Dere som har barn med tullinger som bare e innomm sånn innimellom....

[mai_med_gulljenta!]

Hva sier dere eller har tenkt å fortelle barnet når det begynner å spørre hvorfor pappa ikke kommer på besøk??

Min datter er ikke blitt så stor at dette e en problemstiling ennå men godt å få litt tanker fra andre:)

 

Datteren min blir et år nå å faren har sett henne ti ganger, men mindre enn 24 timer tilsammen! Prøvde mange mnd å få han til å bli kjent med snuppa, innvitert han på ting, sagt vi kan komme å treffe han, betalt bussen for han osv men ga meg da snuppa va vell 7mnd, rett å slett ikke mer energi å bruke på han, forståelsen om at han har hatt et tøfft liv gikk over til sinne å fortvilelse.... å nå tenker jeg bare på det innimellom!

dette ble jo langt da men hehe godt å få ut litt!!!

 

[så var vi 4]

Har lyst å si at faren er en forbanna drittsekk som ikke fortjener å gå på denne jord. Men blir nok å formildne det noe.

 

 

[Anonym bruker]

Tror det hadde blitt lettereå forklare det, enn å måtte forklare barnet mtt at far som har jevnlig samvær bare er en komplett idiot, uten tanke for andre enn seg selv.

Men skjønner at det er sårt og vanskelig, men kanskje like greit noen ganger?

[Anonym bruker]

Har laget et fotoalbum av poden hvor det er bilde av pappan i. Det er det også i barnehage boka hans. Tror vi tillegger dem mer savn enn det de faktisk kommer til å få om deres verden er trygg og god.

[camilla^]

Mine barn ser ikke pappan veldig mye, selv om han bor like ved og alt det der. Pappan er psykisk syk, så jeg har noe å bortforklare ting med. Jeg tror ikke bare det er det som er grunnen. Men det får så være.

Eldste jenta mi husker godt at vi bodde sammen alle fire, og at pappan var tilstede hver dag. Selv om det ikke var store ting han bidro med, var han der. Nå ser de hverandre kanskje noen timer i uka gjennomsnitt, og i det siste har det ikke vært det engang. Men ungene tar dette greit. Han er ikke lenger dems "pappa" men en onkel. De vet godt hvem han er og hva han er, men han gjør ikke pappa ting. Det er meg og min mann de kommer til om det er noe. Det er heller ikke mye mas om pappan.

 

Jeg tror det ofte blir ett mas om vi minner på, og forteller hva vi syns en pappa skal gjøre. Greit nok, det blir ikke en pappa pappa når han nesten ikke er tilstede, men barna vet at han er pappan demmes selv om de bare har ett bilde av han.

Jeg synes heller ikke det er noen grunn til å presse på for at far skal møte barnet, hvertfall ikke når det har gått så lite tid. Da vil jeg tro at barnet har det mye bedre uten han tilstede. Og ønsker han å bli en del av livet til barnet, takler barnet dette om det måtte komme.

[mai_med_gulljenta!]

Det er jo ikke sånn at jeg "presser" faren..... Men det hadde jo vert mye bedre for henne om hun hadde en far som stiller opp for henne! Jeg har ikke noe til overs for barnefaren men jeg vil jo likevell gjøre det som jeg syns e best for datteren min! Jeg er glad for at jeg har prøvd så mye som jeg har gjort, for da vet jeg at jeg har gjort det jeg kunne for å få han til å forstå hvor vedunderligt dette barenet er (desverre har han ikke skjønt det)

Meg å snuppa har det veldigt bra så kanskje hun ALDRI kommer til å savne en pappa ;-) hihi

 

Overtrøtt her jeg sitter!!!

 

 

[ukjent]

Kjenner igjen frustrasjonen!Pappaen her ser nesten ikke sønnen sin pga problemer med dop. Jeg utrolig forbanna på ham til tider og har lyst til å fortelle alle hvilken dust han er. Men jeg tror ikke det er noen god løsning. Barna må holdes utenfor konflikter mellom voksne. Jeg har skilte foreldre selv og faren min slang dritt om mamma hele tiden. Det var vondt å oppleve. Når sønnen min spør vil jeg svare noe sånt som at "pappa kan ikke være her". Ellers vil jeg fortelle postive ting om faren hans, det negative vil jeg la være å si noe om til han blir så stor at jeg kan fortelle eller at han evt skjønner tegninga sjøl.

 

 

 

[Singelmamma og banden]

Jenta mi blir snart tre år, og faren har aldri sett ho. Ho har så smått begynt å spørre etter ham, men bare når storesøsteren er hos sin far, noe som ikke er så ofte det heller. Hittil har ho fått vite hva han heter og hvor han bor, han bor laaaangt unna, og derfor er det vanskelig for ham å reise så langt - og det er i orden for ho. Må vel pynte litt mer på sannheten etterhvert, for tredjemann kommer til å få en del samvær, og det blir nok vanskeligere å forklare det når de to andre får og ikke ho...

[Mamma`n til Jens Olliver]

Guttungen her er 2 år. Og aldri sett faren sin.

 

Gjorde som deg det første året. Prøvde å ta kontakt, ville betale tog / buss ol for at han skulle komme seg opp. Var på en måte kun jeg som holdt kontakt føler jeg. Dro ned dit ( 5 timer i tog ) med guttungen, faren så han 2 timer og det var det. Så resten av helgen fikk jeg ikke tak i han.

Etter den gangen tok jeg ikke kontakt lenger. hans tap tenkte jeg.

 

Nå er det ikke aktuelt lengere siden faren han døde for et år siden.

 

Men uansett har jeg tenkt den tanken hva når guttungen blir så stor å begynne å spørre om ting. Gruer meg til jeg må begynne å gi han svar jeg egentlig ikke føler han har godt av å vite.