Barnepappa??

[Anonym bruker]

nå har jeg slitt med dette i over 2 år..Dattra vår er 3 nå, Barnefaren dro da lille var 7 mnd gammel, siden den gang har han nesten aldri hatt henne til de tider han skal. ALLTID når han har henne så virker det som om han har henne bare for at han føler han MÅ, pga ryktet sitt eller no.. Ikke for at han faktisk vil!

Han Skylder alltid på jobben.. må jobbe, jobber sååå mye.. men, jobben skal da vel ikke komme imellom dattra si vel?

Går da skole jeg å, men jeg MÅ bare klare begge deler.. sånn er d bare.

Prøver å forklare han det, men neeeida.

Vi har undertegnet samværsavtale for 2 år siden. der står det annenhver helg, å en dag i uken. + annenhver jul og påske ( Rød-dagene ) Men aldri at han har hatt henne da heller.. ALLTID jobb!!

Eneste han har vær litt flink til er annenhver helg..

Ofte ringer han de onsdagene han egentlig sku ha hatt henne å sier han ikke kan pga jobben..

å i vinterferien i fjor hadde han tatt fri hele uka.. men tok han lille noe da? Nei! han ringte meg den onsdagen også, da måtte jeg hente henne selv, fordi han var fyllesyk å d lukta fyll av han..

på 2 årsdagen så kom han heller ikke i noe selskap, hun hadde gledet seg til han skulle komme å sånn, men han kunne ikke, for han hadde drukket dagen før og var ikke kjørbar!!!

+ at når han har henne enkelte ganger så ringer han å sier han må komme me henne tidligere, for han må på jobben..

Jobben, jobben, jobben!!!! det må da gå an å kombinere?

Han har ikke akkurat den høyeste stilling heller, til bilmekanikker/selger å være..

En annen gang her så ble vi litt kvasse til hverandre, ( som vi ofte er for tiden ) Da gikk det nesten en mnd før han i det heletatt tok kontakt me dattra si!! Hun spør etter han myye, skriker i søvne å ALT!!

vi bor kanskje 10 min kjøretid fra hverandre, å det finnes INGEN unnskyldning for at han ikke skal ta seg av ungen sin!

Plutselig tok han kontakt, ville komme på besøk.. greit sa jeg, selvfølgelig skal han få det. så jeg sa jo det til henne, TRODDE virkelig han skulle komme den dagen etter.. men IKKE en lyyyd.

Hu gikk der å venta å venta.. hadde ikke sett pappa på en mnd..

dagen etter snakka jeg med han igjen, å da hadde han sovna sa han.. hjelper ikke d da.. hva om jeg skal sovne av å ikke få henta hu i barnehagen f.eks..? åååh..

så ble det så han kom dagen etter der da, å da snakka jeg med han å sa at han er nødt til å begynne å bevise for meg å hu at han bryr seg.. ikke bare være her ei stund, så forsvinne, så dukke opp igjen når d passer seg.. ja, han skulle det osv...

etter den tid har han hatt henne 2 helger ( annenhver ) å det har gått forsåviidt bra.

Men så kom han med den at han må bytte helger på henne.

fordi han har tatt på seg JOBBING de helgene han har ungene ( han har 2 til.. på 9 og 11 )

han har bytta helger 2 ganger de siste 2 år, å det har vært greit, men nå går det ikke lenger, da min samboer og har ei datter, å vi har de like helger så vi får begge hjem samme helg, å har prøvd å snakka om å få bytta på dattra til sambo å, men d gikk ikke av diverse grunner, så jeg fortalte han d. Og at jeg er lei av at ALT skal gå etter hannes premisser.. men han svarte meg med: jeg driter da vel i når typen din har dattra si!!

Så sa han at bytter vi ikke helger kommer han ikke til å ta henne en eneste helg! da kunne han ta henne i ukedagene istedet.

Men nå har d gått 3 uker siden hun var til han sist ( sist hun var der så ringte hun til meg lørdag å skreik for at hun ville hjem til meg )å vi har ikke hørt en lyd. INGENTING.

virker ikke som han bryr seg om dattra si, å det gjør meg sååå vondt.

tror også at hun tenker å føler mer enn hva jeg tror.

