Om å sette grenser for barna sine på besøk.

[Fødemaskinen]

Mååå bare blåse ut litt, har hatt besøk av venninna mi og hennes ustyrlige sønn.

 

Han er bare 6 år, men litt av en munnfull.

I dag hadde jeg muffins på bordet. Hun vet at guttungen blir helt "elektrisk" når han spiser søtt. Allikevel lar hun ham forsyne seg av halve kakefatet (dvs 5 sjokolademuffins), en skpl med potetgull + en halvliter tab, uten å si noe som helst. Stadig vekk gjør han hyss som får null konsekvenser. Han slår moren sin,river ned ting og tang, svarer frekt til de fleste og gjør konsekvent alltid stikk motsatt av det moren sier.

Jeg blir bare så oppgitt når de er på besøk, siden jeg ikke vil irettesette andres barn.

 

Får sikkert masse pepper her nå, måtte bare få det uuuuut.

 

Sånn, nå føles det bedre.

[Anonym bruker]

Jeg er personlig helt enig med deg at bortskjemte unger er det verste jeg vet, men det er ikke naturlig for alle å sette grenser og å være konsekvente. Når jeg har svigerinna mi sine barn på besøk overser jeg det bare, men nærmer de seg tulla mi passer jeg nøye på. Det frekkeste du kan gjøre er å oppdra andres barn, så med mindre du ikke ønsker dette vennskapet lenger, så hadde jeg ikke sagt noe. Hun er jo ikke blind, men vet nok dessverre ikke hvordan hun kan håndtere situasjonen anderledes. Kanskje hun synes oppdragelse er kjempevanskelig, og det har kommet for langt til at hun klarer å gjøre noe med det.

Dersom du er litt kløktig finner du nok på en skånsom måte å løse dette på uten at det ender opp i å såre noen.

[Fødemaskinen]

.....og det er der dib kommer inn. Her kan jeg øse ut min irritasjon.

Enig i at det er frekt å oppdra andres barn, nettopp derfor jeg sitter sprekkeferdig på kaffebesøk.

[Gjest]

Jeg er heller ikke typen som liker å "oppdra" andres barn, men må innrømme at det hender jeg ikke klarer å dy meg.

Har nemlig en svigersøster som allerhelst hadde tatt fra meg vesla så hun kunne ha henne. Hun har en sønn fra før, et bortskjemt et...

Han er også det eneste barnet så han er vant til å få all oppmerksomhet og til lite hensyn.

Guttungen er et mareritt til tider (ikke hele tiden heldigvis) Og spesielt ille dersom mange i familien er samlet. Han er utspekulert og ondskapsfull. Men jeg er av det slaget som virkelig mener slike barn bør taes i ørene. Noe av årsaken til det er at det veldig ofte går påbekostning av snillere barn... Slik som i dåpen til lillemor så herjet han så innmari, rev ned ting, knuste ting, hylte, skrek, løp rundt, ødela dåpskaken og sjokoladekanen for så å kaste det meste av de gigantbitene han hadde tatt. Passet også på å fortelle min kjære bestemor at sjokoladekaken hennes var vond. (søte gamle syke damen hadde laget den utlukkende for min skyld, og hun orker knapt å koke poteter)

Når barn oppfører seg sånn så tar jeg tak i det jeg, sier fra hva JEG aksepterer og ikke.Men jeg prøver selvfølgelig, for å ikke fornærme foreldrene, å si at dette er mine regler og gjelder når jeg er vertinne, uansett setting. Og det er også noe foreldrene bare må akseptere!

 

Så til mitt poeng (dæven, ble langt dette, og usammenhengede, men pytt)

Dersom du setter grenser når det er du som er vertinne, legg det frem som at dette er dine regler for ditt hus/selskap etc, slik vil ikke det bli tolket som at du forsøker å oppdra barnet:)

[Fødemaskinen]

mange gode poeng der ja. Syns allikevel ikke det er min oppgave og si ifra hvor mye barnet får lov til å spise på besøk. Det vil i såfall gå på gjestfriheten løs.

 

 

[HØNAogEGGET *har født*]

Hehe, historien minner meg om da jeg selv var liten. Vi (jeg, lillebror, mamma og pappa) var på besøk hos et koselig, litt eldre ektepar som vi hadde endel kontakt med. De hadde alltid noe godt på bordet når vi kom, og kona sa alltid "ja, nå må dere BARE spise". Jeg og lillebror ble jo helt i ekstase, for hjemme var det stort sett bare godis på lørdag, og da i begrensede mengder. Vi kastet oss over godteriet, men så ble vi stoppet av mamma. jeg protesterte og sa at vi hadde fått lov til å spise alt. Da slapp mamma den (for meg) stooore bomba: "Når man er på besøk og folk sier at du må bare spise, så er det for å være høflig. Det betyr likevel ikke at man skal hive i seg alt sammen." Jeg kunne ikke forstå hvorfor folk sa noe de ikke egentlig mente, men det var jo en veldig grei oppklaring! Og hvordan skal man som barn vite sånne ting, hvis ingen forklarer det??

