Barnefar stilte opp i 4 mnd og "forsvant"

[Anonym bruker]

Barnefar stilte opp fra fødsel i midten av august og til 8 des 06. så var han her igjen og overnattet fra 14-15 januar. Alle hans besøk hos meg og vår sønn har vært på min oppfordring og tonen mellom oss har vært vennskaplig. Vi har ikke vært uvenner i det hele tatt. Jeg er nå rimelig oppgitt fordi han ikke svarer på tlf og sender mld via nettet om at han har personlige ting å ta seg av. Likevel er han ute på byen omtrent hver helg og jobber og studerer.

 

Før så var han aleine med vår sønn mens jeg gikk en tur eller var sammen med noen venner, men nå som hanikke har sett sønnen sin på lenge tør jeg ikke gå fra dem om han skulle dukke opp igjen. Sønnen vår kjenner han ikke og barnefar har ikke peiling på hvordan lage grøt/ gi grøt, rutiner eller hvor rask og sterk småen har blitt. Han drar seg bortover gulvet og står opp på alle fire og gjør det meste for å få tak i ledninger/kontakter og poser osv... som kan være farlig. Han trenger å følges med hundre prosent og det vet ikke far og skjønner ikke.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg mener med å skrive dette innlegget, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få barnefar til å forstå at om han vil at sønnen hans skal kjenne han må han komme å hilse på han. Barnefar blir 23 snart.

[ukjent]

Spør om han vil være med deg på familievernkontoret. Der kan de forklare han litt+ at dere kan få en samværsavtale. Barnet hans er jo ikke helt ukjent for ham siden han har stilt opp litt,derfor virker det rart at han skulle stikke nå. Kan hende han faktisk har en grunn.

Etter min erfaring er slike ting lurt å ta opp på familievernkontoret, slik at det ikke blir du som "maser" og" forteller han hvordan han skal gjøre ting".

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd alt jeg kan å ikke mase, og sønnen min kjenner han ikke. Sønnen min er 6 mnd og har sett faren sin noen få timer siden 8 desember!! Den gangen han var her fra 14-15 jan var han mer interessert i å se matrix enn å se åssen grøten til småen skulle lages eller enn å se småen spise grøt... Dagen etter rdo han relativt tidlig å fikk ikke sett småen noe særlig. Han klarte i tillegg å sovne på sofaen om kvelden mens jeg satt med småen på armen og det samme gjorde han morgenen etter da han skulle lage mat til småen. Måtte vekke han for å få han til å lage flaske kl 09.30. Har tenkt på familieværnkontoret, men vet liksom ikke helt hvordan han takler det eller om han faktsk vil være pappa, kanskje han faktisk ikke har lyst til å stille opp og ikke tør å si det. Han er igrunn ganske feig sånn sett:(

[Anonym bruker]

Den over er meg HI..

[Anonym bruker]

dytter litt for flere synspunkter...

[ukjent]

Det finner du ut om du tar turen til familievernkontoret. Du har ingenting å tape på det. Vil han ikke være pappa, så er det dessverre lite du kan gjøre med det. Håper du får flere innspill her.

[Evig singel og lei av det..]

Jeg har kopiert noe av dette fra et annet innlegg jeg har svart på:

 

Selv om du tenker at ditt barn bør bli kjent med faren så er ikke dette noe du egentlig råder over. Det høres rart ut, men jo mer du stresser med å få han til å ville ha samvær, jo verre blir det for deg. Du legger deg opp forventninger om at han skal vise interesse og om han ikke gjør det så blir DU skuffet.

 

Etter å ha stresset i nesten 2 år med å legge til rette for at far til knuppa skulle ha samvær, ga jeg opp. Jeg brukte for mye energi på han, istede for å være der 100% for min datter. I stede valgte jeg å heller ha godt forhold til familien hans.

Og selv om det høres feil ut så har jeg til nå gitt opp faren. Om han noen gang vil ha kontakt med datteren sin så vil jeg aldri nekte han det, men jeg gidder ikke bruke tid og energi på å tvinge han til samvær når han ikke vil det selv. Jeg bruker heller all min tid på å passe på at datteren min får den oppmerksomheten og den kjærligheten hun fortjener, slik at hun ikke vil føle seg avvist. Så kommer faren etterhvert, eller ikke.

 

Dessuten synes jeg du "stoler" litt for lite på barnefaren. Husk at det er du som har hatt barnet hele tiden og det kan jo være at når han kommer på besøk så gjør du han utrygg på seg selv. Han er kanskje redd for å gjøre noe "feil" eller redd for at han ikke lever opp til dine forventninger, og dermed trekker han seg unna. Om du lar dem være alene så kan jeg garantere deg at han gjør alt han kan for at barnet skal ha det bra. Er det noe så kan han jo ringe.. om ikke til deg så kan han ringe til sin mor for eksempel.

