nå er alt helt j......, er maktesløs og utmatta!!!

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

Nå orker jeg ikke mer. har ikke sovet på gud vet hvor lenge. Jeghar bare lyst til å gråte. får ingen hvile med dene lille kladden inni meg. Nå makter jeg ikke dette svangerskapet lenger!

 

hele svangerskapet begynte så intenst. vi hadde nettop kjøpt nytt hus, jeg hadde nettop fått ny jobb, endelig fått typen litt i partyhumør og BANG! rett i trynet ble "vi gravide". brukte 5 - 6 mnd på og tilvenne meg en ny kropp, slet som bare det, havna på sykehuset for dehydrering og anorexi. men klarte og komme meg igjen. så gikk det bra frem til jul, da mista venninna mi dattera si på julaften!! ho hadde termin dagen etter meg. Jeg ble vettaskremt, men kom meg over det. Vi begynte med barnerommet og jeg hadde en liten klikk ovenfor samboer angående svigermor og svigerfar, taklet ikke nærvære demmes. Så gikk det bra igjen, men siden midten av februar har alt bare gått nedover. for ikke lenge sia fikke jeg vite at jeg hadde streptokokk B! Var kjempe deppa i 3 dager hvor jeg bare gråt og var fortvila. Trodde jeg måtte ta keisersnitt, men har lest at det ikke er vanlig prosedyre. så har roet meg med det. Legene vet ikke om de skal sette meg igang eller om jeg skal gå på en ny antibiotika kur, men den har jo ikke hjulpet før og jeg tåler kun to typer, den ene virker ikke og den andre kan jeg ikke ta pga ungen i magen. Jeg får ingen hvile, what so ever! og jeg har vondt i hue og er ør i hue. svimmel og kvalm. Jeg føler meg utmatta og føler at jeg ikke kommer til å takle en fødsel viss dette fortsetter. Sambo er bekymret for meg, for jeg er en ganske sterk jente som aldri gråter eller gir opp. smerte takler jeg uansett styrke og jeg sier alltid i fra viss det er noe jeg ikke liker.

 

i det siste har jeg bare vært kjempe stille. trykke meg selv inn i et hjørnet, mista livsgnisten i øya og jeg takler ikke se noenting lenger. prøver og være en god kjærste men jeg merker jeg ikke takler og stå oppreist engang. Jeg har bare smerter over alt , de takler jeg, men jeg svimer nesten av.

 

Legen på sykehuset sa at ul termin ikke stemmer og da vet jeg heller ikke ekstakt dato for terminen lenger. det fikk jeg lissom vite i uke 35! ække mulig!

 

Klarer ikke fortelle til noen hvordan jeg har det, for da begynner jeg bare å gråte og får ikke ut et ord, men jeg vet med meg selv at viss ikke han kommer ut av kroppen min snart, så kommer ikke kroppen min til å takle en fødsel, og jeg kommer ikke til å klare å ta meg av ungen min på den måten jeg ønsker, pga utmattelsen jeg allerede føler nå....Jeg prøver og slappe ta, men det gjør bare vondt i hele kroppen. Det presser i brystet og jeg sliter med å puste når hue står på det værste..

 

vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.....

[Tuula]

Kjære lille deg.

 

Jeg får så vont av å lese din opplevelse av din situasjon. Du har det tydeligvis helt forferdelig. Du vil så gjerne, men får ikke helt til. Har du forsøkt å snakke med jordmor om dine tanker og følelser? Tror det er lurt av deg å kunne snakke med noen profesojnelle, slik at du får bearbeid dine vonde følelser og tanker før dere blir 3.

 

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

skulle ønske jeg klarte det, men jeg begynner bare å gråte, prøvde og forklare til fastlegen min i stad, men tårene bare presset på så jeg gav opp.

[Anonym_her_inne]

Det er viktig at du får hjelp nå!! Hvis du er så sliten og elendig som jeg får inntrykk av er det godt mulig at fødselen, når den begynner, kommer til å stoppe opp fordi du ikke har krefter til å gjennomføre en normal fødsel!! Du står antageligvis også i fare for å få fødselsdepresjon... La bare tårene renne hos legen/jordmora du! Du er jo gravid og da er det meste lov:-) Gi deg ikke for du ser virkelig ut til å trenge hjelp!!!

