Dere som har/har hatt high-need babies...hvordan er de nå??

[asjo_mamma på nytt:-)]

Jeg tenker på de som er godt inn i sitt andre år nå. Min var ekstemt high-need og er det mye fortsatt. Er veldig lite selvstendig og vil ikke leke selv. Krever myyye av oss!!

Parforholdet holder på å gå til h...., noe vi helst ikke vil. Mye skyldes nok dessverre alt vi har opplevd de siste 20 mnd. Hun hadde også kiss, og alt var kaos ihvertfall frem til 10 mnd. Hun er verdens skjønneste og blideste jente, men er som sagt veldig krevende.

 

Kan noen si meg hva som helst vil skje i tiden fremover? Vil det bli bedre?? Litt dumme spørsmål, alle er jo forskjellige, men håper det finnes en "mal" for slike barn. Håper noen kan gi meg litt erfaring.

 

Vi krangler hele tiden, og vet ikke hvor lenge vi orker å bo sammen lenger heller.

Takk for svar...

 

[Gjest]

Vi har en high-need gutt på 2 år og 1 mnd. Jeg kjenner igjen kranglingen du beskriver, men nå krangler vi ikke mer. Vi har snakket mye sammen om hvorfor vi kranglet, og det er jo ingen tvil om at det er gutten som krever og krever og likevel er misfornøyd som forårsaket det. Vi har heller ikke hatt besteforeldre som har stilt opp, så vi har hatt så og si ingen avlastning og det er tøft.

 

Jeg kan nok ikke gi deg noen "mal" for vi strever fremdeles.

 

Lyspunktene hos oss har bl.a. funnet sted da han var 23 mnd. gammel. Da skjedde det mye med språket, og han ble mer fornøyd når han kunne uttrykke seg til en viss grad. Sønnen vår vil så mye og så veldig og blir rasende når han ikke får det som han har tenkt seg.

 

I denne alderen begynte han også å ta initiativ til å leke uten å herje.

 

Vi (mannen min og jeg) har bestemt oss for at han ikke skal få "ta rotta" på oss, og har nulltleranse på uakseptabel oppførsel. Det fører til time-out. Vi trenger det like mye som han, og vi har også en baby til på 8 mnd. å ta hensyn til. Hun må få oppmerksomhet hun også.

 

Nå er det slik at jeg kan klare 1-2 timer med begge ungene uten å føle meg at jeg er på randen av nervøst sammenbrudd, men bare fullstendig utkjørt. Sønnen vår kjører på i et voldsomt tempo fremdeles.

[Expat]

Svarte deg på skravle også, men ville bare sende deg en klem

Har jo fulgt deg fra begynnelsen, dere har ikke hatt det no lett!

Lykke til!

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Jeg hadde/har en - og det går utrolig fint... Nå kan hun leke masse alene, og hverdagen er avslappende og rolig (er hjemme med henne+33 uker gravid).

 

Vår taktikk:

* Gi henne alt hun ber om av nærhet og trygghet+litt til, ikke presse henne til selvstendighet/uavhengighet. Dette har funka utrolig bra!

* Det som er lettest å endre er VÅRE holdninger, ikke hennes oppførsel... Om hun trenger pupp/ligge sammen med mamma til hun sovner: Det kan være slitsomt eller en gyllen anledning for meg til å få meg en hvilestund... Om jeg vil sette på en vaskemaskin kan jeg gjøre det fort og greit alene mens hun krever oppmerksomhet og jeg blir sliten og kjei, eller hun kan "hjelpe" meg og vi bruker tre ganger så lang tid - men gjør det som en hyggelig fellesaktivitet i stedet.

 

Hmmm - var det i det hele tatt forståelig? *ammetåke og gravid*

[asjo_mamma på nytt:-)]

Forstår hva du mener fjummsi. Utrolig imponert over at du klarer å "holde ut" hele tiden. Jeg har problemer med det altså, blir helt utkjørt.

 

Men det er vel verd det på sikt, så nå skal jeg prøve å ikke tenke på at jeg er så sliten:-)

[Newton & Prinsessen på erten]

Har svart deg på skravle. :-)

[englegull]

Hva er egentlig en high-need baby?

 

Jeg føler at jeg har hatt et ganske krevende (men fantastisk;)) barn. Alltid vært veldig aktiv og selskapssyk. Så lenge han har blitt underholdt, har han alltid vært blid og fornøyd, ikke kolikk e.l. Men på barselgrupper etc, lå de andre barna på et teppe og pludret, men min skulle opp på fanget. Veldig avhengig av meg ved legging.

 

Slik er han fremdeles. 2 år gammel, og har blitt flink til å leke selv når jeg gjør husarbeid etc, men jeg kan ikke sitte ned og slappe av med en avis e.l.. Fremdeles har han ikke vært uten meg en natt..

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Asjo: Jeg føler ikke at jeg trenger å "holde ut" lenger... Jeg har bare jobbet med inntillingen min til det å ha barn. Det har IKKE gått over natta, og lenge har jeg "holdt ut" - det innrømmer jeg. Men etterhvert blir det bare helt fint og naturlig og skikkelig nedstressende... Det er helt sant! Og jo større de blir, jo lettere er alt sammen. Det er myyye mer pes å nattamme en på noen måneder enn en på to år. De små trenger så mye hjelp til alt, mens de litt eldre klarer seg mer selv (selv om det ikke føles slik innimellom).

 

Tid, ro og mental innstilling på at ting ikke lenger nødvendigvis skjer på MIN måte er det som har løst alt hos meg.