Hvor blir de små barna av??

[Maud]

Storebror her i huset har blitt stor. Riktignok bare 7 1/2, men stor allikevel. Vi har endelig tatt oss sammen og begynt å gjøre noe med opptakene vi har gjort med videokameraet. De eldste opptakene er tre år gamle. Der ser jeg en liten gutt med runde kinn i fullt Kaptein Sabeltann-kostyme som synger med heftig innlevelse. Hvor ble det av ham?? Nå er han lang og hengslete, mye mer markert i kinnene og langt mer selvbevisst, ville sikkert synes det var flaut å synge en hel sang foran kamera. Det er flott at de blir store, men kjenner en litt sår lengsel når jeg skjønner at den tiden er forbi. Har fine tider fremfor oss også, men jeg ville helst sluppet den lineære tiden jeg da. Skulle ønske jeg kunne spole tilbake og nyte ham som rundere og mer her-og-nå. Tilbake til da han skulle gifte seg med mamma og sa uten blygsel at jeg er verdens peneste dame. Vil selvfølgelig også følge ham i utviklingen mot den voksne personen med egne meninger, egen smak og egne verdier han er på vei mot.

 

Skulle ønske jeg kunne si ja takk begge deler. Bli stor og beholde ham liten :-)

[Crazy mama]

Dette var ett fint innlegg, som jeg ble litt vemodig av. Det får meg til å tenke at nå må jeg nyte de to små jeg har, for tiden går så altfor fort!

 

Og så må jeg bli flinkere til å bruke videokameraet, det er jo bare så utrolig koselig å se filmer fra før i tiden. Sist helg så moren min, søsteren min og jeg film fra da søsteren min var liten (hun er 12 år yngre enn meg). Fikk nesten tårer i øynene, det var bare så rørende.

 

Og ja, jeg sier også ja takk begge deler. Det er veldig koselig nå som jentene mine er små, men jeg ser også frem til at de blir bare litt større!

[phantomet]

Er det ikke rart? Man vet at det er slik, men likevel er det en overraskelse når man kan se utviklingen så tydelig ved å se tilbake i tid...

 

Vi har vært ganske flink til å filme Junior siden han kom til verden. Nå har vi gått over til å filme små snutter fra hverdagslige hendelser med digitalkameraet, og legger det inn på pcen, og da hender det rett som det er at vi ser på "gamle" filmer... Selv utviklingen frem til man er 3,5 er et sjokk...*smiler*

 

Nå sist satt jeg på gulvet og skulle filme Måka drive med sitt...Han snurrer jo rundt og kaver med mye rart..Da kommer Junior inn og setter seg foran lillebror. Begynner å fortelle historier og liknende for å fange mammas oppmerksomhet...Og tro det eller ei...Plutselig begynner gutten å snakke engelsk, dvs ord som storebror har lært ham, med norsk betydning, mens han turner...*ler* Og i bakgrunnen: Måka som gjør de morsomste sprell og snurrerier.... Den filmsnutten gleder jeg meg til å se om noen år...*ler*

 

Det er også tydelig å se hvordan de to eldste har forandret seg på de årene jeg har kjent dem. Ser det godt på bildene, og siden eldste jenta var like gammel som mellomste er nå, da junior ble født er det morsomt å sammenlikne. Og Junior er på samme alder nå som mellomste var da han selv ble født...

[Attpåklatten :-)™]

Tiden går, men vi består..........heldigvis at ikke vi mammaer blir eldre i samme fart;-)

Tenk min eldste fylte 19 for noen uker siden, jeg som husker det som om det var i går når hun ble født:-) Duften av det lille nurket som var rosa fra topp til tå........klærne hun hadde på den lange veien hjem fra sykehuset...........sukk..........tiden går så altfor fort...... Plutselig en dag skal de konfirmeres, og vips så skal de på fest for første gang, mens mammahjerte nesten sprenges i filler av bekymring....:-)

Men, alle aldre har sin sjarm. Jeg storkoser meg med spennvidden jeg får oppleve med mine. Alt fra nusselige babylivet til spennende samtaler med de store om hvordan deres liv er.........Spennende alt sammen.

