Stemorsblomstrollen

[Kolera&Pest]

Det er vanskelig å være stemorm, det skal være sikkert. Jeg syns stemødre har for få rettigheter, og for lite å si. Vi skal bare være nikkedukker. Et eks. er det med å være med i stebarns konfirmasjon.Dette gjelder så klart ikke om man har vært stemor i ett halvt år, men litt mer, slik at barnet, eller ungdommen, har knyttet seg til stemor. Om jeg som stemor ønsker å være med, og er ønsket av konfirmanten selv, så er det av null betydning. For om mor til barna sier at jeg ikks skal komme, så må jeg bare godta det. Og det er forsåvidt ganske OK. Men hvorfor skal jeg som stemor i tillegg måtte ta på meg ansvaret for at ungdommen blir skuffet? Jeg som stemor får ikke si at det er mors skyld at jeg ikke får være med, for det er umoralskt å sette barnet i en situasjon der han/ hun kan "hate sin mor. Og her syns jeg at stemødre burde få lit rettigheter. De må ha lov til, både utad, i en eventuell sak og juridisk, si at dette ansvaret må mor ta på seg selv. For om jeg som stemor sier det til mitt stebarn nå i dagens samfunn, så er det JEG som blir sett på som den "slemme" stemoren. Om det blir samtaler i familievern, så er det jeg som har gjort noe dumt. Og til og med overfor barnet blir det uglesett. For det har blitt fortalt at slikt gjør man ikke. Men mor er da et voksent menneske, og må selv ta på seg ansvaret for at barnet blir skuffet.

 

Det må være OK for en stemor å kunne si at: JEG ønsker dette eller dette, men på grunn av din mor, så går det dessverre ikke. Snakk med henne. Og så svarer da sikkert flere at, Det kan du jo. Det er bare å blåse i mora. Men resten av samfunnet er også på morens side. Og her må det en endring til.

 

Rollen som stemorsblomst stiller masse krav til deg, men du har ikke rett til å kreve noe tilbake, ikke engang et eget ønske og å forklare stebarnet om det.

[Gjest]

Syntes det er utrolig trist når voksne uavhengi hvem, men at man ikke kan prøve å være voksen litt innimellom slik at barna ikke trenger å lide.

Det som ofte skjer i slike sammenhenger er at de voksne som av en eller annen grunn er sur på hverandre, sjalu, urettferdig behandlet at dette ikke tas mellom voksne men igjennom barna, selvom men prøver å gå utenfor barna er det med stor sikkerhet at barna kan sense dette på oppførsel til foreldrene og steforeldre når de møtes i forskjellige situasjoner.

 

Det som er forferdelig trist er at man ikke kan rette seg i ryggen å si " denne dagen er barnet sitt, alt vi har i mot hverandre legger vi på is for dette barnet." Klarer man det er man en/flere voksen som tenker på barna.

 

Føler det er grundig urettferdig for deg, for i steden for å gå slike veier som her, hysj hysj og sniking i dørene pga barnet ikke skal vite, så føler jeg at man faktisk kan være så voksen å heller si, vi legger dette bak oss denne dagen.

 

Men kan si det at jeg tror alt kommer for en dag når mennesker velger slike løsninger.

Hvis far er enig med biomor her føler jeg du burde ta en alvors prat med han å kreve det du har rett på som hans samboer og som stemor. Dette burde da han kjempe for pga deg. Du skal ikke føle at det er din oppgave å ta opp en kamp med mor, men far som burde mor her¨å se hva hun gjør, er dette for hennes skyld eller sin sønn.

Kanskje dette ble litt rotete men håper det ordner seg. Er selv stemor og har en stemor til to av barna mine.

[Kolera&Pest]

Neida, min samboer ønsker selvfølgelig å ha meg med. Men det er heller ikke han som skal bestemme det. Det er ungdommen selv som skal avgjøre dette, syns jeg. Men altså, det jeg syns er dumt i forhold til meg, er at det blir MIN skyld for at ungdommen ikke kan ha meg i sin egen konfirmasjon. For som stemor, så ønsker ikke jeg å skape uflid mellom mor og barn, så da sier jeg heller til ungdommen at jeg ikke har mulighet. Og SÅNN skal det ikke være. Jeg ønsker ikke å bli kjeftet på av familieterapeuter, meklere, andre mødre. Så, atter en gang blir det mitt ansvar. Selv om jeg syns det er morens ansvar å fortelle ungdommen sannheten.

[Maud]

Jeg er biomor og tenker helt klart at du ikke trenger å ta ansvar for hva moren sier. Hvis hun ikke ønsker deg der, så må hun si det til barnet. Jeg ville sagt det til henne. Barnet ønsker deg der, du vil komme, mannen din ønsker deg der. Hun gjør det ikke. Enten må hun forklare det for barnet eller så kommer du.

[ostekaka]

Jeg er enig med Maud. Du må fortelle konfirmanten at nå har du fått ordnet det slik at du kan bli med på den store dagen, fordi det var jo alt for ille at du ikke skulle få være med på hans/hennes store dag, du hadde jo så lite lyst å gå glipp av den. Du har din mann bak deg, og et godt forhold til barnet. Det er enda lang nok tid til mai at det ikke er for kort varsel med å dekke til en til.

