hvordan er det å være alenemor?

[Anonym bruker]

eg har nettopp blitt alenemor...me var enige begge to å flytte fra hverandre, og lillegull blir boende med meg. merker ikke store forskjellen i "jobbingen" enda, men er veldig ensom.eg savner han utrolig mye,,.bare det å ha han i nærheten. men han e idiot når han er her, elelr når eg snakker med han da.

når vil ting bli bedre? er det virkleig så ensomt å være alenemor?

[Andreas kom 17.Mai 2006]

Jeg syns det er helt greit å være alene med gutten min Men jeg har vært alene siden jeg ble gravid (med eksen) så var jo godt forberedt på det liksom. Var litt ensomt i starten etter lillegutt ble født,men nå som han er større og viser tydelig glede over det meste han er med på er det helt greit

Han er en rolig liten gutt som tar det meste med ro..hehe..så ikke noe problem å ta han med noe sted. Noen ganger kan kveldene bli litt lange og ensomme,han legges kl 19.

[Sommerfugler]

Det er en overgang, uansett om du har valgt det selv eller ikke, men om du er flink og ikke isolerer deg (det gjorde jeg) men bruker litt av tiden på å være sosial med venner, familie, andre med barn etc. vil du etterhvert sette pris på alenetiden også, det lover jeg! Når du får det litt på avstand vil du se at den tiden du har for deg selv uansett er bedre enn de dårlige dagene dere hadde sammen!

[-Amelie-]

Det er ensomt i starten. Jeg syntes det var dumt å ikke ha noen å dele ting med, som ble like glad som meg når det skjedde noe nytt. Men etterhver oppdaget jeg at den beste å dele gleden med uansett var det lille nurket mitt

Klart det er slitsomt av og til, men bruk den familien/de vennene du har. Og det er MYE bedre både for deg og barnet, å ha en trygg og stabil hverdag og oppvekst, enn en hverdag og oppvekst med konstant dårlig stemning

Ensomheten forsvinner etterhvert, når barnet blir litt større og en får mer overskudd til å finne på ting.

[Anonym bruker]

takk for svar=)

 

er veldig ensomt nå, men er jo helt nytt, så er jo uvant. mini er 9 mnd nå, så har jo blitt vant til å ha pappaen her. prøver å ikke isolere meg nei, men kjenner ikke så veldig mange her. og di fleste går jo på skole eller jobber.familien bor langt vekke.

savner bare å ha han her. alltid gleda meg til han kommer hjem om dagene, og ha han her på kveldene,noen å snakke med. men ble altfor masse krangling, og siden eg selv vokste opp med masse krangling, så vil eg ikke at mini her skal oppleve det samme. så er jo det beste.

 

på dagene går det jo greit nå, er jo "travelt" å være mamma, men på kveldene så kommer savnet...

 

bra å høre at det går over=) har jo lille gullet mitt, og han er jo den beste i hele verden,så me skal få det kjempefint me=)

 

takk=)