Vanskelig å snakke med samboer om bonusdatter

[Anonym bruker]

Hei

Er det flere som har det som meg, at alt som omhandler hans datter er et ømt tema. Må jo innrømme at alt er jo ikke bestandig rosenrødt i en blandingsfamilie, men det er liksom ikke lov som bonusmor å komme med kritikk. Et eksempel nå er at hele vinterferien hennes og denne helgen her er hun hos oss, og hun sitter konstant i stua med PC på fanget. Ønsker jeg litt privat liv må jeg gå ut.

Jeg innførte tidligeren en regel om at mellom 12-18 skal det ikke være pc eller data-tid, men dette gadd ikke samboer å følge opp.

I utgangspunktet er jo ikke dette så ille, men for det første synes jeg samboer kan ta litt aktiviseringsansvar, ta henne med ut, finne på noe. Det kan jo umulig være sunt å sitte sånn dag etter dag. Begynner jo allerede å grue meg til påske.

Noen tips til hvordan jeg skal fortelle dette til samboer, uten at han føler at jeg går til angrep på hans datter. Dette er et utrolig sårt tema og han tar det alltid om kritikk av hans datter. Mulig jeg er ei hormonbombe nå, men dette går meg virkelig på nervene.

[Anonym bruker]

Jeg føler det litt på samme måte. Det er ikke alltid like enkelt, men det er bedre å kritisere han som far, enn å kritisere ungene, så jeg ville nok heller ha oppfordret til at han bør ta henne med ut på ting. Si du synest synd på henne siden han aldri tar henne med på ting. Men det kan jo lett bli veldig dyrt også, kommer an på hva de vil bedrive.

Dette med å sitte i stuen hele tiden er til tider et stort problem. Min mann har sagt helt klart at han ikke vil at jeg skal be barna forlate stuen, men stuen er det eneste rommet jeg har å oppholde meg i. Vi har ikke sitteplasser på kjøkkenet, og stue og spsiestue i ett. Ellers har vi soverom som alle er i bruk som det. Jeg har ingen annen plass å sitte enn i stua, og da er det aldri privatliv når barna er her. Barna har god plass, med fullt utstyr på rommene, sitteplass, tv, video, dvd, spill etc.

Jeg kan jo gå å legge meg i sengen, men det er jo litt drøyt føler jeg, jeg bor tross alt her, og har ingen annen plass å gjøre av meg. Snakke i telefonen, være på pc'en, ha venner innom, lese avisen, drikke kaffe, snakke med min mann , og alltid er det unger der. Det er jo ikke normalt, unger skal jo også aktivisere seg selv litt, ha et aktivt liv og være sammen med gjevnaldrene, ikke sitte oppå voksne fra tidlig morgen til sent på kveld. Jeg blir trist om våre barn skal vokse opp til å bli slike mamma og pappa dalter.

[Charlo]

Huff nå ble jeg litt provosert dessverre. Jeg tror den eneste måten å få en familie til å fungere på er å ha respekt for hverandre. Det er da vel klart at barna har like stor rett til å være i stuen som det stemor har. Dersom det var deres egne barn ville dere da kastet dem ut?

 

Når det gjelder aktivisering så er det vel ofte slik at barn gjør som de voksne. Sitter dere inne i stua hele tiden, eller er dere aktive mennesker som er ute på ski, skøyter, tur osv mens barna sitter inne? Se hva dere selv kan gjøre. Foreslå en felles snøballkrig, skøytetur, skitur, aketur med kakao og boller. Dra på besøk til noen. Vær en familie! Ikke bare sitt inne og skul på hverandre.

 

Selv er jeg så heldig at jeg har et godt forhold til min stedatter. Og det er svært ofte jeg som tar henne med ut for å gjøre noe morsomt. Det har også ført til at jeg lett kan be henne om å gjøre noe annet enn tv/data i helger og ferier, hun har like stor respekt for det jeg sier som for det foreldrene sier. Men forutsetningen for det er selvsagt at jeg viser repsekt for henne, er glad i henne, og inkluderer henne i alt.

 

Nå gleder vi oss sammen til at hun får et søsken til sommeren :-)

[Anonym bruker]

Hei Carlo

Jeg har i utgangspunktet ikke noe dårlig forhold til med bonusdatter. Vi finner på mye rart sammen, og hun har mange venner her hos sin far. Problemet er at hun er utrolig vanskelig å dra igang. Hun har det topp med venner, men må hele tiden oppmuntres til å treffe de. Jeg har generelt ikke noe problem med bonusdattern min, men nå etter at jeg ble gravid merker jeg at dette irriterer meg. Når jeg var på hennes alder satt jeg sjelden sammen med mine foreldre. Jeg var på rommet mitt eller ute blandt venner. Derfor er dette veldig nytt for meg

 

Nå når jeg har blitt en slik hormonbombe (les:gravid) blir dette litt vel i overkant for meg. Jeg henger ikke i stua hele dagen: Jeg er aktiv og sporty, men synes det er synd at hver gang jeg trenger et lite minutt for meg selv må jeg ut. Ja, nå når jeg skriver dette er hun faktisk en tur ute (for første gang denne helgen) og kjøper aviser for sin far:)Hun er verdens snilleste og jeg synes det er pyton at jeg føler det slik. Men skal snakke med samboer i kveld og fortelle hvordan jeg føler det,så skal nok dette gå seg til. Synes det er fint at du har et godt forhold til din stedatter. Det har jeg også, men i disse hormontiden, må jeg hele tiden passe på hva jeg sier for jeg er vel sint og irritert stort sett på det meste.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Til Charlo

Jeg er den anonyme over deg, og når jeg svarer deg nå så mener jeg ikke å være nedlatende, men om du ikke har merket det med stebarnet ditt, kommer du sikkert til å merke det når du får barn selv, et barn som alltid er der, at det kan være temmelig deilig å ha litt tid til seg selv. Jeg har også veldig greit forhold til mine stebarn, nå sitter min stedatter og leker med min sønn før han skal legge seg, de er begge i stua, og det er helt fint. Det er de begge velkommen til, jeg er forkjøla, jeg har vært opptatt i hele dag, med alle ungene, min mann har lagt i seng med influensa, jeg gleder meg til de skal legge seg alle som en.

