Har barna det så forferdelig hos oss ikke-engasjerte stemødre?

[♥2 små gull♥]

Jeg er en av de som syntes dette med stebarn er vanskelig. Ser mange får kritikk her fordi de er ærlige og sier det som det er. Men har barna det så forferdelig vondt hos oss ikke-engasjerte stemødre?

 

Når stebarna er her trekker jeg meg litt unna og finner heller på ting med vårt felles barn, så får pappan og ungene hans kjøre sitt eget løp. De er her for å besøke pappa, ikke meg. Mange her sier at barna merker at det er en rar stemning osv. Gjør de det? Jeg er jo selvfølgelig ikke slem med ungene, jeg lager middag til dem og hjelper til om de ber om det osv., men jeg er ikke den som setter meg ned i sofaen og koser med dem. I andre familier har man andre rutiner, men sånn er det hos oss. Poenget mitt er: de trenger jo ikke å ha det noe værre hos oss, enn andre stebarn har det i familier hvor stemor er 100% engasjert! Det er sånn de er vant til å ha det hos oss, og det er det som er normalt for de. De føler seg jo ikke noe mindre elsket av faren fordi at kjærsten til pappa ikke er så engasjert? De vet jo ikke om noe annet, det er sånn vi ha det her, og det er normalt for dem.

 

For å dra en sammenlikning: Kuer går på beitet og spiser gress hele sommern og står i fjøset hele vinteren. For oss virker det som et vanvittig kjedelig liv, men det er det de er vant til, det er normalt for dem, de vet ikke om at det finnes noe annet, så derfor er de fornøyde med det livet. Jeg sammenlikner ikke ungene med kuer, en poenget at de vet ikke om noe annet, dette er normalt for oss og vi trives med det. Ungene har det bra her selv om ikke jeg er den fødte stemor, de vet ikke om at det finnes familier der kjærsten til pappa tar dem inn som sine egne.

 

Ble kanskje litt klønete skrevet, håper jeg klarte å få frem poenget...

[MissMarple]

Kanskje problemet ikke er så stort nå, men vil bli det når deres jente blir større og vil være sammen med søsknene sine. Det er vel ikke riktig at de bare vil være sammen med pappan, de har jo et søsken også og jeg tror helt sikkert de vil vil være med deg også.

Jeg tror ikke ungene hos dere har det så fælt. Jeg har lest mye på dette forumet, og her får man visst pepper uansett hvor mange prosent man er engasjert så jeg er ikke ute etter å gi deg pepper. Bare tenk litt fremover, når barna etterhvert blir større så vil de merke det hvis du alltid tar med deg minstebarnet og drar avgårde. De vil lure. jeg forstår parallellen du trekker, men jeg tror ikke det er det samme. Hva man er vant til er en ting, men barna vil sammenligne deres situasjon med hvordan det er hos andre.

Håper ikke du ser dette som kritikk, for det er det ikke. Jeg tror stebarna dine har det godt som det er på det nåværende tidspunkt!

 

[Gjest]

Det er ikke lett å vite hvor engasjert man skal være som "stemor" og hvilken rolle man skal ta. Jeg har alltid vært glad i barn og ble veldig glad i min manns to barn. For noen år siden ville jeg ha blitt karakterisert som kjempeengasjert stemor som gjorde alt for mine bonusbarn - jeg gjorde alt for dem som jeg vil gjøre for våre felles barn som vi har fått etterhvert.

 

Så vokser bonusbarna til og blir etterhvert større - stemor teller ikke lenger - greit å ha henne til klesvask, husvask og matlaging Noe mer er hun ikke for dem. Jeg skjønner at de er glad i sin mor, men de trenger jo ikke å behandle meg som om jeg ikke eksisterer? Uansett hvor hverdagslige ting de lurer på så venter de på at de har faren på tomannshånd for å spørre. Jeg bor i hjemmet vårt jeg óg men så lenge jeg er i rommet sier de ingenting. Jeg får jo vite alt av mannen min, men det er så vondt å oppleve å bli holdt utenfor av barna hans når jeg har gjort alt for dem og vi levde som en familie i mange år.

