Jeg gruer meg så det gjør vondt

[Gjest]

Ungene hans kommer denne helgen. Og jeg gruer meg...noe så voldsomt. Jeg hadde håpet at samvær skulle bli lettere etter hvert men jeg synes det har blitt mye tyngre etter at vi fikk felles barn. Det gjør ikke saken bedre at heller ikke pappaen gleder seg. Han sa forleden at "nå er det jo ikke mer enn et par år til de sikkert heller vil være med venner enn å komme hit". Ungene er jo her veldig sjelden, men de gangene vi venter dem har jeg skikkelig problemer. Jeg aner ikke hvor det kommer fra. Jeg er ikke sjalu på eksen, he he så langt derifra. Jeg stoler helt og fullt på mannen min og vi samarbeider godt og koser oss som familie ellers. Vi er veldig mye sammen, gjør lite hver for oss, men de helgene ungene hans er her så trekker jeg meg unna. Jeg ønsker ikke å stå i veien for at de skal få se faren sin.

 

Jeg har aldri opplevd at jeg hater unger, men nå begynner jeg å kjenne slike følelser, jeg synes de er noen klissete kvalme unger som det blir mye kjefting av å ha her... Føler ikke jeg kan diskutere det med så mange heller for det er jo ulovlig å ikke like stebarna. Hva skal man gjøre da? Er det andre som på en måte gjør litt andre ting de helgene dere har samvær? Drar på besøk og er litt ute av huset?

 

puh, måtte bare puste litt ut her på dette forumet.

[augustjanuar]

ingen kan tvinge deg til å like eller å bli glad i et annet menneske. men en kan forvente at du oppfører deg høflig mot stebarna dine. så lenge du gjør det, er du en ok stemor. det er min mening.

 

jeg er enig i at det ikke er lov til å ikke like stebarna, men uansett så liker ikke jeg mitt eldste. prøver å oppføre meg høflig og korrekt til det.

[scoobidoo]

Jeg har det på samme viset... Kjenner få plasser at jeg er spesielt glad i dem, selvom de er snille og greie og alt det der. For meg kunne de vært hvilke barn som helst. Det er synd, men man kan ikke styre følelsene sine. Jeg er mye borte når de er hos oss, og de er her oftere enn annenhver helg, faktisk annenhver uke. Får se hvor lenge det blir sånn da.

 

Livene våre blir helt annerledes når de er her, og i mine øyne annerledes i negativ forstand. Jeg forstår deg kjempegodt :-)

[ostekaka]

Jeg gjør litt andre ting når han har samvær. Jeg rømmer ikke huset, men jeg legger opp til å gjøre de tingene som kun er mine da. Shopping og venninne ting og andre ting som min kjære ikke liker, men også ting sammen med min familie, som å hjelpe mamma med å sy gardiner, ting med datamaskinen, utenfor huset og slike ting.

Dette er ikke nødvendigvis for å komme bort fra hans barn, men jeg føler ikke at vi får nok tid til hverandre i hverdagen, jeg og min kjære, så de helgene hans barn ikke er her er nesten hellige, jeg må stappe alt annet inn på de helgene han allikevel er opptatt.

Jeg vil ikke tro at hans barn tenker annet enn at jeg er litt aktiv og litt opptatt, men jeg har også en tendens til å irritere meg over ting når de er der, som rot, krangling og bråk, så det er jo også godt å komme seg litt ut.

Vi er typisk slik som livet stopper litt opp, og det er mye misnøye. Vi har forsøkt i lange tider å få det bedre sammen, men uten resultat, så nå har jeg resignert,

Om de liker å ha det slik, så har jeg innsett at jeg ikke kan stoppe dem, de får bare holde på som de vil. I stedet for å sitte i bråket og rotet og bli mer og mer oppgitt vil jeg bruke tiden min litt mer konstruktivt og fornøyelig.

Dette funker forbausende bra. Fellesbarnet er av og til med meg på andre ting, og av og til ikke. Jeg tror faktisk de setter pris på at jeg skygger banen litt.

[Gjest]

Ja, det er helt greit å føle. Man kan ikke alltid føle de følelsene som er forventet. Det kommer av seg selv. Men klart må man jobbe med seg selv også da! Jeg har to ganger i mitt ekteskap vært veldig langt nede pga samvær og trøbbel med eksen til mannen min. Da har jeg tenkt mye på om jeg burde gå fra han og la han fortsette samvær og sitt liv uten meg. Men det vil han ikke. Problemet også hos oss er at mannen min distanserer seg ift til sine særkullsunger. Jeg vet ikke, men han virker til å ha nærere forhold til de han er onkel til enn sine egne barn. Noen ganger tror jeg han synes det er vanskelig at det er andre menn (eksen har hatt en del) som "oppdrar" og påvirker ungene. Han kjenner dem ikke lenger som han sier og da er det klart den rette farsfølelsen blir svekket. Og hvordan skal da stemor klare å bli glad i de ungene. Nei, jeg gleder meg til den dagen de ikke kommer mer! Da blir det et dagsbesøk en sjelden gang.

[dontcare]

fint at stemødre trekker seg litt unna så barna får være sammen med pappaen sin. det er jo derfor de kommer

[ana baroma]

Hos oss trekker jeg meg ikke unna for at han skal være sammen med pappaen sin, men naturlig nok kan vi ikke være tre om alt. Jeg sørger for at pappan er tilstede stort sett hele tiden når gutten er her. Men jeg synes det blir merkelig om jeg skal trekke meg unna. Krever man det om det er en stefar inni bildet også?

 

Han er her for å ha samvær, men det blir jo like mye med meg som med pappaen, siden jeg er her når han kommer hjem fra skolen og om pappan må en tur på jobb...

[dontcare]

ja,hvis barnet bor hos far og er på besøk hos mor så er det jo hovedsakelig moren barnet er der for å treffe,ikke stefar. det er barna det handler om og da må man sette seg selv til side uansett mener jeg. ikke at man skal stenge seg helt ute når barnet er der (man er jo en familie sjøl og),men la det få litt tid aleine med foreldren. for det trenger faktisk barnet,å få litt tid helt alene med enten mor eller far. derfor er det jo greit at da ste-foreldre kanskje finner på noe annet en liten stund eller en dag for den saks skyld

[♥Snulder]

For en tåpelig innstilling Dontcare..... Ungene har aller best av å bli innlemmet i ett fellesskap! Alene-tid med pappan/mamman.... hvor ofte bor det gjennomført i en "vanlig" familie tror du? Ofte nok så blir det naturlige bolker hvor barna er med bare mamma eller pappa. Blir kunstig hvis stemor/stemor skal trekke seg tilbake og holde seg unna....

[dontcare]

Så du mener at barnet aldri skal få være aleine med mamman eller pappan sin? selvfølgelig skal de være med i fellesskapet,men de har faktisk godt av å få mor/far for seg selv, hvertfall en liten stund. og det er ikke tåpelig å mene det. mulig du misforsto meg. mener ikke de skal dra og ikke komme tilbake før barnet har dratt. men at det er faktisk greit å dra ut å gjøre andre ting når barnet er der en liten stund, så ungen får litt kvalitetstid med mor/far aleine. tro meg,det er viktig for barnet.

[Gjest]

dette handler jo om mer enn at ikke stemor skal være så mye til stede, men at hun gruer seg, og nesten ikke orker tanken på å være sammen med de ungene. Og hun sier jo også at far heller ikke gleder seg så mye. Skal man da ha samvær for enhver pris? Kanskje det er best at dere tar en liten pause?