[Fødemaskinen]

He he. Ja, jeg sa jo "bare spis!", så kan kanskje bare skylde meg selv der.

[Gjest]

Hehe, mammasaurusen, meget godt poeng, har egentlig ikke tenkt over det på den måten før!

Nå vet jeg at DET er en av tingene lillemor skal informeres om når hun er i en passende alder...

[Anonym bruker]

Vi lærte tidlig hjemme at det var noe som het å forskyne seg med måte når vi var på besøk hos noen, uansett.

Men til hovedpoenget: "Det krever en hel landsby å oppdra et barn", sier et gammelt ordtak. Og det tror jeg er sant. Kanskje burde vi ikke være redde for å sette (våre egne) grenser for andres barn når det er på sin plass - selv om foreldrene er vitne til det? Det hender jeg gjør det, og barna tar det veldig fint. Ofte blir de litt overrasket, men faktisk virker det som om de nesten blir lettet. For å vite hvordan man skal oppføre seg blant folk, trenger man et verktøy. Veiledning og hjelp. Noen barn får lite av dette hjemmefra, dermed vet ikke de små tassene hvordan de skal forholde seg i ulike situasjoner. Det kan faktisk gjøre dem utrygge. De merker bare omverdenens stilltiende, ofte dårlig skjulte negative reaksjon, men klarer ikke å tolke den.

Idet de får et verktøy, oppstår ofte en lettelse.

Hittil har jeg faktisk ikke opplevd at foreldrene blir sure heller - kanskje de også føler en lettelse for at andre tar ansvar for sine egne grenser. Her kommer det selvfølgelig an på situasjonen.

 

Vi lever i et samfunn, ikke i isolerte enheter. Vi må ta hensyn, vi må kjenne trafikkreglene. Det tror jeg er viktig for et barn å lære - og ofte lærer man det nettopp av samfunnet.

[Anonym bruker]

ene venninnen min sin datter på 7 år er ekstremt bortskjemtt.. hun hyler alltid når vi er å handler osv.. tror venninnen min er veldig oppgitt over dette selv, og hun klarer ikke helt å takle det.. hun kommer alltid med tomme trussler.. som f.eks en gang skulle jeg passe henne, og hun skulle sove her..da truet hun med at hun ikke fikk lov.. og det kunne hun ikke holde uansett...for hun skulle jo bort selv...

 

jeg pleier alltid å ta denne jenten..uansett om vi er på butikken, hos dem eller hos meg... og hun hører på det eg sier...og jeg ser at mammaen setter stor pris på dette... dette er noe eg har gjort helt siden hun var liten...

 

det eg mener er at man kritiserer ikke barna dems selv om man irrette setter dem. det er vel heller det mange foreldre kommer i forsvarspossisjon til med engang...mange forldre er kanskje usikker i foreldre rollen, og tørr ikke ta kampen med barna..så de får gjøre som de vil...

 

så hadde eg vært deg HI så hadde eg sagt i fra... om kanskje ikke akkurat på det med maten..men på oppførselen hans..slår han moren eller noe så si ifra at nå tror du mammaen fikk vondt... du kan jo ev si at han ikke tåler å spise så mange muffins... eller noe...

[Lille Sprell og meg]

Nanny-hjelpen..?? Hihi..

 

Det er dessverre slik at alle drittunger i grunn ikke kan lastes selv.. det er alltid foreldrene (mangel på sådane..) som må ta skylda for ondskapsfulle små. Barn trenger grenser, og det er utrolig trist at foreldre ikke ser dette.

 

Jeg har selv en liten svigertanteunge - og jeg blir helt frustrert. Vi var på besøk her om dagen, og hun spurte; kan jeg få sjokoladepudding? Moren hennes stod på kjøkkenet & lagde middag, så vi sa nei, nå er det mat. Hun spiser som en fuglunge til de vanlige måltidene.. Da så hun skadefro på oss og sa; jeg spør mamma, jeg. Og jommen kom ungen ut fra kjøkkenet med sjokoladepudding på tallerknen. Ti min. før middag. IKKE kom å klag på at ungen ikke spiser middag. Er det mulig å være så kortsynt?

 

For å sette meg inn i din situasjon; hvis dette hadde vært hjemme hos meg, tror jeg faktisk at jeg hadde satt foten ned. Nok er nok, og det burde også moren se. Mine regler gjelder i mitt hus, dine i ditt. Det har ingenting med det å gjøre at jeg skal lære barneoppdragelse. Det er også derfor at det er lov med sjokolade på hverdag hos mormor, men ikke hos mor. Barn vet at ulike regler gjelder i ulike hus. De er ikke dumme, se..

 

Ha en fin dag, alle!