Er jeg menneske eller mislykket?

[Mixx]

Dette var min morgen idag: datter på 4 år som skriker i 1 1/2 time, baby på armen. Håret til alle kanter, ikke pusset tenna, ammehormoner. Prøver å vøre forståelsesfull: Nei, du vil ikke ha DEN genseren, da finner vi en annen. Du vil ikke det? osv osv.

Kjemper med meg selv for ikke å miste tålmodigheten, men etter uutholdelig sutring og grining, sprekker jeg også. Det blir kjefting. Og mer grining. Mamma griner snart også. Og vil reise langt vekk, på SPAferie helt alene.

Sitter her etterpå med dårlig samvittighet. Er jeg helt mislykket mor?

Går inn på nettet og prøver lese om trass osv.

Det er visst mor som er trassig, ikke barnet. Det er JEG som ikke forstår behovene hennes, sannsynligvis får hun varige sår på sjelen etter denne morgenen.

Jeg føler meg bare enda mer mislykket.

Er det bare meg..?

Jeg gir kjærlighet, ros, oppmuntring, og er streng der det kreves. Men mange ganger har jeg lyst til å ete opp barneoppdragelsebøkene.

Jeg er bare et menneske. Ok, vi gjør feil, men vi gjør så godt vi kan.

Så er det en ny dag imorgen...

Kanskje går det bedre da?

 

 

[blond]

Tror at alle har det slik innimellom! Og at det er vanlig å føle at man ikke strekker til. Kanskje det er lurt å kutte ut alle valgene vi gir ungene våre og heller si at slik er det uten å gå inn på diskusjoner. Legg fram den genseren hun skal ha på seg og ikke la henne velge på nytt. Når man er sliten må man gjøre det som sparer mest på energien og ta færrest mulig kamper. Ungene dine tar ikke skade av å se at mamman deres er et menneske og ikke en perfekt ultrapedagodisk maskin!

 

Vi gjør som regel så godt vi kan, men vi MÅ også ta vare på oss selv uten å få dårlig samvittighet. Ungene våre skal ikke ha oss 100% døgnet rundt! Like greit å ta en pause fra barneoppdragelsesbøkene. Les heller noe oppmuntrende!

[ellemor3]

Hei. Sitter og slapper av foran datan. Venter nr 3 i løpet av 14 dager. I går var "hjemmedagen" min med de to største- jente 5 år og gutt 3,5 år. Er så sliten om dagen, uten å gjøre noe som helst. Må jo finne på noe koselig å gjøre da vi er hjemme sammen hele dagen. Var først ute og lekte til vi skulle spise. Deretter lekte de fint sammen inne. Etterpå skulle vi reise bort en tur og de skulle skifte og gå på do. Dette klarer de greit da de vil, med litt hjelp her og der. Men så begynner de med tullet sitt. De hører ikke på noe av det jeg sier, og har funnet ut at det er morsomt å le av meg da jeg prøver meg med den strenge stemmen... De girer hverandre opp. Tilslutt mister jeg tålmodigheten og roper til dem. Storesøster gråter, og jeg blir så lei meg og gråter jeg også. Vi sier unnskyld og blir gode venner igjen, men det gjør vondt inne i meg lenge etterpå fordi jeg ikke klarer å beherske meg. Slike dager er tunge... Tror nok de fleste har det slik noen ganger

[musketingen]

Hei!

Min erfaring er at det er bedre å sette litt strengere grenser som man som voksen kan trives med, i stedet for å prøve å strekke seg så langt man klarer for deretter å sprekke og kjefte på barnet..

Eks hvis søsken krangler er det bedre å si at de kan leke på forskjellige rom enn å godta og godta helt til det smeller framor....

Jeg merker at de gangene jeg blir sinna på sønnen min så er det fordi jeg er trøtt... Burde lagt meg tidligere kvelden før.. Sånn er jeg ...

[sbll]

heia...

har en sønn på 3.5 år å en til på vei...har vært gjennom både 2 og 3 års trassen...jeg fikk et godt råd en gang,det virker... legg fram klær kvelden før,sammen med barnet..da får de være med å bestemme litt å en sparer tid om morgen...sett på en film til barna mens du får fikset deg...(det rådet fikk jeg,utolig nok,av helsestasjonen..)

tror ikke du er den eneste om å ha det slik...men det går visst over..sier de.... lykke til..

[Ruske-Sara]

Hvis du er mislykket, er jeg et monster! Ingen kan få meg så sint og frustrert som min 4 år gammel datter. Vi har selvfølgelig våre fine stunder også, men det går ikke en dag uten grining og trassing og krangling. Vi prøver å gi masse oppmerksomhet når alt er bra, og roser oppførselen hennes, samtidig er jeg aldri ettergivende overfor sutring og masing, men allikevel så ender vi opp med det hver eneste dag. Mitt store problem er at jeg ofte føler at jeg misliker datteren min. Hun sliter meg ut og tapper meg for energi. Det er lyder hele tiden! Om det ikke er masing og kakling, så er det synging. Jeg er selvfølgelig glad i henne. Problemet er at jeg får så mye innestengt frustrasjon fordi jeg prøver jo å holde tilbake noe. Man kan jo ikke være sint fordi ungen synger! Hvis man føler seg irritert allerede før ungen har gjort noe galt, er det fort gjort å overreagere når hun faktisk gjør det.

