Jeg bare lurer og er selv adoptert

[Anonym bruker]

Med dette innlegget håper jeg ikke at jeg sårer eller støter noen. Jeg er bare nysgjerrig på hvorfor folk/par som kan få egne barn heller ønsker å adoptere.

 

Jeg er selv adoptert og har hatt en fantastisk oppvekst og er evig takknemlig for mine adoptivforeldere. Men jeg kunne aldri selv tenkt meg å adoptere uten at jeg var sikker på at jeg ikke kunne få egne barn. Jeg kan ikke helt forstå at noen frivillig ønsker å frastå det å få biobarn om det ikke kommer av ufrvillig barnløshet, noe mine foreldre hadde slitt med i 10 år.

 

Jeg er selv 30 og gravid med den første og nå har en del vennepar av meg pratet veldig mye om adopsjon. Og siden jeg er adoptert så kommer de og prater med meg om hvordan jeg har hatt det. Jeg våger å påstå at å adoptere innebærer at man har en enda større forpliktelse som foreldre. Det virker for meg som om at mange av en eller annen grunn mener at det å adoptere - forstå meg riktig - er som å gjøre noe godt for verden, at "det er så mange barn her i verden som har det vondt så jeg ønsker meg ikke egne men jeg skal redde noen som ikke har det bra." Det er som om det er en eller annen form for ideologi blandt unge i dag. Jeg er glad for at det er mange adopsjonsorganisasjoner som setter en nedre grense hva alder gjelder for kommende adoptivforeldre, for det ansvaret det innebærer tror jeg ikke alle unge er klar over.

 

Jeg har også venner som er godt over 30 og ufrivillig barnløse som står i adopsjonskø og fortvilter over at det tar så lang tid. Det jeg synest er sørgelig på deres vegne, er alle de som står foran dem som kan få egne barn men som heller vil adoptere.

 

Så det jeg lurer på er, hvorfor adopterer man om man kan få egne barn?

 

Og igjen ber jeg om at innlegget ikke misforstås. Det er av ren nysgjerrighet fra min side, mye fordi jeg selv er adoptert og ikke ønsker å adoptere, selv med bare gode erfaringer. Kan også legge til at jeg senere fikk en lillesøster som er biologisk.

[Gjest]

Mye av grunnen til at adopsjoner tar så sinnssykt lang tid, er jo norsk og utenlandsk saksbehandlingstid, ikke at det ikke finnes ledige barn. Selv om jeg er klar over at det ikke akkurat renner over av unger som venter på norske foreldre - men mye av dette er reglene og praksisene til den norske stat og de godkjente adopsjonsforeningenes feil, ikke adoptantenes.

 

Personlig ville jeg foretrukket å adoptere, nettopp fordi jeg ikke har noe som helst behov for videreføring av mine gener, jeg er motstander av det biologiske prinsipp, og jeg mener rent ideologisk at det er mer enn nok mennesker i verden - det er bare slik at enten menneskene eller ressursene er vanvittig skeivfordelte.

 

Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke er godt fornøyd med det biologiske barnet jeg fikk fordi jeg ikke kan adoptere.

[Anonym bruker]

Det finnes mange som kan få egne barn, men som velger å ikke få barn i det hele tatt, så "trangen" til å videreføre egne gener er ikke like stor hos alle. Slik er det også for meg. Jeg føler et ønske om å få barn, men trenger ikke å være gravid. Jeg vil føle en like sterkt tilknytting til et barn som er født av en annen kvinne, men som jeg får foreldreansvar for, som for et barn jeg selv har født. For noen kan kanskje dette være vanskelig å forstå, men jeg vet at det er mange som føler det slik.

 

Som liten var en av mine beste venninner adoptert. For meg var det helt naturlig at hun ikke var født på et vanlig sykehus her i Norge, men kom til Norge med fly. Det var heller ikke noe rart i at hun ikke lignet på foreldrene sine. For meg var det ingen forskjeller mellom henne og meg, utover at vi hadde helt ulik hudfarge, og at hun ikke ønsket å sole seg:-)

 

Jeg har et ønske om å adoptere barn på et senere stadium, selv om jeg kan få barn selv. Grunnene er nok mange. For meg er adopsjon en helt naturlig måte å få barn på, siden jeg har flere rundt meg som både er adoptert og har adoptert. Jeg tenker også slik at det er en del barn som faktisk er født, og ikke har noen familie. Jeg har selv jobbet på et barnehjem, og det gjorde sterkt inntrykk. Men denne grunnen gjør også at jeg tenker at jeg ikke nødvendigvis trenger å adoptere et spedbarn, slik mange ønsker, men heller et barn som kanskje ikke alle vil adoptere (gjerne fra 4 år og oppover). Jeg føler jeg har ressursene til å gjøre det, et sterkt ønske om å gjøre det, og er ikke i tvil om at jeg vil føle at barnet faktisk er mitt eget.

