Noen her som kan hjelpe meg??? Behøver hjelp!!!!!

[Gjest]

Nu orker jeg ikke mer alltså...!!!

 

jenta mi er 5 år nu..

Enda sen hu begynte i bhg i november så har hu forandrat seg helt,

 

Ner jeg henter henne og gutten vår i bhg så begynner hu med og grine og sutre før att jeg ber henne att klæ på seg ytterklæder så vi rekker bussen, før jeg ,må klæ på gutten før han grejer ikke det selv,

Da begynner hu alltid med,"jeg vill ikke ha den jakkan jeg vil ha den som er hjemme" "jeg vill ikke ha den lua,jeg vill ha den som er hjemme" " jeg vill ikke att du ska hente meg, pappa ska gjøre det",

 

Og var gang sier jeg," Da må du si ifra på morgonen vilken jakke,lue du ska ha" og " pappa kan ikke hente før han må jobbe"

Da griner hu enda mere, og skriker og hyller etter pappa, jeg blir så flau over det,

Så griner og hyller hu helle veien til bussen, og på bussen til vi kommer hjem.

Og ner jeg spør henne vad det er så sier hu alltid " Du er sinna på meg, jeg vill ikke prata med deg, bare pappa",

 

Men jeg er ju ikke sinna på henne, var gan hu begynner sån så pratar jeg roligt til henne med en lav men bestemd tone, og sier att jeg er ikke sinna, og att hu må fortelle meg vad det er, men ingenting funker ju.

 

Hu er aldrig sån ner mannen er hjemme, da hører hu med engang og gjør det vi ber henne om og sier,

men så fort han førsvinner ut genom dørra så begynner hu,

 

Som nu, nu sitter hu og kommenderer lillebror vad han ska gjør og han vill ikke og hu blir sinna, og jeg sier att hu må ikke tvinge han, og da hyller hu mot meg att jeg ikke ska bry meg,og att jeg ska hålle kjeften min....

 

Har pratat med bhg om dette, men di kjenner ikke igen henne, hu er en veldig rolig jente i bhg som gjør allt det hu ska gjøre og det hu blir bedt om.....

 

Så... er det noen her som kan vara så snille og fortelle meg vem jeg kan kontakte før att få hjelp!

Jeg orkerer ikke snart lenger og mannen min orker ikke heller det, han syns det er så vanskligt att si vad jeg ska gjøre før han vet ju ikke hur det er, han hør ju bara det jeg sier og vad jenta mi sier til han, før hu sier til han allt det hu gjør mot meg, og taler alltid sant ner han spør henne om hu har varit slem..

 

Så snille ... jeg behøver hjelp!!!!!

Har pratat med helsestasjonen men di sier det er helt "normalt".

 

Det er vel ikke normalt att en 5åring varje dag sier att hu hater sin mamma og ikke vil vara med henne, eller...

 

Jeg vet ikke vad jeg ska gjøre før att få henne till att lyssne på meg, jeg gir henne ros var gang hu gjør noe bra, men så går det 5min så er vi på det igen, med hylling grining , hu vegrer lyssna på det jeg sier.

 

Og hu får mye mer oppmerksamhet en vad gutten vår får, jeg spenderer mer tid på henne en vad jeg gjør med han, så jeg tror ikke problmet ligger der...

 

jeg vet bare ikke vad jeg ska gjøre lengre..

 

[Anonym bruker]

Dette høres litt ut som min 5 åring bare at hun er i en litt mildere utgave.

Hadde min datter bedt meg holde kjeft, så hadde hun fått en advarsel om at neste gang bærer det rett på rommet.

 

Vi innførte at frekk oppførsel og ufin oppførsel (oppførsel som ikke er passende) fikk konsekvenser. Sendt på rommet,sitte i trappa. Hvis det var i nærheten av barne-tv -en advarsel, hvis ingen barne-tv.

 

Og vi holder på enda, en advarsel - ingen bedring=konsekvens.

Og man må være stein hard og ikke fire på det man har satt som konsekvens.

 

 

 

Lykke til!!

[Gjest]

Kan ikke sende henne på rummet sitt før hu deler det med broren sin..

Så vi setter henne på enstol vendt modt veggen og så får hun sitte der til hu ber om ursækt, og da ska hu mene det og, hører skillnaden lett på om det er ordntlig eller ikke..

