Familien min er ikke interessert i min datter!

[Anonym bruker]

Vil gjerne høre hva dere syns...

Jeg har en kusine som eneste familiemedlem hvor vi bor nå. I 4 mnd har jeg ventet på at hun skal vise litt mer interesse for min datter på lik alder.

 

Da min datter ble født sa hun ikke gratulerer til meg, når hun ble døpt sa hun det heller ikke eller viste interesse for å se henne i stasen i det hele tatt!

 

Når vi er med de (hun er samboer -ingen barn) gidder hun ikkje se på henne iblandt, sier ingenting, gidder ikkje vise litt glede sammen med oss foreldre når vi f.eks nettopp har fått se det aller første smilet osv.

 

I går klarte jeg ikke mer å sa i fra! Det endte med at hun følte seg som DET offeret og typen hennes begynte å mekle! Nå var alt min feil og jeg hadde forventet at "min datter skulle bli lagt på fanget hennes å bli underholdt" som de beskrev det!

 

Herregud, det har jeg aldri forventet! Men som min eneste familie her på miiiils omkrets vil jeg selvfølgelig vise frem barnet mitt, glede meg over det første smilet og det første grøtmåltidet og få litt ros/skryt/ glede tilbake.

Skjønner dere meg?

 

Her er saken:

Hun sier at hun er blitt voldtatt som 15-åring og trodde da at hu va gravid pga det, derfor har hun et "anstrengt" forhold til spedbarn. Hun fortalte meg også rett ut igår at hun har mareritt om spedbarn! Og hun måtte slutte i en jobb med barn pga hun slet sånn med de/ det.

 

Hvordan skal jeg forholde meg til henne nå? Og for å ikke snakke om, hvordan skal jeg la barnet mitt forholde seg til henne?

 

Plis hjelp..

[Gjest]

Noen folk har rett og slett et anstrengt forhold til eller null interesse for små barn, voldtatt eller ikke.. De kan ikke tvinges til å like barn og skjønner oftest ikke hva de gjør feil i foreldrenes øyne. Gjelder jo som oftest tenåringer men noen vokser saktere enn andre og lever i tenåringsverden hvor det kun er de selv som gjelder litt for lenge. Du må bare ta tiden til hjelp, prøve å akseptere hennes manglende interesse for om du prøver å presse gjennom at hun skal holde henne og leke med henne vil hun antageligvis ikke orke å besøke dere mer...Skjønner frustrasjonen, men jeg tror ikke du får gjort noe med det..

[Anonym bruker]

Vanskelig den der, men du tror ikke problemet kanskje løser seg av seg selv ettersom datteren din blir eldre da, dersom det bare er babyer hun har problemer med å forholde seg til? For jeg kan jo skjønne at det er vanskelig å tvinge seg til å vise begeistring dersom hun får såpass sterke psykiske reaksjoner på spebarn.

[Lille søtnos]

Før jeg kom så langt som til å lese avsnittet :Her er saken...fikk jeg helt klare asosiasjoner på at hun hadde egne, vanskelige tanker i forhold til det med barn. Det virker som om hun distanserer seg, kanskje for å slippe å involvere seg, få frem følelser hun ikke ønsker.

Jeg vet ikke hvordan du sa fra, for hvis hun er sårbar i forhold til overgrepet og graviditeten sin som 15 åring, skal det lite til før alt låser seg, og hun går i offerrollen, i stedenfor å ta tak i egne problemer. Ingen andre enn henne selv kan ta tak i fortiden hennes, men det er en vanskelig vei å gå.

 

Kanskje du skal prøve å snakke med henne igjen, og si litt om hvorfor du ønsker at hun skal glede seg over barnet ditt sammen med deg (ikke nødvendigvis underholde). Hun har vel ikke mye familie i nærheten heller, siden du ikke har det, og da kan det hende hun også savner noen som ser henne og hennes problemer.

[MammaDilla]

Hmmm.. Det er jo trist om en voldtekt har ødelagt så mye. Da kan hun ikke ha det særlig godt. På en annen side.. Du sier de ikke har barn. Kan det være litt sårt for henne? Kanskje de ikke kan få barn og sliter med det?

Var bare en tanke som slo meg. La henne bruke litt tid på dette her.

 

["min villemo"]

først så vil jeg si til deg at d var modig gjort å si fra, du viser dine følelser og hun viste sine, du bør respektere henne og IGJEN så viser d seg at : d finnes en grunn for alt.

 

Hun hater garantert seg selv for at hun tar på seg den offer-rollen..,jeg hadde unnskyldt meg ovenfor henne og sagt at d ikke var meningen å buse ut med d du gjorde for å møte henne litt på halv-veien da får hun iallefall en sjanse til å snakke åpent med deg, og om hun ikke tar imot handen så kanskje hun gjør d neste gang.

 

Kos deg med barnet ditt du og jeg skjønner deg såå godt når du sier at du har familie som ikke bryr seg om barnet ditt, har selv en onkel og tante på samboers side som viser null interesse for vårt barn men forventer at vi skal vise interesse for deres barn (noe vi selvfølgelig gjør for barnas skyld).