 

Jeg synes det er litt rart at mange spør seg om hvorfor man vil adoptere selv om man kan få egne barn. Det blir litt sånn "du gjør det på feil grunnlag"-stemning av det. Jeg har bare en følelse at det er noe jeg kan tenke meg, og det er vansklig å forklare hvorfor. Men jeg tror det viktigste for de fleste som adopterer, men som kan få egne barn, er at det ikke er viktig å videreføre egne gener og da blir det å adoptere og å få biologiske barn sidestilt. I noen tilfeller vil man ønske å bli gravid og føde barnet, i andre tilfeller er det like naturlig å ønske å adoptere.

 

Kan også nevne andre grunner jeg har hørt, men som ikke gjelder meg. Noen har rett og slett fødselsangst som er så kraftig at de ikke orker tanken på å bli gravid og deretter grue seg konstant i 10 måneder til å føde. Andre har vært igjennom en fødsel som var så tøff, at det på ingen måte frister til gjentagelse. Andre igjen har kanskje fått sitt første barn i forholdsvis voksen alder, og er redd for komplikasjoner ved en ny graviditet. Redsel for at arvelige sykdommer i familien skal videreføres er enda en annen grunn.

 

Jeg håper alle kan bli akseptert som adoptivforeldre, og at ikke de som faktisk kan føde egne barn blir sett på som "annenrangs adoptivforeldre" bare fordi de har gjort et litt uvanlig valg.

[Anonym bruker]

Det virker for meg som om at mange av en eller annen grunn mener at det å adoptere - forstå meg riktig - er som å gjøre noe godt for verden, at "det er så mange barn her i verden som har det vondt så jeg ønsker meg ikke egne men jeg skal redde noen som ikke har det bra." Det er som om det er en eller annen form for ideologi blandt unge i dag.

 

Det du sier her er jeg enig med deg i. Men er det noe galt i det?? Jeg bare tenkte på dette da jeg leste innlegget ditt, tenk på alle de barna som må vokse opp på barnehjem eller i en tilfeldig gate uten foreldre eller noen som kan ta seg av dem, for de barna vil jo alltid finnes der, enten om man får adoptere dem eller ikke. Personlig synes jeg at mange av de barna hadde fått en bedre liv om de fikk kommet til noen som ønsket å bistå dem i livet deres. Jeg mener heller ikke noe galt i å kommentere dette, jeg ble bare nyskjerrig på om du mener det her er galt??

 

Jeg selv venter barn selv, vi har slitt i flere år uten tegn på graviditet, før nå. Vi har snakket en del om det er akutelt med adopsjon pga dette..

Derfor fikk jeg lyst å kommentere innlegget ditt...

Hvis man har veldig stor fødselsangst, så de nekter å føde, og velger å adoptere i stedefor å gå igjennom en fødsel, fordi de vil ha barn men vil ikke føde selv enten de kan eller ikke. Er det da galt?

 

Vi vil ha barn, og siden det ikke så ut som det skulle bli til noen ville vi adoptere slik at vi kunne få barn. Dette var vel egentlig eneste hovedarugmentet vårt, enkelt men sant...

 

 

[Anonym bruker]

HI her.

 

Ingenting galt i å ønske å hjelpe. Men jeg må bare skille litt her. De som av medisinske årsaker, være seg fysisk eller psykisk, ikke kan bli gravide eller gå gravide, jeg støtter dere absolutt. Det er egentlig deres sak jeg på en måte ønsker å fremme litt her. Mitt poeng er at det nå engang har seg slik at dere alle står i samme kø. Og som en av innleggene inneholdt, prosessen er lang p g a behandlingstid både her hjemme og i evt. adoptivlandet. Som en kombinasjon med det som er nevnt var jeg nysgjerrig på om min oppfatning stemte, at det var flere og flere unge som heller ønsket å adoptere enn å få egne barn.