 

 

Om hu er frekk mot meg så sier jeg til henne att så sier man ikke /gjør man ikke og fortsetter hu så setter jeg henne på stolen med engang,

Men det virker ikke hjelpe så mye, har prøvd sette henne på vårt sovrum men da hopper hu bare i senga vår...

 

Men jeg slitter mye med dette, eftersom det bare er meg hu gjør dette mot så er det bare jeg som stter henne der, så fort samboern kommer in så forvandles hu fra "djevulen" til "englen",

Gjør allt han ber henne om og lyssner på han,

 

Men men får se om jeg får prata med svigermor ner hu kommer hjem fra ferien sin om hu kan hjelpe meg da!

[Gjest marie-s]

Nå har jeg ikke helt samme problemet, men det kan jo være noen ganger sønnen min ikke er helt fornøyd med det å skulle være med hjem fra barnehagen, men her går det som oftes fort over. En ting jeg har merket er at de gangene han er ekstremt sutrete så gir han seg med en gang han har klart å få meg sint. Det virker nesten som at det var det som var målet. Nå er jo barn veldig forskjellig, men en ting som slår meg er at hun vet kanskje akkurat hvor grensene til faren går, mens med deg kan hun dra det ut i det uendelige. Hva med å vise at du er sint en gang, og har fått nok? Ikke at faren må ta det, men at du viser at nok er nok.

 

Joda det meste av tiden snakker jeg også rolig med min sønn, men jeg er motstander av at han aldri skal se hva jeg føler. Han bør jo få opplve at jeg kan være glad, sint, trist osv. samtidig så snakker vi om det etterpå når det gjelder de 2 siste.

[Sinder's og Andreas mamma]

Hei du..

 

Skulle nesten tro d var min 3-åring du skreiv om. han e akkurat som jenta di. skriker å hyler som regel når æ kjæm å hent han. å heim vil han i hvertfall ikje. av og te må æ bære ta han under arma og vise han at her e d mamma som bestæmme. men, heldivis funka omvendt psykologi på han. alt vi sei han ikje får lov te d ska ha som regel jør, så då bruka æ å få han me mæ uten at han hyla. Også d e je den negative oppførselen hans konsekvenser. på heimveien ætter et a hyleattakka hans førklarte æ han at siden han ikje kun vær snill gutt og bli me heim uten at han mått slå sæ vrang bei d engen film den dagen. væl heime bynte han å mase om film, men då førklarte æ han koffer han ikje fikk sjå film den dagen. etter den dagen har han som regel vor grei å få me sæ heim før nu har han sjønt at ves han slår sæ vrang bi d enten null barne-tv eller lignanaes den dagen. så først en advarsel før du jør alvor a d du sei funka supert på min gutt. uansett, lykke te me jenta di, æ veit litt korsen du har d.

[Anonym bruker]

Ser ikke helt problemet med å sende på rommet selv om hun deler med bror. Min deler med søstera si og de sendes på rommet (-ikke sammen da).

 

Noe som har funket veldig her i huset er Lørdagsgodtet. Og jeg har brukt det et par ganger- når det har blitt for mye av det gode. Gitt beskjed om at nå er det skjerpings ellers ryker lørdagsgodtet og det skjønner en 5 åring.

Det er veldig sårt når lørdagen kommer, men har man gått til det skrittet at det røyk, så må man bare stå for det.

 

Jeg tror egentlig at nå begynner de å bli så store at de vil bestemme mer ol og at dette er en maktkamp om hvem som bestemmer og hvem som sitter med makta.

 

Det er også viktig at når du forteller mannen din hvordan hun har oppført seg så må han støtte deg. Han kan godt høre hennes versjon- men støtte din.

[Snart 3 barns-mor?]

Når min 4 åring prøver seg,sier at da får han bare stå der til han er ferdig med å "skape seg",og da går det somregel fort over.Jeg kan godt si at hvis du holder på sånn så går jeg,og da er de ikke lenge til de er hyling for han skal være med..

Jeg prøver også mange ganger å fokusere på at er så mye kjekkere når han lyer når jeg sier noe for da slipper jo både jeg å han å bli sinte,og det er han jo helt enig i.Men nå blir jeg skikkelig sint og hvis han skaper seg,blir mest redd meg selv av og til.

