Jeg kommer aldri til å komme over dette....

[Anonym bruker]

Huff, jeg er så drittlei hele livet...

 

Pappa'n til begge ungene mine på 2 1/2 år og 9 mnd reiste fra oss for snart 2 mnd siden.. fordi han mistet følelsene sine for meg pga mye krangling og diskutering..

Jeg sliter så fælt, har skyldfølelse for hva jeg kunne gjort annerledes for å unngå dette her.

Vi var sammen siden jeg var 16 år og han 19 år, og vært i lag i 6 år..

Jeg innså virkelig hva jeg mistet da han reiste, savner han noe sinnsykt. Skulle gjort ALT for å beholdt han..

MEN, han har allerede truffet en annen.. Fikk nesten ikke stikket nesen utenfor døren før han traff ei ny.. Er ikke likt han..Og det sier han selv, han hadde aldri trodd han kom til å gjøre det. Men han har truffet henne, liker henne, og han styrer det ikke selv sier han.. Skjønner ikke hvordan han klarer, så fort..Han har ikke vært utro, det er jeg sikker på. Men ting har bare skjedd veldig fort i det siste.

Uansett om han hadde mistet følelsene sine for meg så skulle man tro at han også hadde en sorgprosess, har jo tross alt vært sammen i 6 år og har 2 barn sammen..ikke lenger enn 9 mnd siden vi lå på familierom på føden sammen og fikk en sønn.. ikke nok med det, hun nye han er godt i gang med har en sønn som er like gammel som vår datter, og de er allerede introdusert for hverandre og "leker godt sammen"..det er store valg han tar, for det er ingen pappa inn i bildet til denne sønnen til den nye flammen hans, så han vil jo kanskje bli en slags "pappa" for han etterhvert.. og han er jo en fantastisk pappa, så hun er heldig hun..blir kvalm jeg..

Jeg tror kanskje at vi kunne finne tilbake til hverandre hvis han ikke hadde hatt det så travelt og fikk tid for seg selv til å tenke, men det får han jo ikke gjort.. Han sier selv at han er overrasket over hvor fort ting har gått, og at det kanskje sa litt om hvor lei han egentlig var, men jeg har ingen forståelse allikevel.. Og jeg kjenner han godt, og han gjør sjeldent noe han ikke er sikker på, og jeg ser hvor forelsket han er. Han har sine tunge stunder han også som han sier, men det er pga ungene, og ikke meg.. Han savner ungene innmari og knakk sammen i gråt da vi var på mekling i går, men meg er han ferdig med og kommer aldri til å bli oss to igjen sier han..

Så da er vel alt håp ute, jeg har mistet mitt livs kjærlighet og en fantastisk pappa til unga mine (han vil jo fortsatt være det).

Så nå flytter jeg 18 mil unna han, nærmere foreldrene mine, for dette var tøft for meg og jeg trenger hjelp.. Har liksom fått alt på en gang. Ikke nok med bruddet, men alt som skjedde så raskt etterpå. Er så rart, hadde et fantastisk forhold til hans familie, og de synes også det er trist og skulle hatt alt ugjort..men er som dem sier, ingenting dem får gjort hverken fra eller til.. Som moren hans sa til meg her om dagen, at svigerdatter var bare en tittel, det var følelsene bak som gjaldt... så dem er jo glad i meg, og det er godt å høre..

Innerst inne håper jeg at han går på en skikkelig smell en dag, og ser hva han har gjort, men det verste er at jeg tror ikke han gjør det.. hvem vet, det får fremtiden vise.. Tror aldri jeg kommer til å komme over han, eller finne noen som han..snufs..

 

Noen som har opplevd noe liknenede eller har noen trøstende ord?

[Anonym bruker]

uff... det må vere sikkelig vondt for dere.. har ikke opplevd det selv heldigvis, og håper jeg slipper det..

 

men vil sende mange trøsteklemmer. Du kommer over det en gang. Du må bare det. Er mange flotte menn i verden så du finner nok en som passer deg igjen! Du er jo tross alt ganske ung... Å leve med en som ikke har de samme følelsenesom du har går ikke desverre..

Lykke til!

Håper du får det bedre etter hvert. Ta deg en tur på byen med venninner..det kan hjelpe!

[....Hege 69]

Forstår så inderlig godt hvordan du har det..... Jeg og jenta mi flytta ut fra barnefar for 2 mnd siden. Jeg trodde vi hadde det veldig bra, for vi planla bryllup til sommeren og hadde det veldig fint sammen. Men putselig kom han og sa at han var usikker på følelsene sin for meg... Etter en tung tid med mye diskusjoner og fram og tilbake, fant jeg ut at han hadde truffet en annen noen mnd tidligere. Han hadde gått bak ryggen på meg mens jeg drev å planla bryllup og trodde vi hadde det bra... Han benekter det fortsatt, men jeg har nå så mange bevis at det finnes ikke tvil. Han kan ikke engang innrømme hva han har gjort ovenfor meg og jenta vår. Vi var sammen i 41/2 år, og jeg savner ham vanvittig mye, enda han har behandlet meg så respektløst. På en måte er det nesten "bra" at han har vært sånn, for jeg trøster meg selv med at han ikke er verdt meg... Men jeg merker at det går bedre og bedre, og at jeg tenker mindre på ham nå enn til å begynne med. Visste jo om dette en måneds tid før jeg flytta, så det er jo egentlig 3 mnd siden. Verst er likevel tanken på at hun andre dama ska få ta del i det vi lagde sammen, og være sammen med datteren vår... De har ikke møtt hverandre ennå, men den dagen kommer nok...

Håper også at han en dag går på en smell en dag som du sier og forstår hva han har gitt opp... Vet likevel at han ikke kan komme til meg da, for jeg vil ikke ha tilbake en mann som har så lite respekt for meg. Da er det bedre å være alene....

Vet ikke om du fikk noe trøst her, men ønsker deg i hvert fall masse lykke til!