Min sure 3 åring....

[Anonym bruker]

Får kanskje mye hets nå, men dere som bare har noe negativt å komme med, ikke kom med det.

 

Han kom i "trassalderen" når han var 2. Det var et rent helvete for å si det mildt. Vi sov nesten ikke på 3 måneder.

Etter dette er han blitt ekstremt vanskelig og dårlig humør.

Å få han i barnehagen om morgenen er et kapitell for seg selv, og sånn er det stort sett hver gang vi skal prøve å komme oss ut gjennom en dør enten det er hjemme eller med andre. Dette er jo greit nok, men han er så forb... sur å utakknemlig hele tiden!

Når han kommer hjem fra barnehagen vil han som regel ikke ut av bilen. Neivel,greit sier jeg. Å går jeg bare inn. Etter å ha sittet der å surmule en stund kommer han gråtende inn. Legger seg på gulvet.skal ikke ha av klærne, og jeg hører kjefting, syting og klaging inni ørene mine som en summing hele tiden. Han ligger på gulvet å sparker i vegger eller dører, kaster ting osv..

 

Andre ganger kan han sitte å leke seg, og så plutselig går han gråtende under bordet eller på gangen. Når jeg prøver å skal trøste eller spørre hva det er hyler og vræler han at jeg skal gå vekk.

 

Synes han alltid, ALLTID er sur!! Han har alltid et eller annet å klage over, og det er aldri noe som er bra nok. Når jeg gikk hjemme med han første året, husker jeg at jeg var dritlei på slutten fordi han var så sutrete hele tiden . Han er hjemme fra barnehagen 2 dager i uka nå, og jeg gruer meg like mye til hver dag:(

 

Samme hvem jeg sier dette til så tror de meg ikke for når han er med andre er han verdens snilleste!!! Han er rolig, flink å dele med andre, er aldri stygg med andre barn. I barnehagen er han kjempepopulær og de andre ungene på avdelingen forguder ham i følge barnehagetantene. Når vi leverer ham kommer det 10 unger springende for å møte oss i døra.

Alle sier vi er så heldig som har en sånn snill og rolig gutt, men nekter å tro meg når jeg prøver å forklare hvordan han er. De bare fnyser og mener jeg overdriver.

 

Problemet nå er at jeg føler jeg har gitt opp hele gutten. Orker ikke være snill med ham, orker ikke engasjere meg i han. Før var jeg mye mer tolmodig når han var sur, nå bjeffer jeg nesten så snart han åpner munnen.Somme dager begynner jeg å tvile på om jeg er glad i ham i det hele tatt.. det er helt grusomt...

 

Nå skulle han egentlig ha vært i barnehagen, men han har laga et helvete i natt og er kanontrøtt, så han ligger i senga si og sover nå,gruer meg til han våkner...

 

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette, men det var iallefall godt å få det ut..

 

 

[Expat]

Det høres vitterlig ut som det er noe som skjer mellom dere to. Kanskje du kan snakke med helsestasj eller fastlegen om å få hjelp fra pp-tjenesten eller noe? Og hvis bhg ikke tror deg, ta video av ham! Ha noen til å være "flue på veggen" og se dere sammen? Dere trenger jo begge hjelp?

 

[Anonym bruker]