Det gikk litt tid, men ikke så veldig mange månedene før jeg syntes det var deilig da han sovnet, og veldig fint når min far tok han med på trilleturer. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i han, eller har respekt for han.

Selvsagt er barna velkommen til å være i stua, men ikke alltid, barna har lekerom og rom og mer plass i huset enn vi voksne, så da blir stua litt mer vår, det er her vi skal leve, både med og uten barn.

Jeg er helt sikker på at når han blir stor nok til å være på rommet alene at jeg kommer til å si at nå kan han leke der, ute eller stille, om jeg vil ha stuen for meg selv. Mine foreldre har sagt det til oss, det er ikke så helt uvanlig, min venninne sier det til sine barn, når jeg er innom der av og til.

Det er bare at om det er stebarna en vil si slike ting til, da er det liksom ikke lov, da er det fordi de ikke er ønsket. Da blir det mye mer et problem enn når en bare kan be de ta seg en tur ut. Det bygger seg da lett opp frustrasjon, og det er helt unødvendig.

Det er ikke bare barna det ikke er sundt for å sitte oppå de voksne, det er ikke sundt for voksne heller. Vi trenger vårt rom, vår tid og voksen kontakt uten barn. Men alt med måte, jeg mener ikke at barna skal skvises bort, men sier bare at vi alle av og til trenger å bare være oss.

[Anonym bruker]

Tusen takk til Anonym over her. Du har nå skrevet 2 gode innlegg som like gjerne kunne vært skrevet av meg. Godt å vite at det ikke er bare meg som sliter med dette. Synes det er vondt å være kritisk til min bonusdatter for det er liksom synonymt med å være ond stemor (satt på spissen) Skal snakke med samboer før neste helg, så skal jeg også bli tøffere til å si at hun kan gå på rommet sitt å leke. Setter nok opp egne sperret pga samvittigheten. Får liksom dårlig samvittighet hvis jeg blir litt lei bonusdattern, men det er sikkert som du sier at man blir vel lei sine egne unger også, men de kan man snakke til på en annen måte.

Takk igjen:)

[Anonym bruker]

Min samboer er også slik... Disney og pc dagen lang. Jeg trekker meg inn i naborommet og enten jobber med skolefag (er i full jobb om dagen) eller trener eller gjør en annen hobby.

 

Det ble løsningen for meg

[Anonym bruker]

Dette er utrolig interessant og det hadde vært fint å høre om tradisjonelle kjernefamilier opplever det samme. Jeg er stemor som har levd med denne situasjonen, at barna vil være i en radius på tre meter av meg og pappaen deres til en hver tid. Alltid. Selv i ferier. Selv når de var tenåringer.

 

Lurer rett og slett på om at det er en generasjonsforskjell: de chatter heller enn å besøke venner. Vi legger alltid til rette for at de kan få gjøre det de vil. Selv hadde jeg overhode ingen insentiver til å sitte hjemme sammen med foreldrene og steforeldrene mine da jeg vaf 11-18. Det skulle tatt seg ut!

 

Det tok mange år før jeg godtok at det var slik det skulle være. Må si at det fortsatt er sånn, selv når den yngste er 16 år! Jeg lever med det, og ikke mot det. Har innredet en koselig hule på soverommet, med lesestoff og det hele som jeg trekker meg tilbake til hvis jeg syns det blir litt trangt. Men som sagt; det var en utrolig lettelse for meg å bare gi faen, å tenke; ja, ja, sitt der med PC'en. Det er greit. Det er ditt liv. Jeg er glad i deg uansett...

[Anonym bruker]

Jeg er temmelig sikker på at en ikke i opplever det samme i tradisjonelle kjernefamilier. Det var ikke slik da jeg vokste opp, og jeg tror ikke det er slik i kjernefamilier nå heller. Jeg har venner med barn i samme alder og jeg kan fint være på besøk der, barna sitter på pc litt unna stua, de er ute med venner, de er på rommene sine og spiller disse racingspillene sine etc. De kommer ut av hula si for å gå i kjøleskapet, ikke for å hente en voksen til å se på dem mens de spille x-box. Jeg har en veninne som sier til sin sønn som er samme alder som min stesønn, nå når vi har fått besøk, si meg og en annen venninne trenger ikke du sitte her med oss voksne lenger, kan du ikke se om Erik er hjemme, gå på dataen. Slik gjorde min mor også.

Jeg tror litt av grunnen til at en har det slik i en stefamilie er at de vil ilbringe tid sammen med pappan sin, men jeg tror hovedgrunnen er at de ikke vil at stemor skla tilbringe tid sammen med pappan demses. Eller at han skal tilbringe tid sammen med henne. Jeg er overbevist om at det er en form for posisjonering og maktikamp. Litt kan også gå på plass mangel og at de ikke har vennene sine rett utenfor døra når de er hos far.