Når ord ikke er nok...

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker å leve sånn som jeg gjør i dag...

 

Det er vårt 7. år i lag, og vi har ei datter sammen på 2,5 år.

Samboer jobber turnus på sjøen hvor han er borte en måned i slengen, og da er jeg alene hjemme med datteren vår. Her vi bor nå har jeg ingen nettverk, verken familie eller en flokk med kjempegode venner. Sitter for det meste alene fordi det tar hele tiden min og studere samtidig som jeg er alene om alt ansvaret med datteren vår og hjemmet.

 

Den siste tiden har samboer blitt bitt av drikke-basillen og når båten legger til land klarer han aldri å holde seg edru lenger. Forstår godt at man ønsker å være med de andre ut, ta noen øl i sosialt samvær. Men når det blir rølpe drikking så man mister både føtter og vett, syns jeg det er uansvarlig og liker det overhodet ikke. Det skjer ikke bare én gang i uka, men så mange som 3-4 ganger hvis båten ligger der såpass lenge.

 

Vi har kommunisert dårlig i det siste, og dette plager i allefall meg. Savner min beste venn og partner man tidligere kunne snakke med om alt, nå snakker omtrent ikke samboer lenger og det er for det meste jeg som holder liv i samtalene ved å fortelle om hva vi har gjort hjemme o.l. Mange ganger følger han ikke engang med i samtalene når jeg forteller om livet her hjemme, og det sårer meg. Jeg har tatt det opp med han at jeg syns han ikke virker interessert i oss som familie lenger, og at jeg har begynt å tvile på om han egentlig elsker meg sånn som han oppfører seg... Sa også tydelig fra at jeg overhodet ikke syns noe om drikkingen hans og at han fikk se til å ta seg sammen!

 

Sambo er sakte men sikkert blitt innesluttet og har problemer med å snakke om vanskelige ting hjemme, dette er drepende for min del. Veien han velger å gå ved å feste og drikke istedenfor syns jeg absolutt ikke er noen god løsning, en kan ikke drikke bort problemene sine. De forsvinner ikke av den grunn og dette skaper splid mellom oss. Hjemme drikker han ikke, men når han er på sjøen.

 

I går la båten til land på nytt, og jeg ga beskjed på nytt om at han hadde med å holde seg til det han hadde lovt. Han respekterte ikke mine ønsker, og endte opp med å bli stup full atter engang. Skjelte han ut i dag av ren skuffelse og orker ikke snakke mer med han akkurat nå.

Da jeg sa hva jeg mente endte han opp med å bli fornærmet og sa at han ikke orket å få noen 'moralpreken' fra meg. Dét var dråpen og jeg klappet på røret. Trodde han hadde tatt et hint da jeg gikk så langt som å si at jeg var begynt å tvile på han... I morgen har han bursdag og båten ligger fremdeles til land, jeg tror jeg vet hva som skjer i morgen...

 

Hva i alle dager gjør man når det faktisk ikke hjelper å si fra...?

 

Fortvilet, og Anonym for denne gang...

[Anonym bruker]

høres ut som mitt forhold som jeg var i i 7,5 år... jeg gikk... :-/

[Anonym bruker]

HI

 

Jeg føler meg ikke verdsatt lenger, mine meninger betyr ikke noe og han virker ikke interessert eller glad i meg lenger. Det har jeg sagt rett ut til han, og føler ikke at det kan sies i mer klartekst enn dét. Han påstår selv at jeg og datteren er høydepunktet i hans liv, men hvorfor klarer han ikke å respektere mine meninger om han bryr seg om oss ?

 

Han er lite engasjert og bidrar lite hjemme. Føler at det eneste han bidrar med er det økonomiske. Hvis han vil har han absolutt et større potensiale, men det virker som om han ikke gidder. Det er jeg som tar meg av alt det praktiske hjemme, rydder, vasker, lager mat, vasker opp, vasker klær, bretter klær, stabler inn/ut av oppvaskmaskinen, og i det hele tatt. Han kaster søpla, kan sette på klær på vask og stable inn/ut av oppvaskmaskinen noen ganger men det skjer ikke så altfor ofte.

 

Jeg savner å ha en kjæreste igjen, etter at vi fikk datteren vår har jeg brukt all min tid på å være mor, hushjelp og sekretær. Jeg visner bort... Tåler ikke hormon preparater og nærmest rakner innvendig av sorg, dette har jeg prøvd å snakke med han om men han følger jo som sagt ikke med og har i grunn ikke sagt noe særlig om det. Sånn som det er nå, har jeg det ikke bra og jeg føler ikke at jeg kommer noen vei når jeg snakker med han. Snakker alene med meg selv og det gjør meg ufattelig trist for jeg vil virkelig ha dette til å fungere... :-(

 

[Anonym bruker]

Dump han!

 

Flytt til en hyggelig by, eller til et sted hvor du har venner og familie.

 

Start et nytt liv.

 

 

[Anonym bruker]

Hva med familierådgivning som en siste utvei før evt brudd?

 

 

[Anonym bruker]

HI

 

Ja, jeg har vurdert familierådvining for jeg vil virkelig ha dette til å fungere. Vi har opplevd så mye flott sammen som jeg ikke har lyst å gi fra meg sånn helt uten videre.