:'(

[Gjest]

...samboer og jeg har vært sammen i 4 år, forholdet har dødd, det primære som gjør slikt at kjærester er kjærester er borte. Vi er venner, gode venner, men ikke mer. Vi ønsker begge at det skulle vært mer, men har prøvd i over to år å finne det, og gjør det ikke. vi har en datter på 6 mnd og derfor er dette ekstra tungt. Det føles så surrealistisk at jeg skal bli alenemor. Det er helt rart å plutselig stå i den situasjonen. Vi har jo alltid vært det stabile paret. Kunne aldri sett for meg at dette skulle skje. Sitter her og skal ringe familirådgivningskontor, men får meg ikke til det. Dette er så alt for trist, skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg, og tenker på alt det vi tar fra barnet. En oppvekst med familie osv. Jeg føler meg slem og jeg har det overhodet ikke bra. Jeg gråter nå, og ellers hele tiden. Det verste er at vi har det bra sammen, bare det at det mangler en vesentlig part. Hadde nesten vært enklere om vi krangler eller om den ene hadde vært utro, men slik er det ikke. Alt er fint og vi fungerer fint sammen, men vi har 0 sex, og slik har det vært på to år. Vi gjør aldri noe sammen osv. Vi har i allefall kommet frem til at dette er for det beste. Vi er enige og rolige. Det hele virker bare så rart, er så lei meg...vet ikke hvorfor jeg skriver, men føler jeg må få litt ut.

 

Andre som har opplevd dette ? Jeg skjønner ingenting, føler jeg ikke er meg selv...er så lei meg

[-Amelie-]

Dere har ikke vurdert å prøve å fikse ting igjen da? Ettersom det ikke er mangel på tillit eller andre ting som gjør at dere ikke klarer å være sammen, så skulle en jo tro at dere hadde et godt utgangspunkt for å forsøke å finne tilbake til de gamle følelsene.

 

Er vel ganske normalt at den heftige forelskelsen gir seg litt, men kanskje den kan komme tilbake?

 

Beklager hvis det er helt feil tenkt, jeg vet jo ikke hvordan situasjonen deres er

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Jeg var der du er i dag for ca 9 mnd siden. Jeg og barnefar hadde vært sammen i 4 år, slitt i litt over 1 år da. Gode venner som dere, men manglet noe mer.. Og det en vesentlig del. Vi, dvs. kanskje mest meg hadde overhodet ikke lyst på sex eller noen annen fysisk kontakt. Etterhvert ble det som å bo med en venn-- og det er vanskelig. Begynte med litt småkrangling, irriterte meg over han osv.

Vi var på Bufetat, hjalp ikke-- men greit å ha gjort det. Slet og sliter enda i dag med dårlig samvittighet over at datteren min ikke opplever å a foreldre sammen. Her vi bor er "alle" foreldre sammen også faktisk. Hun vil heller ikke få "ekte" søsken.. Masse bekymringer. Men faktisk da, bortsett fra en anstrengt økonomi har vi det bedre i dag. Som du skjønner gikk vi fra hverandre. Det som er "fint" med dette samlivsbruddet er at det ikke var noe dramatikk bak-- og dermed lite krangling og vi samarbeider veldig bra og er gode venner. Vi er bare ikke kjærester.... For det gikk jo ikke da. SElvfølgelig kan det på mange virke rart å gå fra hverandre når man jo er gode venner, men faktisk så må det være NOE mer der. Merket at det ikke fungerte for meg å leve sånn i hvertfall...... Men, jeg vet AKKURAT hvordan du har det..........Og det er GRUSOMT...

[Gjest]

Tusen takk for et kjempefint innlegg ! Jeg blir så glad over å høre at det kan gå bra og at det ikke bare er oss !!! Virkelig, ikke fordi jeg vil dra andre med meg, men du skjønner kanskje.

 

Vi har ordnet time til mekling og jeg har snakket med nav. Så nå blir det brudd, det hele skjer så stille og behersket, derfor det hele er ganske rart. Kan jeg spørre hvordan det ble med omsorgen på barnet ? Gruer meg til meklingen jeg huff.

 

[Anonym bruker]

Hei. Må bare svare jeg også.. Jeg og barnefar (til min datter på 15 mnd) har også vært "bare venner" de siste to-tre årene av vårt forhold på 4,5år. Vi har prøvd og prøvd, men ikke fått det til å funke. Det har vel mest vært han som ikke ville gi opp, men jeg som da har gjort alt mulig for å få det til å funke. Hver gang jeg har tatt det opp har jeg håpet at han skulle være enig med meg, slik som hos dere, men slik ble det aldri. Han har vel vært enig i at vi ikke kunne ha det slik vi hadde det, men klarte som sagt ikke å gjøre noe med det. Så ble det sånn da, at jeg ikke klarte å "trosse igjennom" min vilje før jeg møtte en annen. Nå hadde jeg ikke annet enn kontakt med han nye før bruddet (altså ikke noe fysisk), men det blir jo regnet som utroskap likevel da.. mental utroskap. Så her har altså situasjonen vært veldig lik, bare at vi har også fått med en del krangel og utroskap -og jeg kan love deg det ikke er enklere da! Det eneste jeg angrer er at jeg ikke klarte ågjennomføre bruddet på et tidligere tidspunkt. Så vær du glad dere er enige, dere kommer helt sikkert til å få et strålende samarbeid om barnet. Det aller beste for barnet er to fornøyde foreldre som har et godt vennskap og samarbeider godt!!! (Selv om vi også har hatt det litt tøft rundt bruddet og mht barnefordeling, er jeg sikker på at vi skal klare å samarbeide godt på sikt -er jo så mye enklere når man har et godt vennskap som grunnlag).

