Vanskelig for andre å forstå hva man har vært gjennom?

[Gjest]

Jeg hadde MA i november i uke 18, nesten midt i svangerskapet.

Nylig traff jeg igjen min svigerinne, som jeg kun har snakket med 1 gang på telefonen siden det skjedde, vi bor langt fra hverandre.

Vi var sammen i forbindelse med en familiebegivenhet i ett par dager.

Jeg tok ikke opp temaet, men synes det var veldig rart at hun ikke en eneste gang viste at hun brydde seg eller spurte hvordan jeg har det.

Var ikke det rart? Er folk redde for å snakke om det eller begriper de ikke hvor sterkt det er å miste et barn på den måten?

 

 

[Hege & lille Hannah <3]

Jeg har opplevd akkurat det samme! Hadde også gått halve svangerskapet, var i uke 20. Det er bare 9 dager siden jeg var til utskrapning. I mitt tilfelle er det også svigerinnen som har oppført seg rart. Hun viste ingen medfølelse, men derimot sa hun at nå måtte jeg begynne på pillen igjen og heller leve livet! Synes det var fryktelig frekt av henne. Føler at jeg sitter alenemed sorgen, for det virker som om alle andre har glemt, og det er vondt. Så jeg tror ikke helt andre skjønner hvor sterkt det er å miste er barn slik, med mindre man har opplevd det selv. Jeg hadde selv aldri trodd at det skulle være så vondt. Savnet er joogså helt forjævlig. Ville hvertfall si at jeg føler med deg, og at jeg håper det går bedre etterhvert.

 

Klem

[Gjest]

Det var en merkelig reaksjon å få.

Føler med deg. Med meg går det relativt bra, nå har det gått over 3 måneder siden det skjedde og vi har begynt å prøve på ny graviditet.

Jeg gleder meg til å "leve livet" med et lite barn.

 

[rann]

Hei. vet hvordan dere har det. Jeg mistet i uke18 rett før jul. Mannen min vil ikke snakke om det og jeg føler at enten så er folk redde for å spør eller så tror de at alt er ok. Føler egentlig at jeg har taklet det greit helt til nylig da det begynnte en ny vikar på jobb som er gravid , og kommet nesten like langt som jeg hadde da jeg mistet. Alle snakker om hvor kjekt det er for henne å ska ha barn men skal jeg være ærlig så ønsker jeg henne dit pepperen gror. Får litt dårlig samvitighet når jeg tenker slik men kan ikke noe for det. Hadde kanskje vært lettere hvis noen spurte hvordan jeg har det. vet ikke helt.

Men vi skal prøve å bli gravide igjen, har litt håp iallefall.

Lykke til dere og.

[Gjest]

Det er nok ikke så lett for andre å vite hva de skal si, men noen ganger er det i hvert fall bedre at de sier noe for at man skal vite at de tenker på det, så kan man selv velge om man ønsker å snakke om det.

Hvis noen hadde spurt nå hadde jeg greid å snakke om det, men for litt tid tilbake hadde tårene kommet veldig fort.

 

Min beste venninde fødte den dagen vi hadde gravlegging. Det var veldig rart, men jeg valgte å se noe positiv i det og koser meg med den lille når jeg har anledning. Min venninde forstår heldigvis hvordan jeg har det og er omtenksom.

 

Vi prøver også igjen, første IKM i slutten av neste uke. Er spent, men er redd for å ha for store forhåpninger. Har ikke kjent noen symptomer.

Forrige gang hadde jeg ganske sterke menslignende smerter, men jeg husker ikke når det var for den gang var jeg ikke så opphengt i det som jeg merker jeg har blitt nå etter at vi mistet.

[rann]

Har og ikm neste uke men tror ikke egentlig at det klaffer denne gang.Jeg har en jente på 4 og når jeg skulle ha henne fikk jeg ikke vondt før akurat den dagen jeg skulle ha mens.Og da var det så vondt at jeg måtte ta paracet. Siste gang hadde jeg vondt hele tiden så det er nok forskjellig for hver graviditet tror jeg.

Lykke til:)

[evigoptimist]

Tror absolutt de fleste andre mennesker har store problemer med å sette seg inni vår situasjon. De blir brydd, sier utrolig mange teite ting som egentlig bare sårer.... eller trekker seg helt unna/ later som om ingenting har skjedd.....

 

Nesten hele min svigerfamilie tilhører den siste kategorien. Utrolig sårende og lite støttende når man står midt oppi det!

 

Håper inderlig du har noen du kan støtte deg til. Så får vi bare prøve å ignorere alle dumme kommentarer og forsøke å tenke at det de kommer fordi de ikke kommer på noe annet fornuftig å si....

 

Lykke til:-))

[trying og kaisa elisebet]

hei,hei... trur nok at folk er redde for kva dei skal seie og mange seier då heller ingenting- enklest det...

Mista sjølv min lille gutt i veke 20, mange tok kontakt og støtta oss så godt dei kunne. telefoner,sms og folk kom berre og gav oss ein klem.

Men da så såra meg var mange eg nesten forventa skulle ta kontakt, tok avstand.. som feks min bror og min svigerfamilie..Dei meiner at det var liksom ingenting, og synst det vart for domt når me valgte å ha ein liten navnesermoni og jordpåkastelse..men me valgte å gjera det å vår måte, slik at me får nokre minner med oss videre. Trur nok at dei som ikkje har vært gjennom det å mista, så vil dei ikkje kunne setja seg inn i situasjonen....Mi mamma seier at ho ser me har drt vondt, og ho føler med oss, men skjønner ikkje kva me går igjennom, sånn trur eg mange har det...

[jordbærsjokolade]

Jeg har insett, etter å selv ha mistet to ganger, at man rett og slett må ha vært igjennom det selv for å virkelig forstå hvordan det er. Etter min spontanabort nr to ble jeg veldig deprimert og klarte ikke å snakke med noen på veldig lang tid. Jeg gav beskjed til vennene mine at jeg var nødt til å holde meg borte og regnet vel egentlig med at jeg ikke trengte å forklare noe som helst og at jeg var velkommen tilbake når jeg følte for det selv. Men nå, som jeg er blitt veldig mye bedre, og som jeg ønsker å komme tilbake merker jeg at det er ikke veldig lett. Noen er rett og slett litt såret over at jeg ikke har villet ha kontakt i den perioden hvor jeg var så deprimert...Har hørt at noen ikke forstår hvordan man kan bli så lei seg av det jeg har opplevet, at jeg ikke trengte å ta så på vei liksom. Og nå sitter jeg her nesten med litt dårlig samvittighet fordi jeg var så lei meg så lenge. Vet at jeg ikke burde ha det og at jeg har full rett til å være så lei meg som jeg trenger å være.

 

Nå er jeg gravid på nytt og føler at de rundt meg syntes at alt burde være i orden nå, men det er det jo selvfølgelig ikke. Jeg har mistet to barn og kommer alltid til å syntes det er jævlig å tenke på de som jeg aldri fikk. Man blir nesten litt sånn outcast føler jeg det. Det var mitt hjertesukk for i dag!