 

Ellers lurer jeg jo litt på om ikke barnet står i midten her så uansett. Har han/hun sagt til sin mor at du ikke er velkommen, fordi han/hun mistenker at det er det moren vil høre, men samtidig vil ikke barnet fortelle det til dere, og sier at dere begge selvsagt må komme, for å dekke over hva moren holder på med. Og moren har for å dekke over hva barnet holder på med, bedt deg om å holde deg vekke, slik at barnet kan få lov å late som om barnet vil du skal komme.

Forstår du hva jeg mener, det blir litt rotete, men det virker som om det er litt saker og ting der som ikke er åpne og ærlige, og jeg vil anta at barnet allerede føler at det står midt i et vanvittig rot.

 

Er det tilfelle gjør du ting best med å være tilgjengelig for feiring så får heller alt komme for en dag. Ingen meklere eller andre mødre og foreldre kan si at du gjør feil i det.

 

Lykke til.

[HurraMora]

Faren er da med i dette han også? Han kan vel ta denne 'kampen' for deg? Er ellers enig med de over her, dette er ikke morens avgjørelse. Skammelig oppførsel er det også. Innlegget ditt er helt på sin plass Kolera&Pest. Mange av oss kan nok sette oss inn i hvordan du føler det.

[♥Snulder]

Jeg hadde sagt til konfirmanten at jeg veldig gjerne ville være med, men at hans/hennes mor ikke ønsket å ha meg der. I andre sammenhenger ville jeg muligens latt vær å si noe, men i en slik formell begivenhet, så hadde jeg neimen ikke ville blitt sittende som "syndebukk" og måttet få "husarrest" hjemme mens min livspartner skulle feire noe så viktig som sitt barn!

[Kolera&Pest]

Dette handler ikke om hvem som skal si i fra til barnet/ ungdommen, men HVA som blir sagt. Og det skremmer meg litt det Snulder skriver. For det akkurat dette jeg mener..... At i denne sammenhengen så hadde du sagt i fra at det var morens ønske at jeg ikke skulle være med. MEN, hvorfor er det sånn i samfunnet at det er stemoren som skal ta på seg ansvaret? Og da mener jeg ikke ansvaret for å si i fra til ungdommen/ barnet, men ansvaret for å fortelle barnet sannheten.

 

Jeg som stemor over mange år nå, siden de var små, ønsker jo å være med på det meste. Men, det er som du sier Snulder, at vi stemødre ikke skal si at det er morens ønske at jeg ikke er med på ting. Selv om barnet ønsker det.

 

Hvorfor har det blitt vårt ansvar å ta på oss byrden av hva moren ønsker? Og det vanskeligste spm. Hvorfor er det helt OK i samfunnet generelt at barnas mor kan sette dette ansvaret på oss? Jeg vil møte mye mer motgang om jeg sier sannheten, enn om jeg tar på meg skylden selv. Til tross for at det ikke er mitt ønske, så må jeg late som om det er det, for da bevarer det det gode forhold mellom mor og barn. JEG har ingen rett til å skape splid mellom barn og mor. MEN jeg skal gjøre ALT for å oppretthold ett godt forhold mellom dem. Selv om dette vil si at jeg blir helt annen person enn jeg egentlig er.

 

Det er DET som må komme på dagsordnen nå. Det er IKKE stemors, eller far i hennes sted, som skal sørge for at barn og mor har et godt forhold. Vi skal ikke skape strid, det er ikke det jeg mener. Men jeg som stemor MÅ få kunne si at JEG og din far ønsker dette, men at det ønsker dessverre ikke din mor. Og da mener jeg så klart ikke at en skal fortelle dette og være bitter. Men bare at sånn er det, og det er OK. Egentlig syns jeg det bør være morens ansvar å fortelle barnet det selv. Sånn er det jo i den vanlige verden. Ønsker jeg noe, så må jeg si i fra selv. Og ute i den vanlige verden er det feigt å be noen andre ta støyten for seg, eller å gi noen andre skylden. Men i stemor, stebarn og mor forhold, da har mor rett til å la stemor ta støyten (uskreven regel).

 

Det var dette jeg syns at det burde bli en forandring på. At stemødre som forteller sannheten, enten selv eller via far, skal slippe å få pepper av alle rundt dem.

[ostekaka]

Ja, det er en uskreven regel, og den burde virkelig ikke blitt fulgt. Du må si ja, takk gjerne det. Så får mora protestere etterpå. Det er ikke ditt ansvar og mora må jo etter som årene går klare å akseptere deg.

Er det like etter et stygt brudd må en vel være litt forsiktig, men i lengden vil jo ikke dette forsette.

Det er ikke ditt ansvar om du ikke lar det være ditt ansvar.

[scoobidoo]

Jeg synes du skulle si fra. Det gjør jeg hele tiden, og det er ingen som ugleser meg. De har skjønt at jeg også har meninger. Jeg svarer av og til: "Dette kan ikke jeg svare på, for jeg er ikke enig med din mor". Dette gjelder feks når det er spørsmål om hvor lenge de unge skal få være ute, ligge over hos venner etc.

 

I din situasjon hadde jeg blitt forbannet!