Jeg kommer aldri til å komme over dette bruddet...

[Anonym bruker]

Huff, jeg er så drittlei hele livet...

 

Pappa'n til begge ungene mine på 2 1/2 år og 9 mnd reiste fra oss for snart 2 mnd siden.. fordi han mistet følelsene sine for meg pga mye krangling og diskutering..

Jeg sliter så fælt, har skyldfølelse for hva jeg kunne gjort annerledes for å unngå dette her.

Vi var sammen siden jeg var 16 år og han 19 år, og vært i lag i 6 år..

Jeg innså virkelig hva jeg mistet da han reiste, savner han noe sinnsykt. Skulle gjort ALT for å beholdt han..

MEN, han har allerede truffet en annen.. Fikk nesten ikke stikket nesen utenfor døren før han traff ei ny.. Er ikke likt han..Og det sier han selv, han hadde aldri trodd han kom til å gjøre det. Men han har truffet henne, liker henne, og han styrer det ikke selv sier han.. Skjønner ikke hvordan han klarer, så fort..Han har ikke vært utro, det er jeg sikker på. Men ting har bare skjedd veldig fort i det siste.

Uansett om han hadde mistet følelsene sine for meg så skulle man tro at han også hadde en sorgprosess, har jo tross alt vært sammen i 6 år og har 2 barn sammen..ikke lenger enn 9 mnd siden vi lå på familierom på føden sammen og fikk en sønn.. ikke nok med det, hun nye han er godt i gang med har en sønn som er like gammel som vår datter, og de er allerede introdusert for hverandre og "leker godt sammen"..det er store valg han tar, for det er ingen pappa inn i bildet til denne sønnen til den nye flammen hans, så han vil jo kanskje bli en slags "pappa" for han etterhvert.. og han er jo en fantastisk pappa, så hun er heldig hun..blir kvalm jeg..

Jeg tror kanskje at vi kunne finne tilbake til hverandre hvis han ikke hadde hatt det så travelt og fikk tid for seg selv til å tenke, men det får han jo ikke gjort.. Han sier selv at han er overrasket over hvor fort ting har gått, og at det kanskje sa litt om hvor lei han egentlig var, men jeg har ingen forståelse allikevel.. Og jeg kjenner han godt, og han gjør sjeldent noe han ikke er sikker på, og jeg ser hvor forelsket han er. Han har sine tunge stunder han også som han sier, men det er pga ungene, og ikke meg.. Han savner ungene innmari og knakk sammen i gråt da vi var på mekling i går, men meg er han ferdig med og kommer aldri til å bli oss to igjen sier han..

Så da er vel alt håp ute, jeg har mistet mitt livs kjærlighet og en fantastisk pappa til unga mine (han vil jo fortsatt være det).

Så nå flytter jeg 18 mil unna han, nærmere foreldrene mine, for dette var tøft for meg og jeg trenger hjelp.. Har liksom fått alt på en gang. Ikke nok med bruddet, men alt som skjedde så raskt etterpå. Er så rart, hadde et fantastisk forhold til hans familie, og de synes også det er trist og skulle hatt alt ugjort..men er som dem sier, ingenting dem får gjort hverken fra eller til.. Som moren hans sa til meg her om dagen, at svigerdatter var bare en tittel, det var følelsene bak som gjaldt... så dem er jo glad i meg, og det er godt å høre..

Innerst inne håper jeg at han går på en skikkelig smell en dag, og ser hva han har gjort, men det verste er at jeg tror ikke han gjør det.. hvem vet, det får fremtiden vise.. Tror aldri jeg kommer til å komme over han, eller finne noen som han..snufs..

 

Noen som har opplevd noe liknenede eller har noen trøstende ord?

[Anonym bruker]

Hei du.. har opplevd noe lignende ja, men mannen min fant seg ikke ny dame så fort da.. men jeg vil bare fortelle deg at jeg er fullstendig klar over hvilke følelser som blir satt i sving. jeg valgte også å flytte tilbake til hjemplassen min (15 timer i bil). Jeg måtte ha hjelp til alt den første stunden. jeg lå for det meste i senga og holdt på å dø av sorg.

 

Har ikke så mye trøstens ord å si til deg, men det blir faktisk bedre, og solen vil skinne for deg en dag også. helt sikkert! Men jeg vet hvor utrolig jævlig du må ha det akkurat nå.

[Anonym bruker]

Her er det motsatt, jeg er moren til barnet, men er i din eks sin posisjon ! Har funnet meg en ny 2 uker etter brudd. Og kan aldri gå tilbake til det jeg hadde. Alt for lei og det hadde fått for langt. Kan ikke annet enn si at noen ganger er det bedre at man er fra hverandre

[Anonym bruker]

Ikke så mange trøstende ord egenlig, men dette må bare gå sin gang. Det er vondt å miste en du er glad i. Samtidig så kan det virke for meg som om du skjønte at han gikk... Med det så mener jeg det med krangling, uenigheter osv. Du tenker også endel på hva du kunne ha gjort anderledes, da tar du på deg skylda, og kanskje du har skjønt på et tidligere tidspunkt at stridsøksa bør legges bort, men ikke klart det noen av dere. Nå har skjedd skjedd, jobb med deg selv, ta sorgen og jobb med den også - den er naturlig. Ikke prøv å fortreng, tror det heller ikke er lurt å innvollvere seg med noen andre hvis det ikke føles riktig, da er du ikke ferdig med det gamle...og du får det helt sikkert ikke noe bedre av å såre noen andre.

 

Du bebreider også barnefaren, at det gikk altfor fort, at han gjør store valg på et tidlig tidspunkt, du ønsker ham en smell osv, ikke tenk sånn, da bygger du bare opp et hat som ikke vil gjøre deg noe godt. Glem aldri at dere var to, det var ikke bare han som sto for bruddet, dere var sannsynligvis sammen om det, tøft, men sant.

 

Det som ikke tar livet av deg, det gjør deg sterkere - det er der du er nå...

 

Stå på

 

Men en annen ting; kan du ta med deg barna og flytte så langt avgårde? Hva sier barnas far til det? Måtte bare spørre.

 

Pappsen

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Har ikke opplevd akkurat det, men vil bare si at du klarer aa komme deg igjennom det uansett> Det er utrolig hvor sterke man er naar man bare vil. Skjoenner at du er glad i ham og alt det der, men hvem vet, kanskje moeter du en annen prins etterhvert? Og du har vel to flotte barn som trenger deg?