Å selvfølgelig er du lei deg, det er jo alltid trist å bryte opp, men det går seg jo til etter hvert:-) Er ikke helt der enda selv jeg da men...;-)

[Anonym bruker]

hadde dere planlagt dette barnet.. det er en stor belastning å få barn.. du sier dette har vært sånn i 2 år og dere har en på 6 måneder...

 

jeg var i den situasjonen at vi trudde det skulle bli bedre å få barn.. noe som viste seg og gå det motsatte.. stå på og lykke til

[juli06-mamma]

Hei!

Min situasjon er akkurat helt lik din, har vært sammen 4,5 år og gift, sammen har vi en sønn på 7mnd bare. Har vært bare venner i 1,5 år nå, og ingen sex eller romantikk what so ever. Jeg er jo kjempeglad for at vi kan være venner, tenk hvor tøft det hadde vært hvis dere hadde sloss midt oppi alt dette. Vi har også gått til familievernkontoret i høst til flere samtaler, og vært til megling ang omsorgsrett for barnet. Det siste var ikke så gale som du tror, hvis dere blir enige på forhånd er det ingen problem. Det viktigste er at dere samarbeider mtp barnet. Jeg hadde heller aldri trodd jeg skulle bli alenemor, men hvem tror vell det i utgangspunktet, jeg har slått meg til ro nå med at vi er separert. Det er bare å begynne, for det er en stor papirmølje som skal ordnes. Vi bodde sammen lenge, enda er ikke alt på plass. Huse skal selges, og vi bor her enda, masse å tenke på. Gleder meg til jeg får meg en ny plass, det er skremmende, og du er ikke alene. Utrolig nok, går alt på et vis. Du må stå på for den lille. En dag når du ser tilbake og har funnet kjærligheten igjen vil du forstå at dette var til det beste, det tror jeg. Lykke til!

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Det at bruddet skjer rolig og behersket.. Vel, det var det jeg syntes var så rart også. Både jeg og xn er skilsmissebarn og fra våre egne erfaringer synes vi det er best at datteren vår bor fast hos en person (meg da..) og bor onsdag/tirsdag (avhengig av om han har henne helgen som var-eller den helgen som kommer) og annenhver helg hos han.

Følelsene mine for barnefar er fremdeles borte, men vennskapet er der. I dag så møttes vi på et kjøpesenter v overlevering, da gikk vi litt rundt og kjøpte klær til datteren vår sammen. Eneste med dere er jo at datteren deres er så liten,-- litt vanskelig å gjøre det slik som vi har det helt enda? eller ikke vet jeg...

Men uansett... Faktisk så er jeg glad vi tok bruddet FØR vi ble uvenner og en av oss hadde vært utro--for det tror jeg faktisk hadde skjedd hvis vi hadde fortsatt veldig mye lengre.... For følelsene i forholdet var jo borte.. Lykke til videre, bare fortsett med innlegg her- mange som vet hvordan du har det.. Og jeg kjenner meg spesielt godt igjen i din situasjon...

[Gjest]

Takk for tilbakemeldinger ALLE sammen ! Tro det eller ei, så hjelper det å lese dette, er som om man får alt litt objektivt og på en måte samtidig får høre at dette er ikke slutten på livet ! DET er veldig godt å få høre.

 

Vi bor i samme leilighet enda, skal selge, men det er rart kan du si. Idag så gikk han forbi meg mens jeg satt her så tenkte jeg "tenk at vi som har vært så nære så lenge, plutselig bare har kommet til dette". Og snart så går han ikke forbi meg mer. Veldig rart å tenke på slike ting. Småting på en måte !

 

Foreldrene mine hjelper meg hele veien og samboer og jeg er veldig enige. Før idag var vi begge slitne så spurte jeg han: "hvordan går det egentlig med deg?" Så sa han: "det går greit, men det er veldig rart". Ingen av oss klarer helt å forstå at det snart skjer. En ting er å ha bestilt time til mekling, men det blir nok noe helt annet å sitte der og skrive under osv.

 

Alt er så stille og rolig og det hele bare føles uvirkelig ! Jeg kan rett og slett ikke helt fatte at alt dette skjer OSS ! Slik er det sikkert for alle, men veldig rar følelse ! Jeg fortalte en venninne om dette idag, hun begynte å gråte, ble så lei seg da hun virkelig hadde trodd vi to skulle holde for alltid. Det var tungt

 

Foreldrene hans kommer ikke til å ta dette bra, så jeg gruer meg veldig til den biten, men let it come ! Om jeg klarer dette klarer jeg alt ! Til deg som lurte på om barnet var planlagt så er svaret nei. Ville aldri tatt abort i min situasjon. Vi bor sammen, har bil, leilighet, hund osv. Hadde vært veldig dårlig av meg å ta abort, selv om jeg visste vi hadde problemer. Vi fikk i allefall ikke barnet for å løse noen problemer. Vet bedre enn som så. En ting som vi er superenige om er at vi har gjort noe fantastisk, vi har skapt et nydelig og perfekt barn !!!

 

Takk for at dere hørte ! Klemmer fra meg