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Oi, så trist dette var å lese...det må være jævlig å ha det sånn. Jeg har ingen andre tips enn at du skriver dette her ut og går til lege eller jordmor med engang...da trenger du ikke si noe, bare gi dem lappen,- har du ikke printer så send det på mail eller brenn det ut på CD...bare sørg for at noen fagpersonen leser dette, så kanskje de kan hjelpe! Liker du tanken på keisersnitt? Kanskje du kan få det nå snart, eller at de setter deg i gang i nærmeste framtid!

 

Hvis ingen hører på deg eller tar deg på alvor, så ta med deg samboeren din...vet han om dette her forresten? Graviditet gjør så mye med kroppen, og når man er så utmatta så er man ikke seg selv. Du virker som en kjempesterk person som har kommet deg igjennom mye i svangerskapet...jeg håper inderlig at du får hjelp nå. Ikke tenk på deg som svak som ikke får sagt dette direkte ut til lege...det virker som du har MYE på hjertet, og det er jo kjempebra at du har greid å skrive det her! Så få legen til å lese det, og sørg for at samboeren din er der for å støtte deg!

 

Lykke til!

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

jeg prøvde og legge det frem for legen. han kalte meg en dårlig mor og sendte meg på dør. Det her var en sykehus lege! Jeg bare knakk sammen i bilen! vet ikke hvor jeg skal gjøre ta meg! Depresjonen har blitt ennå værre og jeg trukke jeg har smilt siden jeg skrev innlegget her, Føler at livsgnisten bare er borte!

 

ja samboer vet om dette, men han får lissom ikke gjort annet enn å være der for meg og trøste meg når jeg knekker sammen. Virker som jeg bare må holde ut....

[Anonym_her_inne]

Fatter ikke at det er mulig at en lege kan avvise en høygravid kvinne i din tilstand på den måten. Det er det mest uansvarlige og ufølsomme jeg har hørt om på lenge!!! Når det er sagt er det nok større mulighet for å bli tatt på alvor av den personen som følger deg opp med svangerskapskontroller! Jeg håper ikke det er nevnte lege som er denne personen!! Jeg hadde bestillt en ekstraordinær svangerskapskontroll hvis jeg var deg. Barnet i magen har det neppe bra når du har det så vondt!! Du trenger hjelp og du skal ikke gi deg før du får den! Det får virkelig være måte på!!

[IZ<3Marcus<3Leonora<3]

nei dette var en sykehuslege, var på omvisning i stad og da gikk han forbi. sambo var på nære nippet ved og gå etter han for å gi han en omgang. Men jeg tenkte jeg skulle ta det opp med fastlegen min, men neste gang jeg skulle på en undersjøkelse der så skulle jeg få en dame da. Fortalte jordmor at jeg nekta å gå til han en gang til, Virker som de vil at vi skal bli knekt psykisk før barnet blir født, sånn at vi ikke kan gjøre motstand når e skal dytte på oss det ene og det andre etterpå....

[Anonym_her_inne]

Det er nok ingen som har noe ønske om at du skal bli psykisk knekt før fødselen. Dette som har skjedd deg nå er ufølsom likegyldighet, og mangel på empati!! Enkelte sykehusleger er slik. De er flinke faglig, men kan ikke håndtere mennesker, bare medisinske caser. Tror nok fastlegen/jordmora vil se helt annerledes på saken. Nå vet jeg at utslitte høygravide gjerne legges inn på føden for avlastning og observasjon. De kan også gi deg medikamenter som kan hjelpe deg til å sove og slappe av.I forbindelse med eventuell bruk av medikamenter vil barnet med jevne mellomrom bli overvåket for å sjekke at den har det bra. Du trenger krefter til fødselen, og ikke minst til tiden etterpå. Da venter nattevåk, og et hormonkaos uten like!! Du trenger også psykisk overskudd til å møte barnet ditt med!! Ellers kan det fort bli slik at du bare vil babyen skal være hos jordmødrene i tiden på sykehuset, fordi du er for sliten til å orke noe som helst!! Da kommer det til å bli helt feil!!