Når hun strekker armene etter meg og ønsker kos etter et utbrudd, har jeg problemer med å gjøre det hjertelig. Jeg vet jo at hun kun er 4 år, og at det er mye som skjer i hodet. Hun prøver å teste grenser og å finne seg selv på en måte, og da må hun vite at vi er glade i henne uansett hva hun gjør. Og det sier vi ofte, at uansett om vi er sinna, så vil vi alltid være glade i henne. Problemet er altså at jeg ikke alltid føler sånn. Når hun har vært uoppdragen, og endelig kommet ut av det, og sier "jeg er glad i deg mamma" og vil gi meg klem, så sier jeg jo at jeg er glad i henne jeg også, men inni meg er jeg bare kjempeforbanna fortsatt pga det hun gjorde. Jeg har ikke så mye dårlig samvittighet for kjeftingen, men mer tanken på at hun kanskje innimellom tviler på om jeg er glad i henne. Forhåpentligvis gjør hun ikke det.

 

Jeg trøster meg med at ingenting med barn er statisk, men en evig utvikling. Og at når man har litt refleksjon over egen oppførsel overfor barna, kan man vel ikke gjøre altfor stor skade.

[mamman-t-småpian]

He he - måtte bare le når jeg leste innlegget ditt. Jeg bruker å si at min datter på snart 4 lever i en musikal - og synger og synger og synger og SYNGER! Veldig søtt synes de fleste, mens jeg syns det for det meste er ufattelig irriterende. Kjente meg veldig godt igjen i alt det du skrev - så takk for den )

[Anonym bruker]

ÅÅÅÅ jeg føler meg akkurat sånn. Jeg har en tre åring og en på 5 mndr. Det begynner å bli bedre. Men jeg kjefter også. jeg har også lest alle disse barneoppdragelses bøkene og sitter med dårlig samvittighet. Prøver å snakke rolig å vise forståelse men det ender med kjeft alikevel. Ønsker ikke å være sånn så jeg ringte familievernkontoret. Vi har fått samtaler med familieterapaut/psykolog og det har hjulpet litt. Det er jammen ikke lett.

[Anonym bruker]

Hmm, å snakke rolig og å vise forståelse...jeg er tilhenger av sivilisert atferd, sånn prinsipielt, men er det en slik verden hun møter utenfor hjemmet?

 

Vi kan jo se for oss at vi forventet forståelse og hensyn ute i verden også, og ville at det skulle komme en ny buss, for den andre bussen kommer altfor tidlig, og vi vil ha forståelse for at varene på Glasmagasinet er for dyre og på H&M har for grelle farger... Skal vi slå oss vrenge og skråle da, eller vil det bare føre til mindre forståelse fra dem rundt oss?

 

Nei, verden er jo ikke helt som vi vil den skal være, det gjelder barna våre også. De må lære forskjell på det de har makt over og det de ikke har makt over. Skal vi være avgårde klokka åtte, så skal vi det, og regner det, så må du ha støvler på. men noen andre ting har hun jo valgfrihet i.

 

Dårlig vær er ikke det samme som dårlig klima, en storm går over - og ingen barneoppdragelsebøker sier at ungene får arr på sjelen om man er forbanna av og til. Men om man bruker sinne og kjefting som eneste virkemiddel dreier det seg mer om dårlig klima over lang tid. DET er skadelig i lengden. Det er ikke skadelig for barna å se at mor har en normalreaksjon av og til, når man faktisk tråkker på henne og saboterer hennes behov.

[megc]

Jeg er visst ikke monstermamma allikevel....

 

Jeg som trodde jeg var helt alene...Det er godt å se at jeg ikke er helt alene. Når sønnen (3 år) ikke vil høre og slår seg vrang må han sitte på en timeout- stol. Dette fungerte fint inntil for ei stund siden.

I dag slo han seg helt vrang, og det ble bare roping... roping og roping... Jeg får så dårlig samvittighet... Monstermamma...

 

Prøver å gjøre koselige ting men... noen dager ender det slik... Har en baby på 10 mnd som ofte er urolig på natta. Også våkner de seks om morgenen. Jeg er ofte så sliten... Er det bare meg som synes to små barn er mye??!

 

Er for stolt for å be om hjelp av besteforeldre... Jeg syns de burde tilby seg å ha en av dem hjemme hos seg noen timer nå og da...

 

I dag har jeg hatt verdens dårligste samvittighet... og grått...

 

Stakkars barna mine, tenker jeg....

[Anonym bruker]

åååååå så godt å lese at det er flere som har det på det viset.

Jeg tror mannen min ville kjent seg godt igjen i ruske-sara sitt innlegg.

Jeg får litt hetta av at han irriterer seg over sang og skrål.

(har endel høyere toleranse enn ham når det gjelder støy, jeg er sikkert miljøskadd på jobb, der er konstant støy).

 

Jeg føler meg også sånn igjen i noen av innleggene her.

Forsøker i det lengste å snakke rolig og behersket.

Prøver å gjøre noe koselig hver dag. Men ofte ender det ukoselig føler jeg. Heldigvis er vi veldig flinke hos oss, (både mor, far og barn til å be om unnskylding og gi kos etterpå)