Er så sliten...(et langt og frustrerende syteinnlegg)

[Gjest]

Et evig mas fra alle kanter.

Lærer forteller hele tiden hvor fælt det er å ha 7 åringen i klassen, han gjør jo forferdelige ting hele tiden??

PPT har rotet med timebestilling og bup har avslått hendvisningen fra lege.....

Mekling skal jeg på til far som forsvant for 9 mnd siden og etter 8 år bestemte seg å overlate alt til meg(har ikke bodd sammen på5 år men var tilgjengelig her i distriktet).

1 klasse trivdes ikke gutten min på skolen, 2 klasse nå har han hatt det fint det første halve året, og nå starter det igjen. Må jo si at vikarer har vært mye brukt pga sykdom.

7 åringen er ikke slem, men kan være veldig vrang, han har tendens til mye sutring, han er ekstremt sta, veldig egen og har ikke helt kapasitet til å se egne feil uten at jeg prater med han rolig, gjerne i en halv time.

 

Selv har jeg jobbet inntens med alt dette her hjemme og ting her hjemme har vært bra og fint. I steden for kjefting så prater jeg og prater og prater med sønn min og det viser gode resultater her.

 

Men så føler jeg på skolen at mye kjeft havner på han siden han ofte setter ned beinet, sutrer for minste ting og ofte er den som har det siste ord.

Er nok en del sannhet at han kan være vanskelig å ha med å gjøre, men nå legger jeg meg ned å griner snart for det må finnes grenser hvor ille en 7 åring kan være. Hvor blir det av de positive ordene, det må jo være noen?

 

Vurderer sterkt å bytte til steinerskolen etter samtale med to foreldre som har vært igjennom det samme og livene dems har blitt helt noe annet.

 

Kan si at jeg nå har fått igjennom time hos en barnepsykolog pga sorgreaksjoner hos min gutt pga far som har dratt. Han elsker sin far veldig høyt.

 

Off et langt og frustrerende syteinnlegg fra meg.

[mamma søker barn-har fått 2]

Her har jeg ingen erfaring, så jeg skal ikke gi noen råd eller vink...

Men vil bare sende en trøsteklem og si at når man er der nede, så kan det bare gå en vei.....-oppover.

 

Ønsker lykke til, det ordner seg alltid til slutt.

[Trollmora]

Så trist det blir for alle parter.

Det er jo kjedelig at det positive som var i høst nå forsvinner i kjeft fra skolen og at de positive tingene han helt sikkert gjør ikke får noen oppmerksomhet. Håper du kan få en dialog med klassestyrer slik at dere kan finne ett par punkter som både gutten og skolen kan fokusere på slik at det blir litt mer optimisme i hverdagen. Som du sier så er ikke gutten din slem, og det går sikkert an å inngå en avtale som gjør hverdagen hans litt bedre.

Det fine med disse sidene er at man kan få lov å være frustrert og syte litt, fint å få "luftet" seg litt. Ønsker dere lykke til.

[Gjest]

Takker og takker, godt å få litt ut=)

[Karomamma]

Huffameg, sender en stor klem til deg i dag!

Har heller ingen erfaringer å dele, annet enn at det er bare å samle krefter og stå på overfor det offentlige. Bra at dere har fått psykologtime i hvert fall

[Attpåklatten :-)™]

Det er tungt når barna våre ikke trives og har det helt bra..... det er vel noe av det tøffeste vi opplever ved å være foreldre. Men det høres ut som om du når frem til gutten din, og da er det jo viktig at han er i et miljø som ser ham som individ og ikke bare som gruppe, noe som dessverre ofte skjer i vanlige skoler....... Høres absolutt ut som om Steinerskolen kan være noe for dere:-)

 

Men om jeg ikke tar helt feil, er det nok noen her inne som har kunnskapen om Steinerskolen og som kan gi deg noen gode råd:-)

 

Ønsker dere begge masse lykke til og er helt sikker på at han lander på begge beina, og at ting blir bra:-)

[Ronja65]

Kjenner meg bittelitt igjen, min sønn som nå er 15 år. Hadde noe av de samme problem. Han var stort sett snill og grei. Men passet liksom ikke inn i systemet. Var gang vi var på konferansetime, så satte de igang kulsprutepistolen.... Dvs... Lærene spyttet ut en masse ting han skulle forandre på. Han gruet seg alltid til de konferansetimene. Husket som regel ikke noenting av det som ble sagt av alt som han måtte forandre på.

