Kunne du tenkt deg å flytte til det andre landet

[AnitaogTimVincent]

Kunne du flyttet til landet til mannen din /ditt eget hjemland med barn og alt?

 

Personlig tror jeg ikke jeg kommer til å gjøre det. Selv om jeg vet hvis jeg selger alt jeg eier, så har jeg mye større verdier i det andre landet. Jeg hadde også sendt barna på privatskoler ( dette er forøvrig ikks så dyrt i Norge heller). Og jeg kunne sikkert hatt en del tjenere. Mye større hus enn jeg har her. Men det blir bare matrielle goder. Vet ikke om jeg ville ha trivdes.

 

Men det jeg har tenkt er; når jeg blir gammel, så skal jeg ha en pensjonistbolig der, istedet for spania og det ser jeg frem til Så kan jeg være i varmen om vinteren!

 

Noen av innleggene handler om avslag på oppholdstillatelse. Er det ikke et alternativ å flytte til ektefellens land? De fleste gifter seg pga kjærlighet, ikke oppholdstillatelse, så det burde jo være et alternativ ? Det må da være bedre for barnet/barna å ha begge foreldrene sammen hvis foreldrene er glad i hverandre?

 

Noen som har gjort seg noen tanker om dette?

 

 

[kajak&Daniel]

Jeg har jo tenkt på dette.. Jeg har jo lyst til å være sammen med kjæresten min, men håper virkelig at han får komme hit, for jeg har ikke noe lyst til å flytte til Nigeria...

Det er flere grunner til det.. Blant annet er Norge et mye tryggere land for sønnen min å vokse opp i. Kjæresten min ville helst ikke ha meg med ut etter det hadde blitt mørkt da jeg var og besøkte han. Jeg hadde aldri turt å ha bil der, så da måtte det blitt å alltid kjøre taxi når man skulle steder.. Selvsagt er det jo mange bra ting med Nigeria også. Jeg likte meg da jeg var der, og kjæresten min har vel planer om å en dag bygge et hus der, som han kan leie ut og som vi kan bruke når vi er der, for kommer jo selvsagt til å reise dit i en del ferier.

En annen ting er hvordan vi skulle fått penger. Tror ikke det er bare bare å få jobb der.. Jeg har også igjen mye av utdannelsen min, og der nede må man jo betale en del for å gå på skole. Men det er jo selvsagt bra ting med å bo der også. En av kameratene til kjæresten min bor i et stort fint hus, der de har portvakt og alt. Onkelen hans jobber i oljebransjen.. Så om man bor i et slikt område, kan man jo ha det ganske fint. Så alt i alt er det vel både negative og positive ting med å flytte dit, men for meg mange flere grunner til å bli i Norge, så jeg håper virkelig vi får det!

[Mulatica]

Vi hadde bestemt oss for å flytte hvis samboeren min fikk avslag. Vi tenkte at i vår situasjon ville det beste være å holde familien samlet, siden det hadde vært helt greit for oss å bo i det andre landet. Heldigvis slapp vi det! Men det er ikke utelukket at vi en gang i framtida gjør det.

 

Når vi var der i høst, fikk jeg enda mer lyst til å flytte. Der har han en stor og veldig koselig familie, og Snuppa har to halvbrødre og mange søskenbarn. Det er et klima som passer begge oss veldig bra, og mannen min har muligheter for å få gode jobber som han ikke kan få her (han er utdannet innenfor politi og militær). Dessuten snakker jeg hans morsmål flytende.

 

Vi fikk tilbudet om å kjøpe en 4-roms leilighet et par etasjer over svigerinnen min, hun bor flott til i et område uten mye trafikk, men likevel i hovedstaden. Veldig fristende, siden prisen bare var 250 000 kr, helt nytt og alle møbler og alt inkludert.

 

Men samtidig er det mange ting som holder oss her også. Sambo har fast jobb her, og selv om det ikke er innenfor hans utdanning er det en jobb han trives godt i. Jeg er under utdanning, og jeg tror nok ikke det vil være så lett å få en jobb innenfor det området uten å ha gode kontakter.

 

Vi måtte ha hatt en barnepike og hushjelp for å få ting til å gå rundt hvis begge skulle ha jobbet, og jeg er ikke helt enig i måten man oppdrar barn på der nede. Og det er ikke så lett å finne personer man stoler på heller. Det hadde vært veldig langt unna min familie, og vanskelig å tjene så mye at vi kunne reise hit så ofte. Dessuten måtte samboeren min ha søkt visum hver gang vi skulle hit, og det orker jeg ikke tanken på en gang.

 

Så ja, vi har vurdert det, men det blir ikke enda i hvert fall. Sånn generelt skjønner jeg at det ikke er et alternativ i alles situasjon å flytte til det andre landet. Mye kommer an på forholdene der, og hva man har her som knytter en til Norge.

[Happiness♡*en jente&en gutt*]

Jeg hadde nok flyttet om mannen min ikke fikk komme hit. Men nå vil ingen av oss siden datteren min skal begynne på skolen til høsten.

Ville nok trivdes om jeg hadde gått inn for det, men det er jo en stor overgang. Og jeg måtte hatt noe å gjøre hver dag, enten skole eller jobb. Blir fort ensomt, selv om jeg har folk rundt meg hele døgnet.

