg har problemer med å si ifra til henne, for mentalt svinger hun veldig opp og ned.

 

Lillemann er visstnok bare 6 uker. Hittil har hun vært snurten og sur fordi hun føler at hun ikke ser han ofte nok. 2-3 ganger i uka. Når vi er på besøk tar hun han med en gang. Greit nok. Men hun forsvinner inn i andre rom for å være alene med han. Hun blir sur ( lei seg fjes) dersom lillemann gråter og pappa'n sier han vil holde han. Hun springer til med en gang og løfter han opp dersom han gråter. Det er ikke rom for at vi kan løfte han opp selv. En dag kom hun på besøk og vi lå på senga og ammet fordi lillemann sliter litt med amminga. Hun banket på. og jeg sa vi trenger ro for å spise. Hun gir seg ikke og kommer inn. Hun henger over oss og løfter han opp før han får gjort seg ferdig. Jeg har lenge hatt en mistanke om at når hun hvisker/snakker til han i øret at hun sier mamma om seg selv. I kveld, da vi var på besøk, fikk jeg dette bekreftet. Til lillemann kaller hun seg selv for mamma. Gutten min satt på fanget hennes og begynte å gråte. Han har litt magevondt om kvelden. Jeg gikk bort og holdt rundt han for å løfte han opp, da hun tar han til seg, reiser seg og sier at "jeg skal gå med han". Så forsvinner hun inn i et annet rom og jeg sitter igjen og føler meg som en ubrukelig jenteunge. Mannen min er fortvilt over situasjonen og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å si ifra, men jeg blir bare overkjørt.

 

Hun kjøper forøvrig alt mulig til han og bidrar veldig mye sånn sett. Men noen ganger blir det også litt for mye som da hun sa til mannen min at "jovisst skal jeg trille vogna fordi den har jeg kjøpt". Hun prøvde ikke å være morsom..

 

Jeg er fortvilt jeg. Hun er kanskje bare en veldig overivrig bestemor og kanskje hun ikke gjør det med vilje, men jeg skulle ønske at hun ikke kaller seg selv for mamma'n hans. En dag når han forstår hva som sies kommer det til forvirre han.

[Anonym bruker]

Huff, stakkas deg! Noen må sette henne på plass, og hvis ikke du klarer det må mannen din!

Hva med faren din? Kunne du snakket med han?

[Anonym bruker]

Huff, stakkars deg. Men ærlig talt, jeg syns virkelig du skal si fra jeg! Du kan ikke verne henne, for hvem vil bli skadelidende av det til sist. Ja, sønnen din!

Og hvis hun er mentalt syk, kan du stole på henne når hun stikker av inn på ett annet rom med han? Hun virker jo veldig syk egentlig... Har hun blitt så syk at hun faktisk opplever at det er hun som er mamman hans?? Du må ikke ta ille opp at jeg spør så direkte, vil bare hjelpe.

[Gjest]

Nei, vettu hva! Her MÅ du faktisk bare ta mot til deg og si fra.

Ser ingen annen løsning, jeg. Gjør det skikkelig så holder det bare med en gang. Skjønner deg godt!

Er sikkert ikke vondt ment av henne, men si fra at DU har fått barn, ikke HENNE og heretter skjer ting på dine/deres prinsipper. Det være storshopping eller byssing.

 

Lykke til!

[MaMmA-Mø]

hmm..høres jo ut som om hun sliter med noe (ikke frekt ment) når hun kaller seg mammaen hans...har hun mistet et barn selv eller noe som kan utløse et savn ellerno lignende? kansje hun trenger noen og prate med...for det er ikke "normalt" og holde på sånn som du beskriver...

[Expat]

Frem med løvemammaen og brøøøøøøl!!!! Foreningen for klare meldinger må ha møte og slagplan og holde seg til planen!

[katoes]

Du kan ikke ha det sånn. Det er ikke normalt. Og jeg skjønner godt du er frustrert. Kansje du burde tatt deg en tur til henne og pratet uten at du har med deg sønnen din. Kansje lettere uten at han er med, så dere ikke blir forstyrra/avleda av han. Vær klar og tydelig. Vis at du er trygg og selvsikker på din rolle som mor.

Dette her har ingenting med å være overivrig bestemor å gjøre.

Et barn har bare en mamma !