Hjelp! Begynner å bli overbeskyttende!

[Anonym bruker]

Dette hadde jeg ikke trodd, men jeg merker jeg er ganske overbeskyttende mot sønnen min. Har ikke lyst å bli en sånn kjip mor som ikke tillater noe, men merker at jeg begynner å ligne min egen mor, hjelp!!

 

Tenker på at jeg ikke vil ta med gutten utenlands, han vil få ødelagt rutinene sine, jeg er redd for å la andre passe han, hva hvis de ikke passer på han så han slår seg osv...og gruer meg veldig til han skal begynne i barnehage, selv om det er lenge til. Føler meg nesten litt paranoid, er det bare meg? Hva kan jeg gjøre? Eller må jeg bare leve med det? (Sukk...)

[Anonym bruker]

Heller overbeskyttende, enn for lite beskyttende, da! Og siden du er klar over tendensen, kan du gjerne jobbe lit med det. Det er utrolig hvilket beskyttelsesinstinkt som settes i gang av å føde et barn. Følg magefølelsen, og snakk med andre som du føler deler dine verdier, om hva som er "innenfor normalen".

[Jerry 82]

Tror mange har det sånn, når gutten min var nyfødt tenkte jeg at det vil bli bedre med tiden, men nå er han blitt 8 mnd og det er om mulig blitt verre tror det er et sunnt morsinstinkt å være litt overbeskyttende, man vil jo bare det beste for de man er glad i. Så kommer man til et punkt der man må sette seg ned og tenke over hva som er det beste for barnet, om h*n kanskje kan ha godt av f.eks en overnattingstur hos besta, eller om det å gi slipp på rutinene en gang iblant egentlig er så farlig

[Anonym bruker]

jeg har samme problem vettu.jeg er over beskyttende .har vært hos psykolog mange ganger og jeg synse det hjelper. du skal ikke leve med det.det er viktig at du snakker med din lege om det.du får hjelp. (:

[Anonym bruker]

Helt vanlig!

Men sønnen din setter deg klart på plass når han er ca.1.5år. Da får han sin egen vilje. Da vil han opp på den store steinen og hoppe ned - mens du ikke tør å se på. Dere finner en middelvei sammen til slutt uansett. Ang. det med utenlandsturen måtte jeg bare hoppe i det. Jeg var redd alt fra tsunami, kidnapping og sykdom. Men alt går seg til etter hvert. Husk at pappaen også må få innslag i noen av reglene. Her er jeg helt imot at småen skal hoppe ned fra stolene, mens pappaen holder meg tilbake og sier at småen må få lov til å lære å slå seg. Synst det høres grusomt ut, men vet han har rett.

Gi det tid!

[moo]

Det er klart at man kan overdrive. Men jeg ville i hvert fall ikke kalle det for overbeskyttende at en baby på 8 mnd ikke har overnattet borte fra foreldrene!

[Anonym bruker]

Å, herregud, jeg er også redd for tsunami, kidnapping og sykdom! Har faktisk motarbeidet mannen min om en Thailand-tur på grunn av det ("man vet ikke om grunnen der er svak og det blir et nytt jordskjelv, bla bla"). Jeg gruer meg til barnehagen delvis også fordi jeg er redd noen kan komme og kidnappe han, han er jo verdens peneste og skjønneste gutt :-) (ser ihvertfall at det er irrasjonelt). Godt jeg ikke er alene ihvertfall.

 

HI

[Expat]

Jeg tror at det er sunt at man vet om og har et verbalt og humoristisk forhold til sin overbeskyttethet, da går det jo an å leve og jobbe med det! Sånn "å, jeg er litt hønemor, skjønner du, hehe..."