flere som ikke tør å få flere barn?

[Anonym bruker]

Jeg fødte i uke 33 og selv om alt gikk bra med litt hjelp er det det verste jeg har vært med på (frykten,angsten og ja...)

Vanskelig å forklare følelsen som sitter i meg,og ikke missforstå jeg elsker babyen min over alt på jord.

Det er bare det at jeg er en person som virkelig er REDD for at ting skal gå galt,har møtt mye motgang og når ikke kroppen min engang klarte å bære et barn i 40 (eller flere) uker så vet jeg ikke hva jeg skal klare.

Jeg har lyst til å sterlisere meg ,vil ikke,orker ikke,TØR ikke en graviditet til.

Jeg føler meg som verdens!!!! VERSTE mamma etter det mitt barn måtte gå igjennom pga en for tidlig fødsel,lille skjøre saken på under 2 kg som lå der så hjelpesløs..

 

Det er så mange som sier "stakkars, fikk en tøff start på livet du lille venn" til barnet min,det får meg til å tenke.

Hva kunne jeg ha gjort anderledes? Hva gjorde jeg feil?HVORFOR????

 

Jeg sliter pga det som skjedde,jeg har så vondt av nurket,selv om han ikke er liten lenger så har jeg angst.

Ser often bort på han og tenker,syntes synd på han og føler meg så grusom.

 

Gutten mi blir nok enebarn,hvis ikke det skjer et mirakel og jeg blir kvitt angsten min.

Innerst inne har jeg bestemt meg,det blir ikke flere barn,jeg orker ikke.

Alt dette har ødelagt en liten del av hjertet mitt,jeg har gjort lille gull vondt,han ble født for tidlig:(

 

Æææ,får ikke fem ordene slik det føles på innsiden,men jeg håper noen forstår,selv om dettte bare ble rot...(/((((((

 

 

 

 

 

[§iris§]

ja jeg forstår deg veldig godt jeg.. selv fikk jeg i uke 31 første gangen.. og angsten for at det skulle skje igjen var det.. men jeg har bestandig ønsket meg 2 barn så jeg satsa på at jeg skulle klare det.. sist no så fikk jeg i uke 27.. så no tør jeg ikke flere ganger.. heller ikke legene... fikk svangelskapsforgiftning begge gangene.. desverre så ble jeg gravid en gang til men det ville ikke jeg bære frem... men jeg trur alle sammen forstår angsten din.. dem som har vært gjennom det selv og dem som er rundt deg som har sett hvordan det er å få prematur barn..

 

men er det lenge siden du fikk barnet ditt da?

[Lonely]

Skjønner godt dine tanker for dem har jeg hatt selv....Jeg fikk ei jente født i uke31+5 og hun var også 25% dysmatur. Jeg hadde alvorlig svangerskapsforgiftning med Hellp syndromet som nesten tok livet av oss...

Så jeg skulle aldri ha flere barn, tenkte jeg. Livredd for å gjennomgå noe slikt en gang til....Men så etter 7 år lærte jeg at det ikke fins noe som heter sikker periode

Å jeg hadde et vanskelig valg:

* jeg var alenemor til mitt første barn

*angst for et nytt svangerskap

Men så var det samme pappaen da så valge landet på at jeg skulle fullføre.....

Jeg var dårlig hele svangerskapet,men ble fulgt opp og fikk medisin for å gå så lenge som mulig. Jeg greide å holde ut til i uke 37+5 men hadde alvorlig forgiftning nå også....Men det gikk bra å lille gull e nå snart 3mnd og angrer ikke på mitt valg

Men IKKE en gang til...

Gullet mitt hadde fått dårlig pleie der inne så jeg er nok ingen god ruge mor. Morkaka veide bare 500 g og hadde flere infarkt....Så jeg er glad for at jeg fikk mast meg til fødsel så tidlig, hadde han vært lengre i magen hadde gullet blitt sykt sa de.

Dagen etter fødsel kommer en lege inn for å snakke med meg....om neste svangerskap sa hu...A L D R I G i verden om jeg gjør dette engang til sa jeg da!

Jeg skal være glad for at det gikk bra denne gangen også og føler at jeg har gjort mitt.

 

 

 

 

 

 

[vetra]

Kjenner meg igjen i dine følelser, særlig på tunge dager. Sitter igjen med en følelse av at alt jeg bestemmer over og kan styre selv går bra, mens de tingene jeg ikke har kontroll over går "åt skogen". Mannen min og jeg har strevd for å bygge oss opp gode liv, med fine jobber, god utdannelse og et koselig hus. Vi hadde alle rammebetingelsene for å "produsere" et flott nurk, og så blir svangerskapet alt annet enn en dans på roser, med påfølgende prematurt og dysmaturt barn. Elsker sønnen min over alt på jorden, men sliter med kombinasjonen av skyldfølelse og redsel for hans fremtid. Vet gjennom mitt yrke hvor vanskelig det kan være dersom man har en funksjonshemming eller ikke strekker til på et eller annet område. Vi som foreldre vil elske ham og gi ham godhet, men dessverre vil han også møte mye vondt dersom mitt svangerskap har påført han skade. Det vet ikke jeg hvordan jeg kan leve med. Kommer til å bli en mare og en vampyr i helsevesenet dersom det skulle vise seg at han har spesielle behov. Jeg skal ihvertfall kjempe for at han får best mulig betingelser utenfor min mage. Ønsker det lykke til med nurket, vi får prøve å tenke, selv om vi ikke har noen garanti, at i de aller fleste tilfeller så går det bra med barna...

[Anonym bruker]

Hei!

 

Kjenner godt igjen følelsene og angsten du beskriver. Fikk barn ved akutt ks for 3 1/2 år siden. Selv om legene ikke kunne si hva som hadde gått galt, annet enn at barnet ikke hadde fått nok næring, så slet jeg med voldsom skyldfølelse etterpå. Hatet kroppen min som ikke klarte å bære barnet helt frem og hadde så vondt av alt han måtte gjennomgå de første månedene. Jeg følte at all smerten han måtte gjennom på førsten var min skyld. Hadde jeg klart å bære ham helt fram ville han sluppet dette. Og HVA var det jeg hadde gjort galt som var årsaken til det hele? Ettersom tiden har gått har jeg innsett at det ikke var noe jeg hadde gjort, men uansett hva folk forsøkte å trøste meg med så var det kun tidensom kunne hjelpe meg til å innse det.

 

Jeg har vært veldig bestemt på å ikke bli gravid igjen, men med tiden har ønsket om et barn til blitt sterkere. Nå er jeg bestemt på å få en til. Jeg er selvsagt redd for at det skal skje noe denne gangen også, men jeg klamrer meg til statistikken som sier at det er lite sannsynlig at det skjer igjen. Og jeg har så veldig lyst til å få gå et hetl svangerskap og få en normalt stor baby, få en mer normal start på ting og ikke en sjokkstart med så ufattelig mye angst og smerte. Jeg vil ligge på fødeavd med den nyfødte hos meg og slippe å være lammet av skrekk...

 

Jeg håper du vil oppleve det samme som meg, at ting blir litt lettere med tiden og at skyldfølelsen forsvinner. Be om å få komme til samtale på sykehuset om du føler at du ikke vet nok om hva som egentlig hendte. Jeg kommer til åkreve litt ekstra oppfølging på sykehuset dersom jeg blir gravid igjen.

 

Ønsker deg all verdens lykke til!