 

Så hadde jeg gjort ting om igjen ville jeg ikke engasjert meg så mye i deres liv som jeg har gjort - en får ingenting igjen for det. Nå gjør jeg som deg - konsentrerer meg om å finne på ting med våre felles barn for storesøskenene er ikke interessert i å leke eller kose med de små. Trist for oss alle - men jeg trøster meg med at de flytter ut med tid og stunder - i mellomtiden skal jeg nyte mine barns oppvekst og kose meg

[-Hengebuksvinet-]

Disse barna er jo søsknene til barnet ditt, og da synes jeg det er dumt å ta fra dem sjansen til å utvikle et godt søskenforhold. Jeg tar også pauser fra barna, både når stesønn er her og ellers. Og i blant tar far eller jeg med bare de store barna, på ting som minsta ikke er stor nok til ennå. Men det er viktig å ha gode familieopplevelser sammen, der alle er inkluderte.

 

Den sammenligningen din synes jeg er vel tynn, for idealsituasjonen for kuer er jo absolutt ikke å gå inne hele vinteren. Det er jo bare en praktisk løsning som vi mennesker har kommet på, for å holde melke og kjøttproduksjonen oppe. Da kunne jeg like gjerne dratt sammenligningen om kalven som tas fra moren ved fødsel, og han vet ikke om noe annet. Vi vet alle at barn blir noe helt annet enn dyr.

 

Det er slapt av deg å ikke engasjere deg i stebarna. Jeg sier ikke at du skal elske dem like mye som dine egne, men at du bør behandle dem som dine egne under samvær. Selvfølgelig vet barna at det finnes stemødre/fedre som engasjerer seg, om ikke vil de i hvertfall bli smertelig klar over det når de blir litt større. Allerede i barnehagen diskuterer barna familiesituasjonen min, og sønnen min kom som 5 åring hjem og sa at Peder har 2 pappaer.

[Gjest]

Jeg er stemor....jeg har også en annen stemor å forholde meg til...eller dvs, egentlig ikke, for hun presterer å ta med seg sine "sær"unger å dra bort når min sønn kommer til dem.....om sønnen min merker det?? ehh...JA! han har ikke sett sine såkalte stesøsken på flere år!

Og han spør meg om han gjør noe galt, siden de ikke vil møte han....tror du det gjør vondt eller??

Kanskje dine stebarn hadde hatt godt av følelsen av samhørighet, ikke bare med deg men også med sitt halvsøsken som du tar med deg, så faren og hans barn kan kjøre sitt eget løp som du skriver.

Faren må jo også føle seg noe mellom barken og veden skulle jeg tro....

Jeg skjønner ikke hvorfor noe må endres i det hele tatt selv om stebarn gjør sin entre annenhver helg...

Nei du...skjerpings... barna vokser til og å gå å føle på situasjoner som vi voksne skaper i vårt eget, til tider dumme hode kan vi jammen spare dem for, stebarn eller egne!!! Og jo....de har sammenlignings grunnlag på hvordan det er hjemme kontra andre hjem....de er ikke kyr, men selvstendig, tenkende individer.....

[Maud]

Alt er relativt selvfølgelig. Det er bedre med en ignorerende stemor enn en som slår barna. Det er bedre med en som holder seg unna enn en som bare kjefter. Det er også sånn at det er bedre med en voksen i hjemmet som ønsker velkommen og prøver å bidra til at det er hyggelig enn en som drar bort hver gang barna kommer dit.

 

Argumentasjonen din er for meg fordummende. Du sier at siden de ikke er vant til bedre, så synes de det er greit. Det sier Tor Erling Staff om barn som er utsatt for seksuelle overgrep også... Det er klart ingen av tingene stemmer! Barn snakker med hverandre, de går på besøk, de ser TV og de blir lest høyt for eller leser selv. Ut fra alt dette OG egne erfaringer skaper de seg et bilde av hvordan de vil at ting skal være. Det med kuene gidder jeg ikke kommentere en gang.

 

I barnevernsfaglig forstand er det klart at barna ikke har det forferdelig. Man kan kanskje til og med si at de har det helt greit. Ville de hatt det bedre hvis du var mer engasjert? Etter mitt syn - helt klart ja. Skjønner ikke at mannen din synes dette er greit. Du velger bort noe av det som er aller viktigst for ham og gjør ikke all verdens for å inkludere barna hans i deres familie. Jeg ville ikke godtatt det av mannen min!

[scoobidoo]

Jeg er egentlig enig med HI. Hos oss er det litt på samme viset. Nå er mine stebarn ganske gamle, altså godt opp i skolealder, så de er ikke lengre så interessert i vår "innblanding". Men jeg har aldri vært så veldig engasjert i det de holder på med. Jeg kjører dem når de skal på fritidsaktiviteter og sånn, men jeg overlater det meste til faren. Det sa jeg tidlig i fra om til min mann, at han fikk ta hovedansvaret når de skulle være hos oss, og det går helt greit.

