kjærlighetssorg mens man er i et forhold

[Anonym bruker]

jeg og min samboer har vært kjærester i nesten 2 år. etterhvert i forholdet har jeg utviklet en slaks kjærlighetssorg ettersom min samboer rakker utrolig mye ned på meg, og truer titt og ofte med å gjøre det slutt. han kritiserer måten jeg oppfører meg på, hvordan jeg takler situasjoner, hvor dårlig økonomisk sans jeg har, og at jeg ikke skjønner alvor i ting og tang med livet. han kaller meg titt og ofte dum, umoden og uviten, og sier nedverdigenes til meg at det kommer til å gå til helvete med meg, og at ingen liker væremåten min, og at hvis det skal være noe forhold mellom oss må jeg endre innstillingen min, og vise at jeg kan oppføre meg.

jeg føler meg som bambi på isen...

alt hele forholdet skal være avhengig hva jg sier og gjør, og at hele forholdet skal gå til helvete om jeg gjør et lite feilsteg som å si at samboer bruker å gjøre akkurat de samme glippene som å glemme å lukke kjøleskapet eller andre skapdører. .. .

jeg må liksom bare finne meg i alt han sier .for han sier at han har godtatt for mye nå, og at tolmodighetssgrensen hans er nådd...så nå må jeg liksom bare finne meg i alt uten å motsi noe som helst, selv om det finnes mange ting jeg egentlig skulle ha sagt .

sier jeg meningen min kan jeg bare ryke og reise liksom....

 

jeg elsker jo denne mannen over alt på jord...tror jeg..enten det eller så er jeg bare blitt avhengig av å bli elsket av han.. og det gjør så utrolig vondt og stikker tusen ganger i hjertet når han er på denne måten. . .

jeg føler liksom at han ikke elsker meg nok

føler at han bare er ute etter å ha noen å styre og kontrollere, og siden jeg elsker han så høyt så er jeg et utrolig lett bytte

 

i starten hadde vi det utrolig fint, jeg så jo og visste at jeg betydde mye for han, og vi var kjempeforelsket begge to...

men så lurer jeg på om han etter noen få måneder faktisk gikk lei. men ikke var så tøff og hard og greide å gå ifra meg når jeg gråt. . ..

 

d finnes episoder der jeg har sagt jeg skal gå ifra han, der det har virket som jeg virkelig har ment det, og da har han grått og vært lei seg, og sagtr hvor høyt han elsker meg osv. .. og jeg har sett at han har hatt det vondt.

men nå lurer jeg bare på om han er falsk.

 

[mamma til 2 små:=)]

du e nødt å gå fra han..du kan ble totalt ødelagt av han!hørres ut som et veldi uheldigt forhold.

[Anonym bruker]

jeg kjenner meg VELDIG godt igjen i det du skriver! Forskjellen her var at vi var ikke samboer mer enn noen uker før han fant det for godt å kaste meg ut, men han ville ikke gjøre det slutt alikevel.

 

I begynnelsen av det 2 år lange forholdet var alt rosenrødt og gode greier, men så fikk jeg titt og ofte gøra hvor heldig jeg var som var sammen med ham på grunn av etter min væremåte måtte jeg ikke tro noen andre ville ha meg. jeg fikk også vite at det var flere ganger han tenkte at nei nå gidder jeg ikke mer, men han ga meg en sjangs til i all stillhet... så jeg var virkelig heldig...

 

han gjor det flere ganger slutt, og for hver gang ble alt verre, han ehandlet meg værre, mens jeg godtok mer og mer bare for å holde på ham. så fikk vi da vite at jeg var gravid, dette var da det var slutt enda en gang, og i stede for å støtte meg sa han han trengte tid alene.... mn ville fortsette... mer å mer dritt ble slengt, og jeg godtok....

 

så en dag kom han å sa at hanikke orket mer... det var slutt for altid, følelsene var borte... det var hardt med en gang ja, men ettersom jeg fik ham på avstand og fikk rom til å tenke, innså jeg at grunnen jeg så gjerne ville holde på ham ikke var for følelsene for ham var så sterke at jeg ikke klarte meg uten, men pga jeg var så avhengig og vandt til å ha ham...

 

nå har jeg det bedre en noen gang!!! jeg klarer megs elv, ogs er at jeg trenger virkelig ikke finne meg i å bli behandlet sånn!! det finnes en der ute for meg også, men det er ikke far til den lille i magen=)

 

Mitt råd er dermed å si at åm dette ikke bedrer seg NÅ så går jeg fra deg, å går jeg ommer jeg ikke tilbake... gi ham valget: enten beholde deg ved å skjerpe seg eller miste deg å bli helgepappa...

ber han deg ikke om å bli slik at han kan vise han vil og skal endre seg synes jeg du skal pakke tinga dine å gå... du fortjener bedre!!! å han fortjener IKKE deg!! =)

[Anonym bruker]

å herregud..kjenner meg veldig igjen i det du sier her over også...

samboeren min sier titt og ofte at jeg er SÅÅÅ heldig som har han. ettersom det ikke er mange som hadde godtatt slik jeg er...

