Problemer i forholdet... :-(

[Anonym bruker]

Vi har fått to herlige barn på litt under to år. Den ene er nå fylt 2 år, mens den andre bare er en baby enda.

 

Mannen sliter med et kronisk nakkeproblem og klarer nesten ikke gjøre noe om dagen. Han er for tiden sykemeldt og kommer nok til å bli det en god stund fremover da han går til behandling for å bli bedre. Har full forståelse for det og jeg gjør det meste både med barna og husarbeid. Skulle bare mangle det da han har så vondt.

 

Men det som irriterer meg noe så grusomt er at han har perioder der han har så vondt og er ofte sliten pga dette der han blir skikkelig gretten og tålmodigheten overfor det eldste barnet er nesten lik null. Han ligger bare på sofaen og ser på tv. De siste dagene har ikke vært noe koselig i det hele tatt. Det eldste barnet har de samme dagene vært skikkelig trassig og pappaen setter i til h*n med en gang. Jeg vet av erfaring at er jeg sur, irritert eller noe en dag så merker det eldste barnet det så fort og kan være skikkelig grinete, sutrete o.l selv. Men er man blid og fornøyd så er h*n også som regelt det. Jeg har prøvd å forklare dette til mannen, men det glir liksom ikke inn.

 

Det blir jo nesten som at hver gang han åpner munnen så er det for å kjefte eller si ifra til det eldste barnet. Kommer jo nesten inn i en vond sirkel på en måte. Idag ble jeg så forbannet at jeg sa at han måtte bare gå en annen plass å være da jeg ikke gadd å se det sure fjeset hans hele tiden.

 

Har forståelse for at han har vondt og er sliten. Det tar veldig mye på for hans del at han er sykemeldt også, han liker å jobbe og ønsker jo det fremfor å gå hjemme. Og han er frustrert fordi at han ikke klarer å leke med ungene, ikke gå ut med dem, ikke sitte på gulvet for å leke, ikke bære på det minste barnet dersom h*n gråter...ja, rett og slett nesten ingenting.

 

Men jeg er bare så sliten, ikke bare fordi at det sliter å nesten være alene med barna og alt husarbeidet, men også fordi at humøret hans trykker meg ned. Prøver i det lengste å være blid og positiv, men det sliter veldig mye. Om det er noe jeg ber han om å gjøre, feks gå ut med søpla eller vaske en kasserolle, så kan det ta flere dager før han faktisk gjør det. Spør jeg hver dag, flere ganger for dagen så maser jeg. Spør jeg bare en gang og klager etter noen dager så er dt også min feil fordi jeg burde ha skjønt at han har glemt det. Og en annen ting han også slenger til meg når jeg klager at det tar for lang tid er: Ja, men om det plager deg så mye så kan du jo bare ta det selv istedenfor å gå å irritere deg over det.

 

Arg, måtte bare få ut litt frustrasjon:-(

[Anonym bruker]

at han er syk er nå en ting,sikkert frustrerende og vondt og alt det der.. Men det er mannen din sitt ansvar å ta seg såpass sammen at det ikke går ut over barna. Har han det så ille at han bare kjefter får han heller gå ut og være. Stakkars unger, typisk mannfolk!!

[Anonym bruker]

Det eldste barnet har vært veldig trassig og sutrete de siste dagene, men jeg er overbesvist om at det kommer av at mannen er grinete.

 

Så han "kjefter" ikke på h*n uten grunn. Men samtidig så syns jeg det blir så feil fordi jeg mener at sutring må man tåle når h*n er bare to år + at jeg tror h*n legger merke til at med en gang det minste barnet sutrer så får h*n oppmerksomhet. Så derfor er jeg litt redd for å sette i til h*n for mye fordi det fort kan bli feil...

 

Hovedinnlegger