 

Da sa vi foreldre ifra...... Vi sporte!!.. Hva er han bra på?... Gi oss EN ting som han skal forandre på. Når den tingen fungerer så tar vi neste.. etc... Nå som han går i 10 klasse.. så går det mye bedre. Men han blir aldrig den beste i klassen. Men det går greit. Han gjør lekser og læreren, sender meg, hans pappa og han selv en mail hver uke, for å fortelle om hva som er bra og hva som er dårlig.

 

Vår gutt har også vært med om et samlivsbrudd. Men heldigvis så fungerer sammarbeidet om barna fortsatt bra..

 

Håper det løser seg for deg.

 

Lykke til

[Maud]

Jeg sender en trøsteklem. Har lest litt om det du har skrevet om dette tidligere. Vet at du jobber hardt for å hjelpe sønnen din og da er det tungt å oppleve at andre ikke hjelper til i det hele tatt.

 

Når det gjelder hjelpeapparatet, så må du si klart ifra at den hjelpen du får ikke er tilstrekkelig. PPT skal ikke rote med avtaler, dessuten er det jo lenge siden du ba om hjelp. Har det ikke skjedd noe ennå? Var PPT involvert i henvisningen til BUP? Jeg vet fra da jeg selv jobbet i PPT at henvisning direkte fra lege med spørsmål om ADHD sjelden ble tatt inn. Ring PPT og si at du trenger en avtale raskt og at du vil klage på avslaget fra BUP. Jeg vet jo at du tidligere har vært skeptisk til om gutten din har ADHD, kanskje denne skepsisen viser seg klart i henvisningen til BUP? Jeg ville anbefalt deg i en klage å legge vekt på beskrivelser av hvordan han fungerer og hvilken innvirkning dette har på familie og skolemiljø.

 

Skolen gjør så langt jeg kan forstå ikke det de burde gjøre! Det å gi klar beskjed om at dere trenger også positive tilbakemeldinger burde hjelpe. I følge opplæringsloven har alle elever rett til tilpasset opplæring og tilpasninger til eget nivå. Hvis skolen ikke klarer dette innenfor de ordinære rammene må de søke veiledning og kanskje også tilførsel av spesialpedagogiske ressurser. De skal i hvert fall ikke klage til deg! Du gjør jo mye "riktig" i forhold til å være forutsigbar, dele opp beskjeder, forklare grundig osv. Klarer skolen å bruke noen av de samme tingene?

 

Jeg har blandete erfaringer med bytte til Steinerskolen for elever som ikke "passer" i normalskolen. For noen har det ført til bedring i selvfølelse og mestring, for andre det motsatte. Har også vært med på at elever med ADHD har flyttet over i vanlig skole fordi det har blitt for lite struktur i Steiner-hverdagen. Det er sikkert geografiske forskjeller, men der jeg jobbet i PPT var Steinerskolen lite imøtekommende overfor forespørsler om å ta imot elever med atferdsvansker eller ADHD.

 

Håper dere får hjelp til å takle situasjonen snart og også at pappa'n viser gutten at han er viktig for ham selv om han har valgt å flytte langt unna. Jeg tror det å være emosjonelt til stede, til en viss grad kan bøte på at han ikke er fysisk til stede.

[Gjest]

Takker for klem, tas i mot med stor takk.

 

Henvisningen fra lærer og helsesøster skjedde i fjor før sommeren. Vi var på 1 samtale i september på ppt. Fra september til desember tror jeg ppt har vært på skolen til observasjon 2 ganger.

Tror det var i januar(feb) vi var på wisk test. Etter det fikk vi time hos områdepediater i slutten av mars.

 

I mellomtiden har jeg gått til visse distanser, da helsesøster,lærer og ppt for å be om hjelp til det psykiske til min sønn. Forstå meg rett han er oppegående gutt og kvikk, men attferden hans etter første samvær med far i nov siden august(far jobbet da 4 av 5 dager ved besøket) da viste gutten stor trang til rastløshet, tissing igjen om natten og svært utilfreds. Da går det en tid så flyter det inn i normalen igjen, men da etter en mnd ser jeg gutten igjen blir rastløs, snakker mye om sin far og savn og deretter ender gutten i taushet ved å ikke prate om far lenger.

 

Etter slik observasjon som mor mener jeg at han trenger hjelp når far ikke vil eller orker å følge opp. Gang etter gang forteller jeg hvor mye denne gutten trenger sin far uten full respons fra den parten.

Av alle disse distansene jeg har vært hos har alle smått ristet på hode og fortalt meg at slike ting må man ta i sine egne hender. Så jeg bestiller time hos legen min(flott lege) som videre hendviser han til bup. Det eneste jeg har i tankene er hjelp til gutten psykisk og har med en del papirer/ dagbok som ppt har også fått, men legen hendviser til bup utenfor ppt.

