Tenårings-stebarn

[Gjest]

Jeg lurer på om noen kan gi meg noen råd: Er det noen her inne på forumet som kan gi meg noen gode råd for hvordan jeg skal takle tenårings-stebarn som ekskluderer meg fra familien? Jeg har vært i livet deres fra de var ganske små og alltid hatt et godt forhold til dem. I glansdagene kunne jeg ønsket at de var mine på "ordentlig".

 

Jeg har forsøkt å snakke med dem - uten respons. snakket med faren deres. Vi har snakket med dem sammen, men vi kommer ingen vei. De vil ikke ha noe med meg å gjøre. Det er så rart at det skal bli slik når vi har fungert som en familie i så mange år hvor jeg på lik linje med far har satt grenser i vårt hjem - og fått plusser og minuser på lik linje med far. Nå er det er bare mor og far som gjelder.....

 

Jeg skjønner at tenåringer har sine gode og dårlige dager og klandrer dem ikke, men det er sårt å ikke få være en del av familien lenger. Jeg prøver så godt jeg kan for våre felles barns skyld å finne på egne ting; alene eller sammen med de små de ukene de er hos oss. Men da blir det jo sånn at vi blir to familier i en annenhver uke.

 

Moren deres vil ikke vite av meg - hun mener at det er hun og min mann som skal ha ansvaret for felles barn. Jeg er ikke uenig i det - skulle bare mangle! Men jeg har da tatt meg av dem som om de var mine når de har vært hos oss - da kunne hun vel sagt fra at jeg ikke skulle engasjere meg i deres liv da for mange herrens år siden! ÅH - nå begynner jeg å bli litt forbannet!

 

Håper noen der ute kan gi meg et håp om at det går over og at det blir bra i fremtiden.....

[♥Snulder]

Har dessverre ikke noen gode råd eller trøst å komme med.... Jeg opplever også kald siden av min stedatter. Uten grunn. Hun har simpelthen bare bestemt seg for at jeg er fæl. Mitt ene håp er at hun skal komme til fornuft ettersom hun blir mer voksen, kanskje klare å se seg selv i nytt lys. Hun er straks 17...

[Travelmor]

Det er ikke lett å takle egne tenåringbarn om det skal være noen trøst. Jeg, som er mammaen til en tenåring er den kjipeste i hele verden. Tror at alle de tre andre "foreldrene" skårer høyere for øyeblikket. Det med utfrysning kjenner jeg meg veldig igjen i. Det er vanskelig å nå inn til sitt eget barn.

Vi prøver å snakke om det, men det er ikke lett å få noe ut av det.

 

Ett godt råd: Bare aksepter at dere lever som to familier. Ta det pusterommet det gir og samle krefter. Det er også en måte å overleve på i sammensatte familier.

Jeg leser om mange som gruer seg til samværshelg. For meg er det et pusterom. Klart jeg savner tenåringen min de helgene, men jeg får mer tid til de andre barna mine. Og for øyeblikket forsvinner mistemningen ut av dørene når tenåringen reiser til faren.

 

Vi får håpe at det ordner seg både hos oss og hos dere med årene!

[Gjest]

- Ja, du sier noe meget essensielt det der med misstemning. Jeg føler det nettopp sånn som deg. Misstemningen forsvinner idet de forlater hjemmet vårt, og jeg kan igjen senke skuldrene og være meg selv på godt og vondt.

 

Jeg har opplevd å bli frosset ut av jenter gjennom store deler av barndommen så det vet jeg alt om. Det har jeg klart å heve meg over, men det er så tungt å bli frosset ut i sitt eget hjem..... En mager trøst for meg at det er din egen datter som er slik mot deg, selv om jeg ikke unner deg det.

 

Jeg har nok som deg sakte men sikkert godtatt at vi må leve som to familier - noe mannen min ikke vil godta. Da føler jeg meg presset inn i en konstellasjon hvor jeg ikke er ønsket (av mine stebarn), men må stille opp pga mannen min. Synes ikke jeg har fortjent dette her, men trøster meg med at jeg har egne barn å gi omsorg til.

 

Skulle jeg ha riktig uflaks og mine barn behandler meg som sine storesøsken når de blir tenåringer så skal de jammen få ta konsekvensen av det også - det handler om å gi og ta i en familie.

[freebird]

Stebarna mine har ikke nådd tenårene ennå, men jeg er veldig spent på hvordan det skal bli. Som deg er jeg veldig engasjert i deres liv og har noen ganger ønsket at de var mine egne barn.

 

Jeg begynte å tenke litt tilbake på da jeg selv var tenåring og skillsmissebarn da jeg leste innlegget ditt. Selv om jeg aldri var veldig utagerende og vanskelig, så var jeg ikke akkurat veldig engasjerende heller... Brukte veldig mange av helgene hos pappa foran tv'n i kjellern, var ikke interessert i være sammen med de voksne. Mamma og jeg har alltid hatt et tett og godt forhold, men de siste årene av tenårene mine kunne jeg være mye tverr og sur mot henne. Tror nok stefaren min var drittlei av meg en periode da.