 

Jeg syns adopsjon er flott jeg. Men innlegget mitt ble visst litt misoppfattet.

[Anonym bruker]

Hei HI

 

Vet ikke hva du sikter til når du sier innlegget ditt er blitt missforstått... Men jeg spurte deg om du mente det var om det var galt å adoptere om ideealet var å gjøre noe for verden....

Kan nok hende jeg spurte deg litt dumt, jeg så jo at du skrev at du bare lurte på noe og at du selv har positive erfaringer... Jeg mente ikke noe galt jeg heller ved å spørre bare så det er klart... Du understreker jo at du har positive erfaringer og da tviler jeg sterkt på at du er i mot adopsjon:) ... jeg mente i hverfall ikke noe galt, men i det spørsmålet mitt så satt jeg det kanskje i feil vinkel, litt usikker på hvordan jeg skulle ha formulert meg...

Det er i hverfall supert at du har positive erfaringer:)

[Anonym bruker]

Jeg mente vel egentlig enkelt og greit hvorfor friske, raske unge mennesker fra under 25 til 30 vil adoptere på et idealistisk grunnlag når de vet at det er mange par i en høyere aldersgruppe som har slitt med å får barn i mange år. Par som har tatt den endelige avgjørelsen om å gi opp å få egne barn for så å godta adopsjon som eneste mulighet og til slutt måtte vente i lang tid på behandling.

 

Jeg vet om flere i aldersgruppen 25-30 som kan få barn men som ikke vil fordi de heller vil adoptere. F eks. en venninne sier at hun vil ha barn men vil ikke gå gravid for hun tror ikke det passer henne. Har ikke helt tid men vil gjerne ha barn. Hun er 33 med karriere. Hvorfor ikke la de barna heller komme til noen som ikke kan få egne? Det er da jeg tror at adopsjon for tiden er blitt litt motebetont hva den yngre garde gjelder. Vi er desverre ikke alle Madonna og Brad Pitt....

 

For alle andre, også deg sier jeg takk og pris for at det finnes adopsjon. For i utganspunktet er det et fantastisk tilbud.

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Jeg kan til en viss grad forstå at du synes synd på de foreldrene som av medisinske/biologiske/fysiske grunner ikke kan få barn, og som havner bak andre i køen som allerede har barn eller i hvert fall kan få barn. Det er bare det at du glemmer det viktigste med hele adopsjonen og adopsjonsbyråenes oppgave:

 

Adopsjonsbyråenes hovedoppgave er å skaffe foreldre til foreldreløse barn, ikke å skaffe barn til barnløse!

 

Adopsjon er en kjempefin måte å bli foreldre på for de som ikke kan bli det på den natulige (biologiske) måten, men også en fin måte for de som av andre grunner også velger å adoptere. Sakene skal ses på fra barnas ståsted, og for de er det vel likegyldig om foreldrene ikke kan få barn, om de har søsken med annen hudfarge osv? Så lenge foreldrene er gode foreldre som elsker de!

 

 

[Anonym bruker]

Mine foreldre har adpotert et barn fra utlandet, og de kunne få barn selv. Min bror er igang med samme prosessen og av de samme grunnene. De hadde tre velfungerende barn, har overskudd, ressurser, kunnskap og ønsket et barn til - men følte de hadde kapasitet til å ta imot et norsk eller utenlandsk barn som gjerne var et par år og hadde noen spesielle behov. Selvsagt diskuterte vi alle dette, og var enig om at dette skulle vi klare. Men vi ville ha et adoptert barn, ikke et fosterbarn. Det endte opp med en liten gutt på fire år med et lite handikapp fra et tidligere østblokk land. Han er preget av en oppvekst på en barnehjem, men fungerer i dag godt og er en kjær bror og onkel til mine barn. Han er nærmere mine foreldre enn resten av oss vil jeg nesten tro. Har bosatt seg nær dem. De har på en måte valgt hverandre, og til tross for en hard tørn og mye arbeid har dette gjort noe helt spesielt med min familie.

 

Min bror skal adoptere nr2 fra Etiopia, et land han kjenner godt. Det er ikke bare et tøft svangerskap og fødsel som er grunnen. Først og fremst vil de gjøre noe er moralsk riktig for dem. De vet hva det innebærer og har også sagt ja til barn helt opp til 4 år. Hatten av for begge to. Jeg synes barn er så hardt arbeid og krevende når en har full kontroll på gener og historie, og tror jeg er altfor egoistisk til adopsjon basert på de grunnene de bruker.

