Mye problemer med biomor her.....!

[Gjest]

Ettersom jeg leser så er mye av det ikke uten grunn.

 

Jeg er begge, har en stesønn og har stemor til mine barn. Biomor til min stesønn har vi aldrig hatt slike problemer med som mange skriver om her, blir bagateller.

 

MEN derimot stemor til mine barn har vært til tider ille.

Hun er flink med barna, bryr seg og engasjert, hun ville til tider gjerne være dems mor.Ikke noe galt i det så lenge hun ikke presser for den eldste han trakk seg unna, men fortsatt snill og barna har aldri noe vond å si om henner å det er en fryd for meg å sende det kjæreste jeg eier til noen som bryr seg.

 

Selv hadde hun ingen barn, men helt klart viste hun best.

 

Hun mente at det å stjele klærne til barna var greit, for da kunne de ha litt der også hehe. Så hun beholdt det hun mente var pent så ungene hver 2 helg kunne få utnytte av det jeg handlet til de i hverdagen.

 

Å ja, barna hadde alltid slitte klær å hun mente det ikke var noe særlig, prøvde å fortelle henne at barn noen ganger får sine egne favoritt klær som kan bli litt slitte og jeg kjøper ikke penbukser for å sende på barnehage.

 

Så var det en gang hvor hun skamklippet barna for de var litt langhåret, hmmmmm jeg trøstet barna i 3 døgn for de sparte til litt lengde da.

 

Også har du alle de mld som rett og slett er sendt med et godt hat bak om hvor forferdelig mor jeg er fordi jeg faktisk gjør noe annet i helgene enn å sitte inne.

 

Etter gjentatte hat mld til meg måtte jeg seriøst ta en prat med x om dette og jeg sa enkelt og greit at nå gadd jeg ikke mer pisspreik og nestegang ville jeg andmelde henner for trakkasering.Nok er nok!

Alt dette foregikk uten at barna var involvert,MEN de kunne lese på kroppspråket at vi ikke akkurat pratet så mye sammen da.

 

OK til syvende og sist ringte hun for å be om unnskyldning for alt og det hele endte med at hun vat sjalu på meg og mye av dette var også fordi min x brukte navnet mitt i sammenhenger med henne som han ikke burde.

 

Det jeg vil si er at våre oppførsel baserer seg pga det følesesmessig, for vi er bare mennesker. Noen gjør ting av rein fordervelse overfor andre, mens noen er kjempe sjalu.

Andre prøver å få ting til å fungere mens noen saboterer.

 

Det er ikke lett å være i en slik situasjon hvor man prøver å prøver men man kommer ingen vei. Mange ganger må vi gå inn i vår egen kropp å tenke godt igjennom hva vi har gjort eller hva vi kommer til å gjøre.

Prøv å sette seg inn i situasjon endten det er barna eller noen andre.

 

Det er alltid en viss ripe i lakken mellom meg og stemor, men vi prater, er hyggelige mot hverandre OG jeg må bare få sagt at når barna så dette forandret de holdning over stemor med en gang. De så mor senke skuldrene å løsnet, da gjorde de det også. Barna bor med meg hver dag og er jeg enstelig for noe, blir barna det uten at jeg trenger å si stort for de ser det på meg, det skjedde her også, de så jeg aldri smilet når navnet hennes ble nevnt, vi pratet aldrig bare overså hverandre, MEN nå alt har forandret seg og jeg vet hun og min x setter stor pris på det og ting fungerer bedre der borte, de slipper henner inn.

 

Selvom hun kunne være ei heks, kunne jeg ikke tenkt meg noe annet til mine barn, hun elsker de og gjør alt for at de har det bra og da kan jeg ikke be om mere.

 

Ville bare dele dette med dere.

 

[freebird]

Huff, kjenner at jeg har en litt kjip følelse i magen når jeg leser innlegget ditt. Jeg er jo stemor og kort fortalt har biomor og jeg hatt til tider meget god kontakt, vi har alle spist middag sammen, sittet ned og tatt en kaffe, feiret 17. mai og bursdager sammen osv osv. For et år siden flyttet hun fra sin alkoholiserte kjæreste, da fikk hun sove hos oss da han kastet henne ut en dag før hun overtok sin nye leilighet!!!