Jeg ringer ppt og snakker med de sammtidig som jeg spørr hvordan denne wisk testen har gått. Da hentyder saksbehandler at gutten antagelig ikke har noe adhd og sier at siden han er hendvist til bup kan hun avbestille timen hos områdepediater.

 

Par uker senere får jeg avslag fra bup men henvisning til en barnepsykolog til gutten. Det gjorde meg glad. Men der stod jeg da uten noen til videre vurdering inenfor adhd......

Så da må jeg ta alle disse tlf rundt om å bup som du sier har for lite til å ta han inn og ppt er veldig lei seg for at timen hos områdepediater er avlyst og lover å ordne det igjen på nytt sammtidig som hun forteller meg mye av det du gjør med at bup sjelden tar inn barn når man trekker inn andre ting enn akkurat adhd.

 

Så nå venter vi videre da i en sliten verdag som jeg takler bra, men gutten sliter på skole. Spørr jeg han etter skolen får jeg svar "jeg har ikke hatt det no bra eller jeg har hatt det greit" At han har hatt det greit har ikke vært så ofte nå.

 

Fortvilelsen blir så stor at jeg kunne snudd verden på hode for å få han i en psykisk god hverdag, men jeg klarer det ikke alene.Her hjemme ja, men skolen nei.

Lærer er ei veldig fin dame og har en grei kontroll på han, hun kan også innimellom fortelle morsomme ting, men de baserer seg stort sett på ting som er negativt igjen som, ja haha du skulle sett hvor søt han var med alt det rote rundt pulten, og alt han glemmer osv....

Lærer har også vært sykemld i perioder og er ekstremt inn på det at han har en diagnose og utrykker gang på gang hvor bra det vil bli med ekstra ytelse da på skolen hvis han får diagnose. Ppt har hanglet litt, men siste tlf samtale hadde hun snudd og var veldig opp i det at han måtte videre inn under bup pga en avt diagnose.

 

Er det rart en blir rar i hode. Ikke føler jeg oppfølgningen for min del er tilstrekkelig. Har ikke vært på noe time annet enn den første og nå sist hvor hun bladde igjennom sikkert 10 sider spm. Feide litt over meg på svarene pga dårlig tid.

 

Huff dette blir ekstremt langt syteinnlegg. Ang far skal jeg nå til mekling for å få far til å avsette faste helger om det så er en fast helg 2hver mnd, bare det er fast. Ikke ringer han heller for å høre hvordan det går med gutten. Har ikke ord for hvor skuffet jeg er her.Fra å være en far som elsket å være det de gangene han tok seg tid, men da litt jevnere til å ikke ta noe part i noen ting her. Han vet alt og jeg holder han informert, men nå er jeg så lei av å ikke bli tatt på alvor av han så har rett og slett lyst å kutte ut å sende han mld hver gang noe nytt skjer, men sammtidig er det sammvittigheten over det at jeg faktisk kan sitte med god sammvittighet å vite at jeg har gjort alt i min makt her.

 

Steinerskolen føler jeg nå er et siste håp jeg sitter med hvis alt annet ikke hjelper. Har snakket med noen som har barna sine der både med og uten adhd og de forteller at de er veldig flinke på akkurat dette.Men tar det litt senere, en av de mange tankene som popper opp i hode på meg.

 

Jeg kommer aldri til å gi opp gutten min og han skal ikke få gi opp det å trives hver dag.

 

Tusen takk for at du gidder å lese alt dette, for det ble langt tror jeg.=))

Fortsatt god helg

[Ronja65]

Ojj..Forstår nå at våre problem med min sønn, bare er barnemat i forhold til deg... Du hvirker som en flott mor... Stå på... ønsker deg en riktig god klem...

[Bægge dætern]

beundringsverdig med slike mammaer som deg, at du greier å hente energi til å ta deg av alt dette på egenhånd, du fortjener både ros og klem : )

høres ut som gutten din strever litt og kanskje ligger litt i grenseland hva gjelder diagnostidering av adhd, eller?

for læreren hans er diagnose eneste vei å gå for å få ekstraresursj i klassen....for læreren er det et litt tveegget sverd, på en side vil man ikke stemple barn som på en eller annen måte strever med hverdagen og ikke lar seg føye inn i systemet, men dersom man har en klasse på 30 elever hvor noen, kanskje to tre oppleves som vanskelige å¨håndtere får man jo ikke ekstra hjelp hvil man ikke har papirer på at de ikke er "normale", jeg setter normale i anførselstegn fordi jeg føler det settes strengere og strengere krav til normalitet i samfunnet, det er jo snart bare gjennomsnittet som regnes som normalt. et hvert karaktertrekk i den ene eller andre retning blir lett til et avvik.....