[Anonym bruker]

Hi

 

Hjelp til Selvhjelp må jo være et mye bedre alternativ for en unge, å kunne vokse opp i trygge omgivelser i den kulturen det kommer fra å bli hjulpet til en bedre utdannelse og kanskje gjøre noe godt for sitt lokalsamfunn. Kjenner mange som har fått det sånn mellom fjern adopsjon og de er virkelig resuss sterke flotte mennesker i dag. Vis

vi virkelig mener og har lyst til og hjelpe må dette være den beste måten. Jeg støtter adopsjon av barn under gitte forutsettninger så ikke misforstå.

[J`s mamma]

Hei. Jeg er og selv adoptert og har en søster som også er adoptert (ikke biologisk). Mine foreldre kunne heller ikke få barn på egenhånd, så derfor adopterte dem. Tror ikke de vurderte/prøvde andre muligheter. Jeg har selv nett fått en nydelig sønn som jeg er alene mor for. Jeg kunne tenke meg flere barn med tiden og akuratt nå er da tanken på å adoptere. Dette har ikke noe med at jeg fikk en forferdelig opplevelse under fødtselen ol,men kanskje mer at jeg ønsker å gi et annet barn de samme mulighetene som jeg selv har vært så heldig å fått opplevd til nå- noe som har vært helt topp.

Jeg forstår ikke helt tanken din med det at folk som kan få barn selv ikke har "rett/skal få lov" til å adoptere. Jeg personlig synest det er en flott tanke og det med at du skriver at "forstå meg riktig - er som å gjøre noe godt for verden, at "det er så mange barn her i verden som har det vondt så jeg ønsker meg ikke egne men jeg skal redde noen som ikke har det bra." ", tull. Det har ikke noe med å "redde" barn, men faktisk det at folk ønsker seg barn og hvordan de får det, er likegyldig så lenge de blir tatt godt vare på, får den omsorgen, dekket de behovene osv de trenger. Barn er like mye verd om de er biologiske eller ikke. Og kø hos adopsjonsbyråene er det uansett om man kan få barn eller ikke. Dette har med hvilke land du velger, utlandske og norske myndigheter, korrupsjon osv. Man kan ikke legge skylden på de som kan få barn for at det går tregt i køen.

Du skal i tillegg være glad for at venner og og evt andre kommer til deg for å høre hvordan du har hatt det som adoptivbarn. Det viser bare at de er opptatt av å høre hvordan du har hatt det og hva det innebærer. Så, la de som ønsker å adoptere få adoptere uansett hvilke grunner de har får det,så får du ha lykke til med "biologiske" barn!

[Monna_med_mage]

Dette måtte jeg bare svare på.

 

jeg er selv adoptert og har vist helt fra jeg var liten at jeg selv skulle adoptere når jeg ble stor. I den verden vi bor i er det mange barn som må vokse opp på barnehjem i fattigdom. Jeg vil være med på å forandre den verden jeg bor i. Kan jeg forandre alt? NEI, men det starter med meg. Jeg må gjøre en forskjell viss jeg vil at denne veden skal bli bedre.Det betyr kansje ikke noe sånn alt i alt i den store verden, men viss jeg kan gi to-tre barn som allerede er i denne verden muligheten til et nytt og bedre liv, er jeg ikke i tvil. Jeg kan også få egene barn. Det har ikke noe å si om man føder et barn eller adopterer et barn. Hvorfor får man barn? Er det for å videreføre sine egene gener? I så fall mener jeg at man har tatt feil. Å gå gravid gjør deg ikke til en mamma. og den venninnen du hennviste til som ikke hadde tid til å gå gravid, burde ikke få barn i mine øyne. Man får ikke barn viss ikke man har tid.

Du sier:

Jeg er glad for at det er mange adopsjonsorganisasjoner som setter en nedre grense hva alder gjelder for kommende adoptivforeldre, for det ansvaret det innebærer tror jeg ikke alle unge er klar over.

Vilket ansvar? det å bli mor? Ansvaret er jo det samme om man føder ungen eller adopterer ungen.

