oppdragelse - hva gjør jeg nå ?

[Anonym bruker]

...mitt lille gull har begynt å gjøre "rampestreker"med meg... har skal absolutt gjøre alt han vet han ikke får lov til, og jeg ser han han synes set er morsomt at jeg blir streng å sier nei og gir forklaring på hvorfor. Han elker å slå av og på datamaskina, har allerede ødelagt en tv med å slå av og på hele tida (enda vi er konsekvente å tar han vekk hver gang) med første sjanse er han borte å trykker... pluss endel andre ting han ikke får lov til... Når vi er på besøk er han helt umulig og rører og går overalt hvor han ikke skal (jeg kan jo ikke gå å "kjefte" på han hele tida, da kan vi jo likegodt være hjemme. Jeg ønsker jo såklart å få en veloppdragen onge etterhvert og føler at jeg er både streng og konsekvent... Har gitt han veldig mye oppmerksomhet hele tida, så jeg lurer nesten på om jeg har gidd han for mye oppmerksomhet. Hvor mye oppmerksomhet får deres barn (hvis dere sjønner) og noen som vet hva jeg skal gjøre nå?? Synes det er lettere å se "problemet" hos andre enn hos oss...så rart det der... hmm... Orker jo ikke å ha en sutrekopp som jeg må "jappe" på hele tida ( han har blitt ekstrem i det siste). Håper på gode råd

[Anonym bruker]

....legger til at når vi nå er ute så vil han bare springe på veien, vi har en flott gangvei forbi huset med høye kanter som er perfekt for han å gå på, men de 2 eneste avkjøringene i nærheten skal har gå ut av. sier nei og at det er farlig for bilene, tar han vekk og lokker med noe annet å gjøre. Prøver å si "hade, nå går mamma", men han bryr seg ikke. Han skal på veien... Må bære han et langt stykke hvis vi skal gå tur, sånn at avkjøringa blir laaaaaaangt unna.... Dette er ikke artig, siden det snart er fritt for snø og ingen høye kanter... Må jo kunne gå an å snakke til han... er ganske fortvila nå jeg.....

[SassyMom]

Jeg følte det samme om min gutt. Kjøpte en bok (husker ikke i farta av hvem) som ga nytt lys til endel misforståelser! De små klarer faktisk ikke ennå å kontrollere impulsene sine! De klarer ikke se frem i tid konsekvensen av å skru av tvn eller av å slå. Dette er noe som kommer etter hvert da. Man bør heller gjøre hjemmet så barnevennlig som mulig, men allikevel si fra om noe ikke er greit. Dette syntes jeg føltes lettere når jeg nå vet at han ikke gjør det på pur f... Smilet hans betyr egentlig "se, der kommer mamma når jeg skrur av tv, det visste jeg jo!" .

[Anonym bruker]

Kan du ikke prøve å finne ut hva denne boken heter?

[Ruske-Sara]

Min erfaring stemmer ikke helt med henne over her om at så små unger ikke forstår konsekvenser. Datteren min reiste seg opp og stod og skreik når vi la henne da hun var ca 10 mnd. Hun ville at vi skulle være i rommet når hun sovnet. Jeg satt ved senga når hun lå nede, men fikk ut av rommet så fort hun reiste seg. Det tok ikke lang tid før hun skjønte at hun måtte ligge og prøve å sove for at jeg skulle sitte ved senga.

 

Når det gjelder problemet med rampestrekene, så kanskje man kan prøve litt av teknikken over? Når du leker med sønnen din og alt er fint, gir du mye positiv opmerksomhet og viser at du setter pris på og leke sammen med ham. Så fort han gjør noe som er uakseptabelt, f.eks slå eller ødelegge ting, så reiser du deg opp litt demonstrativt og sier nei uten og gi ham mer opmerksomhet. Han må selvfølgelig få mange sjanser før han skjønner spillereglene, så gå ganske raskt ned på gulvet igjen og lek og vær blid, og gi ros for at han leker fint og er snill. Gjenta oppbruddet så fort han er rampete igjen, og la det gå lengre tid før du igjen leker og gir ham oppmerksomhet. Etterhvert vil han skjønne hva som gir oppmerksomhet og hva som ikke gjør det.

[Anonym bruker]

tusen takk for fint svar......... er med på den å tenker å prøve på det jeg nå da

[Expat]

Dette er fra et gammelt innlegg, klippet og limt inn til deg her:

 

Her kommer sitat fra Gode knep for småbarnsforeldre, boka til Elisabeth Gerhardsen, om å prøve å sette grenser for barn. Kanskje er det fler enn meg som kjenner seg og ikke minst ettåingen igjen...

 

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

 

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

 

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at"Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

 

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

 

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

 

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" ....

 

En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over."

 

---

 

(Delvis sitat:)

Det ligger vel allerede i kortene at det å kjefte på ettåringer ikke har så mye for seg. De husker ikke hvor galt det vil gå til slutt, har problemer med å klare å tenke at hun skal la være før hun har begynt, og klarer ikke stoppe seg selv når de har begynt. Men man må jo drive med noe opplæring. Det sparer likevel mange for mye slit å fjerne ting som er fristende eller farlige, ting som de ikke klarer å ligge unna. F.eks. kan man sette sperre foran bøkene i bokhylla, ta platene bort fra gulvhøyde de månedene dette står på. Og sette en stol eller noe større og tyngre foran stereoen på dagtid. Osv. Men barn er forskjellige. Noen trykker aldri på stereoen eller drar bøker ut av bokhylla, mens andre nesten ikke gjør annet. Å undersøke ting er en medfødt tilnøyelighet som barn har og det går over etter noen måneder.

Barnet ditt lærer mest av å se på deg og etterligne det du gjør, og ikke så mye fra det du sier. Og barnet tar mye lettere imot beskjeder (sett ned den vasen) enn forbud (du får ikke lov til å løfte opp vasen). Når du har sagt et par ganger "sett ned vasen" og ingenting skjer så går du bort og "hjelper" barnet å sette den ned (fysisk, helst uten å være sint) og sier "Sånn ja", "bra" eller noe liknende når det har blitt slik du ville. Å avlede er veldig effektivt. Utrop som "hvor er bamsen" virker veldig bra, når du ser at den lille er på vei mot TV, eller når hun gråter i frustrasjon fordi du har nektet henne å få noe. Gerhardsen sier til slutt at rådene er først og fremst ment som hjelp så ettåringene kommer gjennom dette klåfingrete stadie uten for mye frustrasjon.

 

Og så er det sikkert flere råd, men dette er vel langt nok :-) Sånne turer foran stereoen har vi hatt flere av. Kanskje er det fler en oss som kjenner igjen sånne situasjoner... :-|)

 

undager

[SassyMom]

Ja, takk, det var den boken jeg mente!