 

Det har skjedd mye det året som har gått, hun ble sammen med kjæresten sin igjen (flyttet ikke tilbake heldigvis!) og jeg har født et barn. Jeg forstår jo at biomor ikke har det lett, hun er ensom og har en tufs til kjæreste, men jeg godtar allikevel ikke at hun tar det ut over oss. Etter at hun var villig til å sabotere vår ferie i vinter og til og med fortalte det eldste barnet at "pappa er slem mot meg", ja da mistet jeg all respekt. Siden da har jeg hatt store problemer med å møte henne, jeg har funnet på unnskyldninger for å slippe osv. Nå har jeg roet meg litt og snakker med henne når hun er innom for å levere eller hente, men jeg smiler ikke mye og mannen min merker at jeg stivner.

 

Igår var hun her for å levere noe, hun hadde med seg en venninne. De overså meg glatt, ikke at jeg deltok veldig i praten heller da... Jeg så spesielt blikket fra venninnen, vi har møttes mange ganger i barnebursdager og hun er rett og slett dum som et nek. Jeg vet at hun satte ut stygge rykter om meg og mannen min i tillegg til at begge hennes ex'er har gått til sak mot henne for sabotering av samvær. Selv om jeg vet at jeg ikke skal bry meg og heve meg over det, så klarer jeg ikke å la være å tenke over hva de sier om meg så fort de er utenfor rekkevidde...

 

Fornuften min sier at jeg bare skal drite i dette og ikke la stebarna føle at det er noe galt mellom oss voksne. Men den barnslige lille dritten på den ene skulderen sitter og mater meg med dumme tanker og stygge følelser. Jeg kan ikke se for meg at det går an å ta en prat med biomor og ordne opp i dette, for det første så har jeg ikke respekt for henne som mor, dessuten har jeg og mannen min måttet krype alle de andre gangene vi har "ryddet opp", hun er ikke den som vil be om unskyldning eller innrømme svakheter. Så derfor må jeg enten bare glemme dette, putte på en smil og åpne armene for henne, eller fortsette å bære på de kjipe tankene og følelsene.

 

Jeg vil jo bare mine stebarn det beste, men jeg sliter som sagt veldig med å la dette fare. Jeg har leste mange av innleggene dine Angelica og jeg synes du er veldig fornuftig. Har du noen fornuftige råd å komme med til en litt rådvill stemor?! )

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Situasjonen vår e veldig ulik deres situasjon. Men jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om følelsene og tankene. Vi har stadige situasjoner som frustrerer meg veldig og jeg klarer heller ikke å være avslappet og distansere meg fra det som skjer. Er redd dette påvirker mitt forhold til barnet og at barnet skal oppfatte dette! Noen råd til meg også???

[Gjest]

Ikke lett uansett tror jeg.

Når personer ikke vil bli møtt på veien er det ikke alltid vi kan få gjordt noe annet enn å sitte der være snill å vite at en dag vil det komme deg tilgode, alt det fine du har gjordt.

 

Jeg har ikke sitti å holdt meg i skinne alltid, når hun hadde klippet alt håret til guttene, skal jeg love deg jeg eksploderte og ja jeg fortalte at slikt får ikke stemor lov til, også sa hun hvis dere ikke klipper dere får dere ikke lov å være med på bowling,,...............jeg skal love deg jeg tok den dama verbalt, for et sted gikk grensa. Far prøvde å komme med svada at han var på jobb osv, som jeg sa hun har andsvaret for barna da og burde ringt meg først.

Etter dette lar ikke barna hun gre de den dag i dag=)

 

Off ingenting er lett av slike ting og ja man kan få lov til å føle fortvilelse og irritasjon. Når andre mennesker behandler deg på en stygg måte.