 

Selvom det har vært sånn at jeg ikke alltid har vært der, feks vært mye borte på kveldene for å holde på med mine ting, opplever jeg nå at den eldste betror seg mye til meg når vi er på tomannshånd. Så jeg tror ikke alltid det er så viktig med engasjerte stemødre som kanskje prøver å leke ekstramamma.

[camilla^]

Meg og min mann har barn på hver vår side, men ikke sammen. Vi bor fortiden heller ikke sammen, men bruker tiden nå til vi flytter sammen til å få en sammensveiset familie. Og dett er vi pågod vei til.

Min mann er kjempe flink og engasjerende i mine barn, de har blitt kjempe glad i han. Han behandler dem som sine. Han har også vært stepappa før, som han enda har god kontakt med. Så han har litt mer erfaring enn meg der, og det merkes.

Jeg sliter nok mer enn han. Jeg merker jeg er ikke like engasjerende. Har litt mer problemer med å slippe meg løs. Hun største er det enklere med, min hun minste er det litt værre med. Jeg vil gjerne, men det er enda litt sperrer. Men totalt sett tror jeg at vi har det veldig greit, og fint sammen alle sammen.

 

Men tenk deg, at din mann blir syk når barna er der. Tror du at de føler seg trygg nok på deg til at de kan betro seg med sine følelser og la deg få hjelpe til? (det er ikke mer som skal til enn en heftig influensa, og senga er det eneste i en uka) Jeg tror at dette hadde fungert dårlig hos oss om jeg ikke hadde engasjert meg med dem før, mat og alt det nødvendige er en ting. Men å bli godt kjent med dem og finne ut hva som foregår oppe i hodene dem, og være trygg på at kommer til meg om det er noe. Jeg vet jeg ikke kan erstatte pappan, det ønsker jeg heller ikke. Men jeg ønsker å kunne hjelpe til og være en de kan betro seg til/spørre når det er noe de ikke vil spørre sin far eller mor om.

 

Jeg tror ikke en trenger å måtte engasjere seg mye, men at en har noen ting som en gjør sammen med sine stebarn som liksom er deres ting.

[ostekaka]

Jeg tviler på at barn ser på hvilket engasjement andre foreldre viser sine barn som et mål på hvor elsket de selv er, det er så store forskjeller på hvordan folk er. En kan ha svært aktive foreldre som jobber mye, trener, springer rundt på møter og kommiteer, og du kan ha foreldre som alltid er hjemme. Du kan ha familier der alle alltid er i stua, og du kan ha familer der barn kun får lov til å dra frem lekene sine på rommet. Noen prater mye, andre er mer tause. Bare forskjellen på far og mor i en og samme familie kan jo her være stor.

 

Men i en stefamilie har en jo en annen målestokk, der kan en jo måle i forhold til hvor engasjert en er i egne barn hvor mye eller hvor lite en er engasjert i andres barn. Og her bør det vel ikke være så alt for store forskjeller.

 

For å svare på om barna ikke har det bra hos en uengasjert stemor, må en jo definere hva som er uengasjert. Det går jo an å legge lista for dette så høyt at ingenting er godt nok.

Du sier du ikke sitter ned og koser med dem i sofaen, men du er tilstede i hjemmet, du lager middag, du kjører dem dit de skal, de kommer til deg for hjelp og da hjelper du dem. Du lar dem få alenetid med faren, og du passer på at du får gjort det du vil i helgene, tilbringe litt tid med ditt barn. Du virker da ikke som utilnærmelig og kald, som barna ikke tør komme til.

Jeg mener at en av og til bør være litt forsiktig med kosing og det å presse seg på stebarn, jeg tror at litt større unger spesiellt kan føle det litt ekkelt om en "fremmed" voksen skal kose og nusse. Det er ikke alltid så enkelt for dem heller.

Jeg tror det er viktigere å være klar og tydelig på at de kan komme til deg om det er noe, men ikke være for pushy. Det skal være litt på barnas premisser også. Jeg koser med mitt yngste stebarn, men nesten aldri med det eldste som er i tenårene. Den minste har åpnet for dette, ikke den eldste. Men vi prater og har det greit.