Jeg er 23 år og giftet meg når jeg var 19. Vi ville ha barn tidlig både jeg og mannen min som er 4 år eldre. Jeg vet at jeg giftet meg ung, men jeg har et godt ekteskap. Vi fant fort ut at vi ikke kunne få barn.Jeg jobber også i barnevernet, og veit godt hva det vil si å ta vare på andres barn, og for meg er det trist og leit at vi ikke kommer noe vei med barn før jeg har fylt 25 år. og innen jeg får et barn (og det er viss jeg er heldig) er jeg 27 år. Da har jeg ventet på å få barn i 8 år.

du sier:

Jeg har også venner som er godt over 30 og ufrivillig barnløse som står i adopsjonskø og fortvilter over at det tar så lang tid. Det jeg synest er sørgelig på deres vegne, er alle de som står foran dem som kan få egne barn men som heller vil adoptere.

 

Så det er trist at de må vente for de er over 30 men vi som er under 30 veit ikke hva vi snakker om?

Jeg ville adoptere før jeg viste om jeg kunne få barn eller ikke. Når jeg fant ut at jeg ikke kunne, var det ikke tvil og jeg og mannen min var enige om at uansett så er prøverør uaktuellt for oss. Da vil vi heller gi all vår kjærlighet til et barn som allerde er her.

Jeg har ventet i 4 år på å bli mamma, det er like tungt for meg som 23 åring som det er for min venninne som er 32 år. Lengselen etter å bli mamma, den er like sterkt i mitt hjerte som i hennes. Det er trist at mennesker ser på adopsjon som siste løsning for å få barn. Min mamma og pappa valgdte å ikke gå gjennom masse medisinering for å få barn, men heller gå for adopsjon med en gang, det er jeg dem evig takknemmelig for i dag. For hvor ville jeg vært viss de hadde valgdt noe annet? sannsynligviss ville jeg vokst opp på barnehjem, giftet bort som 10 åring eller solgt på gata som hore.

Mamma og pappa adopterte ikke bare meg for de alt annet håp var ute. de valgdte meg, og fikk en biologisk datter 1 år senere. Hun er min beste venn og verdens beste søster. Vi er usannsynlig like i sinnet og vårt bånd kan ingen bryte.

Husk at enten barnet er biologisk eller ikke, er det bare til låns.

[Tpop]

Vi har hatt lyst til å adoptere et barn, men vi venter vår andremann nå etter 2års prøving som er våre biologiske. Jeg klarer fint å være gravid, men ønsker rett og slett ikke å være gravid noe mer, det er ikke viktig for meg i det hele tatt.

Jeg har tenkt mye på det at det er jo "uretttferdig" å gjøre så de ufrivvilige barnløse får enda lengre ventetid, og det må jo være frusterende for dem. Likevel så er jo det å lage et barn kun iogforseg en egoistisk ting(ikke negativt ment!), og det er ikke viktig for min del at den er bilogisk mitt barn. Det er så mange barn som trenger et trygt og kjærlig hjem og så lenge det er noen som vil adoptere så synes jeg at vi kanskje kan la alle de som vil og ønsker å gjøre det kan få muligheten til å gjøre det fortsatt. Men hadde syntes det hadde vært vondt hvis jeg var ufrivvilig barnløs at andre som tar plassene foran meg gjorde det, helt sikkert. Jeg syntes at prøving på andremann var uutholdelig psykisk påkjenning og vi hadde satt en grense om hvor mange forsøk vi orket å prøve. Jeg hadde også bestemt meg for at hvis dette svangerskapet gikk galt så skulle jeg ikke prøve mere, da skulle vi søke om adopsjon, selv om jeg sikkert hadde blitt gravid igjen senere.

Vi vet nå ikke enda om hva vi skal gjøre enda, ettersom vi må venter lenge uansett da vi venter en liten og må først se om to barn holder for vår del:) Det er jo mange barn i Norge også som trenger fosterfamilie, så vi får se hva som skjer i løpet av de to neste årene:)

[Anonym bruker]

Måtte bare svare på dette innlegget. De som kan få barn selv men som velger å adopter skyver ikke de som ikke kan få barn selv lenger bak i køa. Det hørtes nesten slik ut på noen av innleggene her. At de tar fra dem barn mens de venter..

De som er best egenet til hver unge blir prioritert. Om de kan få barn selv el ikke. Det er snakk om å finne gode foreldre til hvert enkelt barn. Ikke omvendt. Da ser de på samlet livssituasjon ikke om en er fruktbar eller ikke.Det er faktisk ingen menneskerett å få barn heller..om det er på den ene aller andre måten en prøve å få.