Heldigvis har jeg en samboer som er kjempeflink til å hjelpe meg å støtte meg, men hun har tross alt en far, å hun er klar over det selv å, men vi vet ikke HVOR vi har han. skal ikke være sånn.

Skjønner ikke at det er mulig!!

Har snakka me helsesøster, og skal i møte med familevernkontoret snart.

Helsesøster sa at det var bra jeg kontaktet fam.vern.kontoret å håper vi finner en løsning på dette.

For det Lille trenger nå er å vite hvor hun hører til, hvem hun er og det å føle seg sikker og trygg. Tror ikke hun gjør det fra faren sin side..

skal også snakke med en familieterapaut på helsestasj.

Men jeg aner ikke hvor dette ender, har vært i møter før, hvor han lover å skjerpe seg, så er han flink en liten stund, så faller han tilbake igjen.

Jeg mener at, enten bør han stille opp som en far.. eller så bør han drite i hele farskapet!! For om han ikke skjerper seg så er det nesten best for henne uten han!

Hva mener dere? Noen som er i samme situasjon??

[Anonym bruker]

Du beskrive min barndom.

 

Jeg har tryglet min mor å gi opp å lage et bilde av en far som ikke finnes. Det jeg hadde ønsket var at jeg kunne ha fått en ny pappa som liten.

 

Du har tid. Gi slipp på ham. Gå til retten om så nødvendig.

Håper for din del at samboeren din er klar for å bli 100% pappa.

 

 

[Anonym bruker]

Er ikke i samme situasjon, men vil svare deg for det..

Dette her høres jo helt forferdelig slitsomt ut, både for deg og den stakkars ungen som er midt oppi det...

Kanskje den beste løsningen er å gi slipp på hele fyren, la han leve sitt eget liv.. Tror barnet ditt klarer seg fint uten han, har resten av familie, med besteforeldre og stefar og alt..

 

Jeg har en datter på 4 år, og mitt problem er at min far, dvs hennes bestefar ikke bryr seg i det HELE tatt.. Er en veldig sårende situasjon det også, det kan jeg love.. Han bor 2 timer unna med bil,men nå er det 1,5 år siden han har sett henne, og han har ikke ringt oss heller...

Men tenker som så at hun har så mange andre som bryr seg, så det er han som taper på det i lengden...

 

Men ditt problem med det at pappaen ikke bryr seg er jo ganske alvorlig egentlig da.. virker som han er en uansvarlig mann, han har jo tre barn! Må jo ta hensyn til deogså, ikke bare jobben. Om min mann hadde blitt sånn om vi hadde gått fra hverandre, hadde jeg gitt han KLAR beskjed. alt eller ingenting!

[Anonym bruker]

Takk til aller dere som svarer. hjelper litt å høre andres synspunkter også.

Fikk melding fra han i kveld nå, der det sto at jeg måtte sende med ekstra klær til henne i barnehagen i morgen, så skulle han hente henne før barnehagen stenger.

Er det mulig?

Her tror han at det bare er å komme her å forlange når HAN selv føler for det.. etter snart 3 uker med stilhet liksom.

Så jeg svarte tilbake: Nei!

Så lurte han på om det var fordi at hun ikke ville det selv.

Å da svarte jeg med: Nei, det er fordi jeg sier d.

Jeg vet jeg kanskje er litt kvass til han, å at det sikkert ikke hjelper på, men jeg blir bare så irritert.

Etter jeg sendte den meldinga så ble det stilt ( hadde han virkelig villet hadde han vel kjempa litt for det, eller? )

Så sitter jeg her nå da, med dårlig samvittighet overfor dattra mi

Pappa vil at hun skal komme, men JEG sier nei

Samtidig så tenker jeg også at dette er det beste for henne.. å at han ikke skal få ha henne før vi har fått blitt enig om en ny ordning/samværsavtale gjennom familievernkontoret, sånn at han kan følge den å hun kan få et mønster å følge, å en far som STILLER OPP.!!ikke bare når han føler for det..

Men det er ikke enkelt det her, sliter skikkelig på psyken å går utover skole å alt. blir så sliten, hodet mitt er en stor floke

gjør jeg ting på rett vis, eller ødelegger jeg mer en jeg burde?

Dere kan sikkert ikke gi meg eksakt svar på det, men kom med deres meninger. det hjelper på, uansett om det er godt eller vondt

 

Takk til alle