situasjonen med faren setter jo og sitt preg på gutten og barn reagerer på så mange måter i sorg eller skuffelser...

jeg håper virkelig dere får hjelp og at du greier å ta vare på deg selv midt oppi alt dette, for du trenger jo og å lade batteriene,

lykke til videre: )

[Maud]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare deg. Jeg skjønner at det er gjennomført en WISC uten at man har funnet store avvik. Du har sikkert fylt ut en CBCL som heller ikke ha noen klare funn. Dermed er det vanskelig også for PPT å vite hva gutten din krever. Du som mor er imidlertid den som vet best hva som er vanskelig og når du ser at han ikke har det bra, er det det som er viktig. I hjelpeapparatet er det lett å lete etter "objektive" funn og overse det som er sentralt i "klientens" hverdag.

 

Det er godt at du opplever at læreren faktisk prøver. Jeg lurer allikevel på om dere burde gjøre noe med måten dere samarbeider på. Hvis hun får i "oppgave" å lete etter ting som fungerer, vil det ikke bare være godt for deg. Hun vil også måtte se ham på en annen måte og det vil endre relasjonen mellom henne og gutten. Hvordan har han det sosialt på skolen? Er det noen der som vil være sammen med ham? Hvis ikke, må selvfølgelig skolen jobbe med klassemiljøet og sørge for at gutten din opplever mestring sosialt. Har læreren fylt ut det parallelle skjemaet til det du har fylt ut? Hva hun har svart gir en god pekepinn på hvordan hun oppfatter ham.

 

Det aller vanskeligste punktet i det du beskriver er vel forholdet mellom gutten din og faren hans. Jeg tenker at på et eller annet punkt, så må man gjøre en avveining. Skal jeg fortsette å banke på farens dør og be ham om å være engasjert eller skal jeg innse at denne døren er låst og at nøkkelen er vanskelig å finne. Hvis man ender på den siste konklusjonen, kan man jobbe med sorgen over det. Sorgen over at pappa ikke klarer eller vil og sorgen over at en gutt som trenger det sårt ikke har en tilgjengelig pappa. Da kan man også lete etter noen som kan fylle noen av hullene. Du har en ny samboer, har du ikke det? I hvilken grad klarer han å være en viktig voksen og mann i sønnen din sitt liv? Hvor dere er i denne avveiningen kan ikke jeg vite, men jeg hører at du bruker en del krefter i handlinger og masse krefter emosjonelt og i tankene. Er dette riktig bruk av kreftene dine? Tror du at du kan vekke den faren han en gang var og få ham til å delta mer aktivt? Kan du fortsette å informere ham uten å ha andre forventninger enn at han hører det du sier? Jeg synes helt klart du må fortsette å informere ham, men lurer på om du må senke forventningene dine. Jeg har vært omtrent der i forhold til faren til min eldste og vet hvor vanskelig det er. Man velger en mann som far til barnet sitt og det gjør noe med måten man ser på seg selv også hvis man må innse at denne mannen stiller ikke opp. Hva er det med meg som ikke så at det er sånn han "er"?

 

Gutten din har det aller viktigste han kan ha i livet - han har en mor som vil gå igjennom ild og vann for ham. Det gir ham mange plusspoeng. Så har han også noen utfordringer, kanskje noen i seg selv og noen i omgivelsene på skole og i familie. Jeg tenker at dere har gode muligheter til å minimalisere disse utfordringene.

 

Sender en ny trøsteklem

[Gjest]

Hei igjen og stor takk til alle som leser.=)

 

Vi fylte ut et omfattende skjema,jeg,far og lærer i september. Far har de ikke fått fra.

Igjen fylte ppt og jeg ut noen papirer ut sist, et skjema om barndommen til gutten.

Det virker som lærer er flink til å ta tak i barna og visse situasjoner, men føler til tider at gutten her kan bli mye utpekt som den "slemme". Føler mange på skolen kan ta en konklusjon på en situasjon med barna litt for fort. At har det vært uenighet, trengs det bare å peke på gutten også da er det han.

Selv vet jeg at han klart kan være en stor utfordring for andre barn som ikke er vandt med han, men vet også når han ikke forteller hele og fulle sannheten i forhold til når han forteller sannheten.

Kan jo si jeg har blitt en mester i å snakke han til sannheten.

Han er ekstremt sosial,lik meg hehe og vet han leker med mange, men vet også at det kan bli litt for mye for mange barn også. MEN så er jo sønnen min ekstremt føleløses ladet, slik at sier et barn til han "vent", så kan verden hans falle sammen. Det ser jeg her hjemme også. Men ellers har han mange venner å dra til, klassekamerater og andre.