 

Så fort jeg flyttet for meg selv ble alt anderledes, vi fikk alle rom til å puste og var sammen fordi vi hadde lyst. Jeg har idag et meget godt forhold til både foreldre og steforeldre.

 

Jeg tror det beste du kan gjøre er å ta tiden til hjelp, tenåringer er og blir tenåringer. De må selfølgelig oppføre seg ordentlig hjemme hos dere, du kan ikke godta at de er direkte frekke el.l. Men ikke forvent at de skal ha lyst til å engasjere seg i familien, om noen få år er nok ting tilbake til det normale. )

 

Må si jeg er meeeeget spent på hvordan det blir her hjemme når barna blir tenåringer!!

[Travelmor]

Det er så fint det du skriver til tigermamma madam butterfly! Tar det litt til meg jeg også. Det er så utrolig bra å høre erfaringer fra voksne som selv har vært skilsmissebarn. Det må være en kjempefordel når man har stebarn.

Det er ikke alltid like lett å sette seg inn i hvordan tenåringer har det:-) Kanskje vil de bare være i fred for seg selv, slik som du beskriver det, og at den gode kontakten kommer tilbake når de blir voksne.

Får bare instille meg på at det kan ta noen år...

 

[freebird]

Jeg fikk en slags "åpenbaring" da jeg leste innlegget, jeg har aldri sett tilbake på min egen tid som stebarn fra et stemor-perspektiv. Nå som jeg kjenner begge rollene kan jeg se for meg hvordan min egen stemor kan ha hatt det med meg, ikke alt jeg er like stolt av... Problemet er at man er så "verdensmester" i den alderen, man tenker ikke over konsekvenser og at man kan såre de voksne rundt seg, "de er jo bare "voksne".

 

Det er ikke før jeg fikk barn selv at jeg forstod hvor høyt jeg selv ble og blir elsket av mine foreldre. Man tar det jo bare for gitt at kjærligheten er der, nå som jeg er mor skjønner jeg hvor fantastisk den kjærligheten er. Sånn er det nok med en del ting i livet, man må bli litt voksen og få noen erfaringer før man ser the big picture. Og når det gjelder tenåringer så er de ganske selvsentrerte...

 

Jeg har lest et sted at man kan ikke lenger oppdra et barn etter 12-13 års alderen. Da kan man kun veilede dem og håpe at man har lagt et godt nok grunnlag i bunn. Derfor tror jeg at om man har hatt en god kontakt med stebarna da de var små så kommer det nok tilbake når barna er ute av "tenårings-tåka". Vi voksne kan bare stå på sidelinjen, gi gode råd og håpe på det beste. )

 

Håper det går bra med dere alle, kryss fingrene for oss som kommer etter. ;o)

[Gjest]

Kjære madam butterfly,

 

Tusen takk åpenhjertlige svar! Du aner ikke hvor mye svarene dine har betydd for meg. Du har gitt meg det håpet som jeg spurte etter. Jeg har den siste tiden vurdert om jeg skal spørre dem hva galt jeg har gjort, men har tenkt at det vil kanskje bare gjøre ting verre. Jeg vil nok ikke få noe svar og dermed er jeg like langt - så jeg lar dem være i fred med TV'en og datamaskninen sin.

 

De er ikke frekke mot meg, hadde de enda vært det så kunne jeg fortalt dem ett og annet om hvordan ting henger sammen i familien vår. Det er tausheten og ignoreringen av meg som person som sliter på meg, men jeg ser jo at jeg ikke har noe annet valg enn å holde ut.

 

Håper mine ste-barn og jeg finner sammen igjen når de kommer ut av tenårings-tåka. For innerst inne så føler jeg en sorg over å ha "mistet" to barn som jeg har investert så mye av min tid i fordi jeg ble glad i dem for de personene de var. Det er bra at det finnes folk som deg som kan gi meg et lite perspektiv inn i et ten-åringssinn

 

Det går nok bra med oss, bare vi tar tiden til hjelp - den som venter osv. Jeg har uansett som mål å ikke si noe som jeg angrer på til mine stebarn. Det er tungt å ikke kunne gjøre noe, men jeg skal få det til

 

[freebird]

Å nå ble jeg glad! Veldig hyggelig å kunne hjelpe noen! )

 

I deres tilfelle tror jeg nok at tiden vil være til hjelp. Kjempe bra at du er bestemt på å ikke si noe du vil angre på! Jeg tror du vil vinne MYE i det lange løp om du bare viser interesse for deres liv men ikke maser om hva de tenker og mener, de har sikkert nok med å finne ut av seg selv. Pappa sa til meg da jeg ble større at han følte han "mistet" meg et par år, han følte han ikke kjente meg lenger og det var ganske sårt for ham.

 

Selv opplevde jeg mine foreldre og steforeldre som (stort sett) grensesettende, åpne og tolerente ( men selvfølgelig også ur-teite og treige!!) og som sagt så har vi det kjempe fint alle sammen den dag i dag. Til våren skal vi faktisk på hyttetur alle sammen, dvs mine fraskilte foreldre med nye feller + min mann og alle våre barn. Jøje meg!!!

 

Håper tiden hjelper dere og at du snart får tilbake skjønne og gode (og litt mer voksne og klokere) stebarn! )