Lurer på en ting...

[Anonym bruker]

Klarer dere å se med en gang om dere kunne tenkt dere å være venn med en person? Ser dere etter folk som er like dere selv eller hvordan er det?

[-MtG-]

Tja... Det kommer jo litt an på da. Jg klarer ihvertfall å se med en gang om det er noen jeg IKKE kunne tenke meg å være venn med:) Jeg liker vel å være venn med folk som er litt like meg selv. Orker ikke sånne som man må dra orda ut av. Bedre at de sier det de tenker/mener selv om det kan komme ut litt feil enn å ikke si noe i det hele tatt.

[SpiseLise]

Hm, vanskeligere spørsmål enn jeg først trodde det der.

 

Det er bare EN type mennesker jeg ikke klarer å omgås, og det er dem som alltid roper høyest, som må være midtpunkt hele tiden, som prøver å være en annen enn de egentlig er, og som alltid har masse oppkonstruert drama i livet sitt. Det blir så intenst og overfladisk, så det orker jeg ikke.

 

Alle andre ønsker jeg hjertelig velkommen som nye venner.

 

Når det kommer til ordentlig nære venner derimot, må jeg bli mye bedre kjent med dem og se om kjemien er der.

 

Ingen av mine nærmeste venninner er like meg, så jeg ser sikkert ikke etter det nei. Min beste venninne er likevel den av mine venninner som er mest lik meg, så litt har det vel å si.

[Anonym bruker]

Jeg tror alle mennesker er innebygd med en form for kjemi som umiddelbart forteller deg om du liker det du ser i øyekontakt, kroppsspråk o.a.

Jeg ser etter mennesker som er like meg selv, og som er bånnærlige- for det er viktig for meg.

Det er faktisk meget sjeldent at jeg virkelig kommer over noen som jeg tenker at WOW, det mennesket skulle jeg virkelig likt å bli nærmere kjent med, for jeg synes folk er så overfladiske. Det er så mye fokus på status, og det jeg egentlig er på jakt etter er ei god venninne som unner meg godt i livet, og jeg kan unne henne godt i livet uten misunnelse. Ville likt ei god venninne å snakke fortrolig med, men stoler faktisk ikke på noen i min omgangskrets til akkurat det.

[Gjest_1001]

Jeg bestemmer meg aldri utifra førsteinntrykket, for det er som regel feil. Jeg må bli litt bedre kjent med folk før jeg kan bestemme meg. Som regel så går de fleste gjennom nåløyet hos meg. Med mindre de er av typen så tror at de er gudenes gave til menneskene.

 

Jeg er av den typen som tar til meg de som faller litt utenfor ;-) Har mange venner uten sosiale antenner, men de er tvers igjennom snille fordet, de vet bare ikke hvordan de skal oppføre seg alltid. Føler litt ansvar ovenfor dem jeg.

 

Dessuten så gir jeg sikkert et elendig førsteinntrykk selv, hehe, om man skal dømme meg på utseendet. Hadde du truffet meg på byen hadde du nok ikke likt meg på utseendet å dømme, med mindre du har like sær smak som meg. Men til vanlig så er jeg litt mer normal