 

Det som forvirrer meg er ppt. De utrykket etter observasjon at han kan virke ukonsentrert men at han får med seg ting alikevel, hun utrykket også da at hun mente han ikke trengte å ha denne diagnosen, var litt uklar.

Igjen sa hun at han er flink til å løse oppgaver på wisc testen, men kan henge etter på andre områder.

Nå sist utrykket ppt at han måtte innunder bup pga han måtte få en diagnose, så klart jeg blir litt forvirret.

 

Lærer har en klasse 2 klassinger hvor ingen er av den stille typen hehe, men utenom det at hun har en tendens å fokusere litt på det negative, mener jeg at gutten er heldig å ha denne lærer.

I første hadde de an annen lærer som engasjerte seg enda mer på gutten og lærer i dag mener hun dullet med gutten for mye. Ligger sikkert litt sannhet i det, for han trenger regler å forholde seg til og får han ikke faste regler i en hverdag blir han for tvilet og rastløs. Ser det bare på evt kveldsmat, faste tider hver dag unntatt helger.Og lekser osv.

 

Ang far vet jeg rett og slett ikke hva som har skjedd, fra å være verdens beste far selv etter vi flyttet fra hverandre til å ikke ringe. Problemet mitt er vel at jeg ikke klarer å forstå at han etter så mange år klarer å la være og det gjør meg så utrolig sint.

Han hadde gutten jevnlig da han bodde her, mye bytting og ikke faste tider pga jobb, men han var her.

Da han flyttet serverte han meg en kaleder som liksom barna skulle få å se når de skulle på besøk til han, men de overholdt da 1 av 3 langhelger. Jeg la bort kalenderen.

Etter jevnlig mas fra meg om at gutten trenger å vite, at han kan sette opp 2 hver mnd bare gutten vet når neste gang er og at det blir holdt.Men det skjedde ikke.

Så om jeg var stygg i ettertid, men for å få reaksjon sendte jeg inn endring av bidrag på grunnlag av at han ikke var sammen med gutten 4-8 dadøgn i mnd til null.

Sammens med dette innkalte jeg til mekling. Far ble ikke videre glad av endringen og skylde på flytting. 4mnd uten å ha sett barna, jeg sa at man bruker ikke 4 mnd på det. Altså da far bodde her kunne han gjøre som han selv ville, avlyse helger ,bytte helger, for jeg sa alltid ja jeg var jo hjemme og hadde ikke sammvittighet å si nei. Alle sa jeg måtte sette ned beinet.

Så nå sa jeg til han at det nye bidraget står fram til mekling er over og da kan vi sende inn nye papirer også blir det endret.

Jeg vet faren elsker sin sønn og han er flink pappa når han har tid,men jobb går foran alt, derfor ser jeg fram til mekling hvor mine krav basert på min sønn kommer på papiret.

Kanskje jeg er naiv, men kan ikke forstå at en far som har vært innvolvert i sin sønns liv i alle år bare kan snu ryggen, det klarer jeg aldrig noen sinne å forstå.

 

Vi har iallefall fått time nå hos en barnepsykolog på grunnlag av dette og det er godt å vite. Jeg er spent på hva som skjer og håper noe skjer slik at skuffelsen ikke blir for stor når far svikter.

 

Min samboer og jeg har jobbet mye med dette og nesten gått fra hverandre flere ganger. Han har ikke bodd sammen med sin sønn så han har liksom vært for seg selv og hatt sønn 2 hver helg. Så kommer vi inn da hehe ikke lett for han heller.

For han har det å gi kjeft vært det letteste, men etter gjentatte forklaringer fra meg om barn trenger en forklaring etter et nei osv. Uansett har det siste halve året forandret seg drastisk og jeg tror det at når biofar forsvant at min samboer forstod og så en trist å lei gutt og rettet ryggen sin.

Gutten min har liksom ikke forhold seg så mye til min sambo men nå henvender han seg til sambo når det er noe og de har sine ting å gjøre. Så det varmer veldig i hjerte at det har forandret seg så mye nå. Tror sambo også ser forandring i gutten etter å ha forandret måten å kommunisere. Det er så utrolig godt å slippe å tenke på om de krangler nå osv....

Så nå til uken blir det både mekling og første time hos barnepsykologen, bare meg da, så det blir en traver og spent uke.

Som jeg sier, se det positive i livet, ting skjer iallefall==))

 

Takk til alle som leser og svarer, sikkert mange skrivefeil og grammatikk feil, men håper dere forstår da hehe.=)