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en liten svipptur hos min søsters barn. Der var det stor jubel når tante troppet opp med nystekte Brownies med sjokoladen dryppende:-) Så godt å kjenne gleden og omsorgen og kjærligheten på alle bauger og kanter:-)

 

Det handlar om kärlek:-))

 

[Marry]

Ja det kan du si :-) tulla mi er riktig nok ikke så stor men hun blir 2 nå til sommeren og jeg sytes at det har gått vannvittig fort særlig det siste året.

 

Jeg husker nesten ikke engang hvordan livet var før lille M kom til oss, jeg blir rørt når jeg tenker på hvordan hun strekker armene mot meg når jeg henter henne bhg, hvordan hun kaster seg på gulvet og ikke vil hjem, hvordan hun danser foran barne tv smiler og ler, hvordan hun viner av fryd når pappa tuller med henne og løper etter for å ta henne, når hun hyler fordi hun blir tatt opp fra badekaret etter å ha fått finner og svømmehud :-) hvordan kaster seg rundt halsen og skal nusse og gi hard kos, se hvordan kjærligheten i øynene på besteforelder, tanter, kusiner. lyser, jeg kan med hånden på hjerte si at det tok meg lang til å fatte at det var sant, at jeg er blitt MAMMA og min livskjærlighet er blitt PAPPA.

 

Håper ikke dette blei for klisje men jeg må klype meg i armen mange ganger for vi trodde ikke at vi noen gang ville bli foreldere selv:-9 og jeg må si så langt har det vært mange bekymringer men gud så godt det er være mamma :-))

[Karomamma]

Maud - du må bare skaffe deg en til, og vips så har du en stor, en medium og en liten. Enkelt, ikke sant?

[Attpåklatten :-)™]

Akkurat som Idun ketchup;-))

 

Vanlig

Fyldig

eller Chili;-))

[♥Snulder]

Det å ha barn kan samles i fire ord:

Vemod, bekymring, stolthet og glede....

[Ronja65]

Så, sant, så sant snulder:-))

[Travelmor]

Enkelt kan det være, men travelt. Huh! Godt at de glimter til som verdens skjønneste innimellom..

[Trollmora]

Enig med Snulder.

 

Tenker av og til hvor tiden har blitt av. Mitt eldste tantebarn er født i 1980 og det er jo greit. Det er faktisk værre å si at hun blir 27 til våren...

 

Fremtiden er jo en evighet mens fortiden er borte på ett blunk.

[ettbarnsmammaen]

Jeg har mange ganger lurt på hvor babyen vi hadde her for ett år siden har blitt av. For ett år siden var alt som hadde med babyer å gjøre helt nytt for mammaen og pappaen i dette huset. Vi turte jo nesten ikke å ta i det vesle hjelpeløse nurket. Nå er det som om vi aldri skulle ha drevet med noe annet enn babyer. Og det vesle hjelpeløse nurket er absolutt ikke hjelpeløst lenger. Hun kommer seg frem over alt og viser tydelig at hun har en vilje. Men hadde jeg visst at dette året skulle gå så fort, ville jeg ha forsøkt å holde tiden litt igjen, bremse den litt. Men hvordan i all verden gjør en det? Husker jeg leste "Momo" av Michael Ende for noen år siden. Han presenterer leseren for begrepet tidstyver. Jeg tror virkelig at tidstyvene er i ferd med å forsyne seg grådig av livet mitt. Hjelper det hvis en blir flinkere til å leve i "nuet"? Vil en klare å dvele lenger ved hverdagsøyeblikkene da, holde dem fast slik at tidstyvene ikke får "kloa" i dem?