 

Jeg har funnet ut i lengden at det som irriterer slike mennesker mest er et smil om munn. Når du gir de det og prater som ingenting har skjedd er det de som lurer når du har snudd ryggen, på hva som skjedde. Men er det lett nei, jeg har hatt lyst å vri om dama jeg, tro meg, MEN til syvende og sist vil barna se igjennom oss. Hvem har vært ærlige med de? Hvem pratet stygt om hvem...osv

Vi alle har barndomsminner, det har disse barna også og tro meg de vil huske.

 

Det er ingen bruksandvisning på disse tingene og jeg vet at visse situasjoner er verre enn andre. Alltid klarer man ikke smile til mennesker som forbyr deg.

Men handler ikke livet om å gjøre det beste ut av hver dag, som det var den siste.............ingen vet hva morgendagen bringer og tro meg god sammvittighet letter en også.

 

Kan si at det er mange ganger jeg har hatt et smil om munn men helt andre tanker i hode....%¤#"!#¤/&¤#"¤%/&¤%.

Uansett må alle ta tak i slike situasjoner på forskjellig måte for ikke alltid kan man rette ryggen å gå forbi. Men tror det er viktig for alle å gå inn i seg selv.

Uansett lykke til madam butterfly, stebarna dine er heldig å en slik som deg, ut i fra det jeg har lest om deg og dine.

Mange klemmer

 

 

 

[Gjest]

Når noe har skjedd er det naturlig for oss mennesker å vise følelser, vi må det for slik er vi. At barna ser vi er fortvilet trenger ikke være negativt, har noe rart skjedd er det viktig for oss å forklare barna hva som har skjedd, de trenger en forklaring på en "fin" måte.

Om vi må pynte på ting noen ganger, ja da gjør vi det. Om stemor/mor har gjort urett så trenger vi ikke utype hvor mye negativt h*n har gjort, men vi fokuserer på hva som har skjedd ikke hvem.

Jeg tror at du trenger ikke smile og være positiv overfor den andre parten, men overfor barna mener jeg man burde det. Alt det vi sier om foreldrene reflekterer tilbake på barna. Selvom man er sjalu kan man la vær å vise sin irritasjon over evt mor overfor barna. Du trenger heller ikke smile til mor/stemor man kan heller gå fra stedet, altså man trenger ikke utsette seg selv for sånt. Skal far hente barna og man blir sjalu, så ikke bli med.

At jeg personlig kunne spydd ut til tider min frustrasjon på far fordi han droppet barna for 3 mnd siden gjør det ikke rett til meg å prate stygt om han til barna. Barna ligger å gråter å lurer på når de skal til far og ja jeg må trøste de uten å si "far er egoistisk".

 

Det jeg tror er viktig er at når barna er hos dere og barna forteller noe fint som de har gjort med stemor/mor så fortell de hvor heldige de er, så fint at mor/stemor gjorde dette. Jo mer man fokuserer på fine ting jo bedre for barna.

MAN trenger ikke like den andre parten, men vise den andre parten respekt overfor barna er uhyre viktig, uansett. For dette er det barna forholder seg til, alt hva vi sier går inn og blir fordøyd hos barn,hvert lite ord.

 

Ingenting er lett og ja min verbale munn har nok spyttet ut noen ord om stemor mine barn ikke trengte å høre, men ingen er feilfri og alle trenger å stoppe opp å tenke , hva vil jeg forandre på nå? Små ting kan gjøre store utfall, tro meg.

 

[freebird]

Tusen takk Angelica, det hjalp det der. Mannen min og jeg har sagt mange ganger at det er vi som vinner i lengden, det blir bare litt glemt noen ganger når irritasjonen raser rundt i kroppen. Jepp, barna vil huske hvem som gjorde hva og sa hva når de blir større, så jeg setter min lit til at vi "høster våre frukter" når barna blir eldre.

 

Min samvittighet er meget god, så jeg skal kose meg med den mens jeg smiler til biomor neste gang vi treffes. ;o)

[Gjest]

Ja det er lett å glemme oppi alt innimellom og jeg tror alle gjør det innimellom.

He he ja smil kan gjøre så mangt i hverdagen også får det en selv til å vokse faktisk.

Lykke til videre==))