Selvfølgelig så må jo småen være trygg på faren, og la dem "bli kjent" på nytt før de er alene sammen er jo litt lurt. Men gå da heller i et annet rom, legg deg å hvile litt eller ta deg en dusj eller noe..

 

Ønsker deg masse lykke til, det er ikke alltid like lett..

 

 

[Anonym bruker]

Hei, tusen takk for svar:) Jeg har prøvd flere ganger å gi han opp, men blir så frustert fordi han gir meg forventninger om at han skal komme, men gjør det ikke, vi har hatt flere avtaler om at han skal ha sønnen og ikke dukker opp. Jeg spiller i korps 1 gang i uka og vi hadde som avtale at han skulle komme å være med sønnen de dagene jeg var borte, det funka før jul. Jeg har sjelden vært hjemme, masa på han nettopp fordi jeg ikke ville skremme han. I starten fortalte jeg han hvordan jeg pleide å gjøre ting, men at han ikke trengte å gjøre det helt slik. Jeg går gjerne i et annet rom når barnefar er her, men han er jo ikke interresert i sønnen sin når han er her. Som jeg skriver i hovedinnlegget satt han å så på tv og sovna i sofaen sist han var her. Han vet lite om mine tanker rundt han og barnets sikkerhet. Jeg har trådd veldig varsomt frem hver gang vi har snakket om at han skal komme og sånn fordi jeg ikke vil "skremme" han.

 

Jeg har lyt til å gi han opp, men da må jeg på en måte få en bekreftelse fra han på at han ikke vil være her. De gangene jeg har skrevet med han på msn skriver han bestandig at han savner sønnen. Hvorfor gjør han ikke noe med det? det er det som gjør meg forvirret og stressa. Jeg vet jeg er her 100% for sønnen min likevel.

Grunnen til at jeg vil kontakte familierådgivning er fordi jeg vil høre hans meninger og ha en annen part tilstede som hører hva han sier og mener og som kanskje kan hjelpe til å forklare hva det vil si å være pappa og hvor viktig det er å følge utviklingen hvis han skulle stille opp igjen slik at han er klar over hva barnet er istand til å gjøre, mht sikkerhet for barnet. Ikke gå fra barnet på gulvet alene osv.. Sist barnefar var her lå knøttet stort sett ganske i ro på gulvet, kun rullet, nå er han over alt, åler seg og krabber nok snart.

 

Mulig jeg ikke stoler nok på han, men han er ikke vant med barn fra før og tar tydeligvis ikke ting så seriøst, som f.eks at han sovner når han skal gi gutten mat om morgenen med guttungen alene på gulvet. (jeg lå på soverommet og hadde planer om å sove litt til, men det turte jeg ikke likevel). Har et godt forhold til barnets farfar og hans kone og vi har møttes flere ganger.

[Evig singel og lei av det..]

Tenkte jeg måtte gi et svar tilbake her..

 

For det første, du var heller ikke så vant med barn når du fikk knøttet.. alt læres. Grunnen til at han kanskje sovner/ikke bryr seg er jo nettopp fordi du er der. Du må gi han tid til å bli vant med tilværelsen.. og om han ikke klarer en time uten å sovne så vet du iallefall det.

 

Dere bør gå til megling, absolutt! Det kan bety mye i senere tid også. Men du trenger ikke få bekreftelse fra han før du gir opp. Og jeg sier heller ikke at du skal gi opp, men at du skal slutte å forvente noe. Da vil du få det så mye bedre med deg selv.

 

Jeg vet det kanskje høres dumt ut, men da jeg sluttet å forvente at faren til knuppa skulle stille opp, fikk jeg det så utrolig mye bedre. Selvfølgelig er det synd at han ikke har samvær, og jeg tenker mye på knuppa som en dag kommer til å spørre hvorfor hun ikke har noen far. Desverre så flytta faren langt vekk ifjor, og det har hele tiden vært hans valg og ikke ha samvær.

 

Men det skal jo sies at det tok 1,5 år før jeg endelig forsto at det ikke nyttet å forvente noe, og det var skuffelser på skuffelser før jeg endelig tok hintet.

 

Du må huske, alle kan bli far, men ikke alle kan bli pappa. Og det er utrolig hva de kan si for å gi seg selv bedre samvittighet.

 

(Håper du ser at dette er bare ut fra min erfaring, jeg vet jo ikke mye om verken deg eller han og det er jo stor sansynlighet for at faren til barnet ditt er stikk motsatt av faren til mitt barn. Selv om det egentlig høres ut som samme person.. hehe..)

 

Ring å avtal megling du, så har du iallefall tatt første skrittet til å gjøre ting bedre..