Nå lengter jeg bare etter å reise nedover i desember

Pensjonistbolig blir det nok på oss også Det har vi faktisk snakket en del om hehe

[Anonym bruker]

For oss er ikke det noe alternativ. Han kommer fra et av verdens aller fattigste land. Det er ikke lett å finne god medisinsk behandling, på skolen er det vanlig at lærerne slår elevene, det er mye kriminalitet og masse smittsomme sykdommer.

 

Dessuten blir han fengslet uten lov og dom, og vil mest sannsynlig miste livet/bli borte i fengselet, hvis politiet får tak i ham. Det er ikke alle som KAN reise hjem, uansett hva Udi måtte mene om den saken.

[Bellinda]

Jeg var gift med en fra Algerie, og jeg ville flytte nesten hele tiden, men ikke han. Men det var av politiske grunner da, og pga at han er militærnekter. Om han bodde her så og så lenge, så faller det med militæret vekk, og da kan han flytte hjem igjen. Han planlegger å flytte ned til Algerie om noen år, og da flytter vi også, jeg og min mann, og alle barna.

 

Problemet der nede vil jo bli å skaffe jobb til mannen min. Han kan jo hverken arabisk eller fransk, så han kan jo slite en smule. Men ingen problemer er for store, når man gjør det for Allahs skyld. Vi flytter for at barna skal få bo der de er normale, der alle er muslimer, og der de ikke blir behandlet annerledes pga religion.

[Anonym bruker]

Bellinda; Jg spørr ikke for å krangle altså, men hvor gamle er barna dine??? Tenkte at siden du er her inne så er de vel kanskje ikke så gamle, og da lurer jeg på hvordan du vet at de er muslimer?? Kanskje dette er et større tema for meg, som er gift med en mann med en annen religion enn meg, hadde vel vært lettere å kalle barna mine kristene om mannen min også var kristen.... >Eller, nei, kanskje ikke.. Hmmmmm.... =)

 

Vel, tilbake til hovedspørsmålet. Vi bor i "det andre landet". For meg så er det viktigst å bo der det er best oppvekstvilkår for barna mine, og sånn jeg ser det er det skole jeg da tenker på, skole og trygghet... Siden barna mine er så små enda så har det ikke blitt avgjordt hvor vi skal virkelig bosette oss enda... Liker Tyrkia, men det er litt,,,hmmmm vel jeg føler ikke at de alltid oppfordrer til fri tenkning da... I Norge får vi mene og syns hva vi vil om politiske personer, mens her nede blir de "rette" meningene litt plasert i hode ditt.... Men jeg liker disiplinen og strukturen.. Uff ikke lett dette her...

[bow]

Vi vurderer sterkt å flytte til Bangladesh om 2-3 år, men har ikke helt bestemt oss. Vi bodde der i 2 år før vi fikk barn og jeg likte meg veldig godt der. Jeg fikk nærmest kultursjokk når vi flyttet til et vestlig land igjen og måtte begynne å leve uten husholderske og kokk. Mannen min har aldri bodd i Norge og ingen av oss kan tenke oss å bo der.

[bow]

Bare lurer litt.... er det ikke noe problem for deg å få oppholdstillatelse i Algerie når verken du eller mannen din er derfra?

[Bellinda]

Nei, ikke så veldig vanskelig. Vi får for ett år av gangen, og kan kun være der om en av oss jobber. Så lenge jeg har algeriske barn, som også skal bo der, virker det ikke som om det er noe problemer. Jeg har foreldreretten for ungene i Algerie også, har fått dom "in absentia" på det, exen min fikset det for meg for to år sia, nettopp ved tanke på at vi en dag flytter ned.

 

Jeg har selvsagt fått opplyst tre ulike ting på tre ambassader, og en fjerde ting fra en general i Algerie, så vi får nå se, men worst case, så får vi ett år av gangen om vi jobber. I beste fall får jeg dobbelt statsborgerskap etter tre års botid, og permanent opphold, og mannen min får permanent opphold fordi jeg har det.

 

...men jeg stoler ikke på alt, så vi går ut fra minimum, inntil det motsatte er bevist, om du skjønner.

[Anonym bruker]

Mannen min er politisk flyktning så det er ikke sikkert at det hadde gått så greit selv om det er lenge siden han flyttet derfra. Jeg for min del kunne aldri ha tenkt meg å bodd i hans hjemland. Dekke meg til både ute og inne i mitt eget hjem (hvis vi får besøk av menn). Undertrykte kvinner overalt. Har lite man skulle ha sagt der. Vil ikke at barnet vårt skal få et sånt menneskesyn heller. Ikke det at alt er negativt der nede, men nok er det ihvertfall. Norge er ikke drømmelandet for meg heller (er norsk selv). Synes at nordmenn er altfor selvdiggende og bedrevitende. Har ikke funnet det ideale landet ennå. Noen forslag?

[C&M&H]

Ja for en periode, men ikke for resten av livet. Men har veldig lyst å bo der et par år eller noe. Hvis jeg får jobb da, så vi kan forsørge oss. Har lyst til at dattra mi skal lære seg språket skikkelig og bli skikkelig kjent med familien sin der nede. Men vil nok savne Norge og familien min og vennene mine for mye til å bli der for godt...