 

har veldig lyst til å gå, men det er lettere sagt enn gjort. jeg er student, og vi bor minst 200mil borte fra mitt hjemsted... men, jeg har en liten plan i hodet der jeg skal pakke pikk pakket og stikke i juni..om det ikke blir noe forbedring...tusen takk for svar og oppmuntring jenter:-)

[-Hengebuksvinet-]

om dere har barn. Ingen barn har godt av å se mor bli tråkket på og at far ikke har noen respekt for mor.

 

Jeg hadde også en eks som brukte psykisk terror som virkemiddel. Hver gang jeg trodde jeg skulle gå, ga han meg superdårlig samvittighet. For det var jo han det var synd på, siden jeg tok fra ham og sønnen vår muligheten for å ha en normal familietilværelse. Jeg har heldigvis alltid hatt sterk psyke, og kunne aldri klart å krype for han. Dette så han som et tegn på at jeg var veldig sta og vanskelig å ha med å gjøre, siden jeg ikke brydde meg om det han sa. Men det var jo rett og slett måten han sa det på som fikk meg til å gå i vranglås, som at han skulle ha lange monologer der han fortalte at alle mente jeg var så dum og umoden. Der han ikke var åpen for innspill. (Hvem gidder vel å sitte en halvtime å høre på hans versjon av hvorfor jeg er som jeg er, der han tilegger meg en haug av dårlige egenskaper jeg ikke har) Han så liksom at folk sendte meg rare blikk, pga at jeg ordla meg feil, var for selvsikker eller var usikker. Alt etter hva for humør han var i.

 

Jeg fikk nok da han skulle lære barnet vårt å si at jeg var dum, feit og stygg. Pga at han fikk pølser til middag. Eller rettere sagt lunsj, vi skulle ha taco etter barneleggetid. Da fikk jeg broren min til å hjelpe meg med flytting, og flyttet hjemover til mine hjemtrakter. Han hadde jo uansett ikke stilt opp for barnet den tiden vi var sammen. Som siste dagen barnet var hos dagmamma. Han kunne ikke hente barnet, til tross for at han hadde bilen. Jeg måtte ta bussen med en haug av utstyr, siden han skulle jobbe. Ti minutter senere fikk jeg melding om at han var ute med jobben, og ikke hadde strøm på mobilen. Han gjorde aldri noe med barnet, bare en gang i løpet av 3 år tok han med ungen ut på lekeplassen. Ellers var ungen mitt ansvar, siden jeg jobbet 80 %.

[Gjest]

oj oj oj dette høres akkurat ut som de første 2 1/2 årene av forholdet til kjæresten min. har i ettertid funnet ut at det var pga at han var kjempe sjalu og ikke turte å stole på noen siden han var blitt sviktet mye før... han hadde kontroll over situasjonen med psykisk terror og undertrykning... når han var snill var han verdens snilleste, men når han var slem var han så slem at jeg ikke kunne tro at noen kunne gjøre noe sånt mot en man er glad i...men han innså hva han hadde i meg og hvor dum han hadde vært og bestemte seg for å gjøre alt for å endre på det så han ikke mistet meg. Og utbruddene kom sjeldnere og sjeldnere og nå 1 1/2 år senere har jeg en utrolig god kjæreste...vi stoler på hverandre og har et flott forhold... det hender han faller tilbake og får et utbrudd, men det er kort og sjelden.

 

Mitt råd er vel at hans oppførsel ikke er din skyld... han må innse at dette er noe han må jobbe med og han må jobbe hardt med seg selv.. for du fortjenner ikke dette og skjønner han ikke det burde du faktisk gå fra han... lykketil og håper du tenker på deg selv og hva som gjør deg lykkelig..

[liliana]

For en intelligent mann du har. Jeg er imponert. Det er ikke ofte det går den veien. Eksen min jobbet veldig med sjalusien siden jeg har opplevd akkurat det samme. Men det ble aldri bra.

 

Løsingen for meg ble det lokale krisesenteret og terapi når jeg møtte mannen i mitt liv. Har det veldig bra nå, men sårene som festet seg i sjelen brukte lang tid på å gro.

 

Problemet er jo at de er sjalu, og bruker nedpsyking for at du skal miste selvtilliten slik at de kan føle seg bedre... Kom deg unna - jo før jo bedre sier nå jeg.

[Anonym bruker]

Gå NÅ! Du fortjener bedre!

[Anonym bruker]

Oi, troddejeg var "alene" om å ha hørt disse tingene jeg!? Men her er det jo rene kopier av min ex!

Og ja, jeg er enig med de andre, gå nå- ha nkommer ikke til å endre seg! Jeg utslettet meg selv altfor lenge i håp om endring, og da jeg ble syk skjønte jeg at han aldri kom til å endre seg og at jeg måtte komme meg bort sånn at barnet mitt skulle ha en oppegående mor å vokse opp med!

 

Og nå har vi det kjempebra- uten mann!!!