Huff, føler jeg forstår deg veldig godt. Jeg har selv 3 barn, eldste (9 år nå)har hatt sine perioder men vi har alltid følt at vi har mestret det før det er gått over styr. Mellomste 6,5 år, har vært akkurat slik som du beskriver det. Sur og grintete fra hun var ca 2 år gammel, det var et helvete hver dag fra vi satt i bilen på vei hjem fra barnehagen og inntil hun la seg om kvelden. Vi var rådville, frustrerte og ganske oppgitt. Hun har en helt annen personlighet enn eldste, mye sterkere, munnrapp og viljesterk. Det gikk så langt at vi ba helsestasjonen om råd på 4 års kontrollen, de helsesøster henviste oss videre til psykolog de hadde der og vi gikk der i ca et halvt år (hadde aldri trodd at vi skulle til psykolog). Da skrev vi opp episodene som skjedde og gikk igjennom de med psykologen først ukentlig så hver annen uke så gikk det 1 mnd mellom hver gang. Det som ofte kom fram var at vi var alt for ettergivende og hun hadde fullstendig kontroll. Eldste hadde alltid måtte ta hensyn og dette utnytten hun til det fulle. Det ble litt bedre og vi sluttet å gå til psykologen (en flott og grei dame med akkurat samme intervall på barn som oss så hun viste hva det handlet om), vi fikk et tilbakefall etter en stund, og holdt på å ringe etter hjelp igjen, men så roet det seg når hun begynte på skolen. Hun er fremdeles den største utfordringen her i huset, men vi klarer å leve med det. Hun trenger å få forklart ting mer inngående og ha mer faste rammer enn eldstemann. Vi har fått 3 mann som snart er 3 år, han har samme personlighet som nr 2 og vi ser at mye av trasse går igjen hos han. I tillegg så bruker nr 2 nr 3 og setter han opp mot oss. Men vi har lært mye og vi har mye tidligere enn andre satt inn grep når nr 3 begynner å styre familien. Et av tingene som funker (og som jeg sa jeg aldri skulle gjøre) er å gi han, nr 3, time out når han hyler og skriker som værst pga han ikke får viljen sin. En advarsel så time out, da roer han seg mye raskere ned, han kjemper fremdeles mye med å akseptere at vi kke tolererer oppførselen, men jeg ser at han jobber med seg selv så det må vi ta litt over tid. Ble litt langt dette, men ble så engasjert av det du skrev, følte det var jeg som kunne ha skrevet det samme. For det er helt forferdelig når en føler seg totalt overkjørt og maktesløs ovenfor barnet sitt og nesten begynner å betvile om en er glad i det eller ei. I tillegg den dårlige samvittigheten fordi man har kjeftet og kjeftet. Kan bare si at jeg forstår deg, men ta kontakt med helsestasjonen hvis du ikke føler du mestrer dette, få tips der. Event be om time til psykologen slik at du kan få tips til hvordan mestre din situasjon. Du synes det er vanskelig nå, men hvis ikke du får kontroll så blir det værre og værre for de blir større og større og frekkere i munnen. Jeg snakker av erfaring. Lykke til

[Anonym bruker]

Glemte å si at vi får bare ros ros og atter ros av vår nr 2, hun er så skjønn og søt og så flink med å ta seg av de andre barna. Populær også, fremdeles så hiver de seg rundt halsen hennes når vi henter minsten i barnehagen. Har av og til følt vi ikke har snakket om samme barn.

[AnKi!]

Heisann!!

Off stakkar!! Har ikke opplevd dette selv..(enda...)

Men ønsker dere lykke til!!!

[2julibarn]

Helt tyelig at dere trenger profesjonell hjelp. Dere har kommet inn i en ond sirkel. Det er de voksenes ansvar å bryte denne onde sirkelen, og snu om til positive opplevelser. Les om grensesetting. Det handler om å se det positive, gi skryt for alt som er positivt for å "avle" det gode. Prøv å overse det negative. Barn liker å få skryt. Så får han skryt for konkrete situasjoner, så vil han gjøre mere av dette. Unngå kjefting, det fører bare til at gutten gjør enda mere av det negative. Husk at de voksne er forbilder, hvis de voksne kjefter og skriker høyt vil gutten også gjøre det. De voksne må forandre oppførsel før barnet gjør det.

 

Det er MEGET krevende å gjøre en slik snuoperasjon, men dere får det så mye bedre senere. Skaff dere hjelp!!!

[Anonym bruker]

Ja, det er akkurat slik vi har gjort det. Men han fortsetter i samme leia likevel. Har gjort det hele tiden, men nå i det siste har jeg rett og slett gitt opp....

Får ta oss en tur på helsestasjonen, kanskje hs kan gi oss noen andre teknikker til å hanske de forskjellige situasjonene.

 

HI

[julian]

Dette var ikke så veldig hyggelig å høre. Jeg kjenner meg igjen, min på 2 1/2 kan av og til være slik også. Heldigvis ikke hele tiden, men når han er sulten og trøtt. Nå smører jeg ekstra mye mat, da spiser han (og drikker) på veien hjem. Funker kjempebra for oss!

Det er ikke meningen å bagatellisere problemet, men kanskje verdt å teste?

 

Lykke til, håper ting ordner seg!