Trur også jeg ville prøvt og sett om det hjalp å bli skikkelig sint på ho av og til,og tatt ho når det er noe.Ta ho litt hardt i armen f.eks(sånn at ho kjenner det,men ikke vondt) og si at sånn oppførsel tolererer du ikke og hvis ho ikke oppfører seg er det rett på rommet når dere kommer hjem uten mat eller noe før ho er snill..

 

[Gjest]

Hei..

Ikke før att gjøre saken verre, men jeg har redan prøvd alla disse råden..

 

Har blivit sint på henne ner hu ikke oppførseg pent og gjør det hu ikke får lov til, blir bare verre..

Har tagit tag i armen hennes og sagt att det tolererar jeg ikke, men det blir bare verre.

 

Her om dagen ner vi gikk av bussen etter att jeg hade hente dem i bhg begynte hu grine og hyle, så jeg sa til henne att "ska du hålle på sån så går mamma og lillebror, så får du stå der og hyle", men hu vegrade gå, så jeg gikk, og stanade rundt hjørnet på veien, ca 10 meter mellan oss da, men hu kom ikke hu bar stå der, er en stor hekk, så jeg så ju vad hu gjorde,så jeg måtte gå tilbake efter 10 min, og da måtte jeg "dra" med henne, før hu vegrade gå,

 

har blivit så sina på henne att jeg selv blev redd før meg, og det likte jeg ikke alls, og det var ner hu hade tagit nagelack og smørt over hela vasken på badet her om dagen, da var jeg sina...

 

men virker som inget hjelper, får ikke tag i svigermoren min heller før hu er på ferie, men hu vet nesten alltid vad som må gjøres, men nu er jeg så desperat efter hjelp..

Orker ikke så mye mer av dette, har ingen lust att" gå i veggen" igen...

[Anonym bruker]

Hva med å parkere lillebror hos far eller svigermor når hun kommer (jevnlig, noen timer) og bare være dere 2. Reis i butikken å handle mat, gå på kafe innimellom, dra i svømmehallen ol. Bare være dere 2-kose dere gjøre hyggelige ting.

 

Kanskje det er noe hun savner. Kanskje hun syns hun får for lite oppmerksomhet fra deg. Så hun gjør gale ting for da får hun oppmerksomhet.

[cielo *to barns mamma*]

Høres ut som din datter har noen issues med deg siden det er deg hun oppfører seg sånn mot. For det første må du sette standarden for hvordan hun får lov til å snakke til deg på, vis hvem du er og hvordan du vil ha det. Hun skal ikke få lov til å snakke sånn til deg ol, si klart i fra selv om du er i barnehagen at du ikke vil at hun skal snakke sånn til deg!

 

For det andre så har det ingenting med hvilken jakke eller lue hun har, det er bare ting hun bruker for å fortelle deg at noe er galt. De i barnehagen kjenner henne ikke igjen fordi det er ingen vits for henne og protestere mot de i barnehagen når det er deg hun vil si ifra til. Det er du som skal merke at hun har problemer med noe, derfor gjør hun bare deg oppmerksom på det, altså blir vrang for at du skal skjønne hun har det vondt og å gjøre noe med det.

 

I bunn og grunn høres det ut som at du må ta mer styring, si klarere i fra hvordan du vil ha ting og hvordan hun får lov å oppføre seg.

 

Masse lykke til !

[cielo *to barns mamma*]

Ser nå at du har svart igjen, at du har prøvd å være streng og tydelig...

 

Tror datteren din er ganske ulykkelig over noe, tror bestemt det har noen med barnehagen å gjøre siden problemene begynte etter at hun startet der. Har du prøvd å ha mer kvalitetstid sammen med henne ? Har du mulighet til det etter barnehagen, spille spill eller noe i ca en halv time? Når du skal hente henne i barnehagen gir du henne en stor klem og sier du har savnet henne og at du har lyst til å finne på noen med henne når dere kommer hjem. Kanskje prøve det en periode ?

[Anonym bruker]

Det er bare enkelt og greit: hun straffer deg for å sende henne barnehagen, selv om hun kanskje trives der. Og hun gjør det fordi hun er glad i deg.

Noen situasjoner du forteller er ikke ulikt her hjemme heller. Som helsestasjonen sier: det er normalt tror jeg!

Bare fortsett og være den kjærlige mammaen, vis at du er glad i henne men sett klare grenser for hva hun har lov og ikke lov til.

Så masse lykke til!