tilgi utroskap? HJELP

[Anonym bruker]

vi har vært sammen i 5 år og har en sønn på 1 1/2 år. forholdet har vært en berg og dalbane de siste årene (også før vi ble foreldre). jeg har ikke stolt på ham, og jeg vet at det har ødelagt mye. grunnen til at jeg ikke har stolt på ham er at han lyver om nesten ALT fra små, ubetydelige ting til større ting- fordi han vil unngå konflikter og er redd for at jeg blir sint. kommunikasjonen har også vært dårlig, men samarbeid i hus og hjem er bra.

 

han reiser mye i forbindelse med jobben, mens jeg for det meste er hjemme. vi har ikke vært borte fra sønnen vår mer enn en helg, sammen. med andre ord er vi blitt mamma og pappa, ikke kjærester. den siste måneden hadde jeg snakket om at vi burde ta kontakt med familievernkontoret, får å komme oss videre. eller å gå fra hverandre. men sambo har ikke vært så begeistret for det.

 

så, for noen dager siden har han vært utro (første gang).. tilfeldigheter, ifølge ham. han var innstilt på at det kom til å bli slutt fordi jeg hadde gitt ham et ultimatum (men vi var jo fortsatt ilag). så derfor hadde han bare lyst til å gi faen den natten det skjedde. utroskapen skjedde i forbindelse med jobben hans, på reise. jeg fant det ut via mobiltelefonen hans. han blånektet til han så at det ikke gikk an å lyve mer. han "flyttet" ut, og angrer fælt. jeg var innstilt på at jeg aldri aldri kom til å tilgi det. men nå som jeg har snakket mye med ham og ser hvordan han angrer (har vært ilag i et døgn nå), har jeg begynt å tenke om det går an å tilgi... han kommer jo til å se damen ofte (foresten, hun er gift).. men nå har vi hatt det koselig ilag, som vi pleide da vi var nyforelsket. han sier utroskapen har vekt følelsene hans for meg igjen..men jeg vet sannelig ikke om jeg kan stole på d, og på ham igjen.. det kan jo bare være det at han oppdaget hvordan det er å være alene, uten oss..

 

noen som har en lignende historie, tips e.l..takker for svar, trenger det sårt...

 

hadde skrevet dette innlegget på samlivsbrudd, men fikk kun et svar..

[Baila]

Man kan tilgi utroskap, når det har hendt under slike omstendigheter.

Og når han virkelig trege, og savner dåkk.

Han virker jo ut til å være redd for å miste dere, og for en mann så trenger ikke utroskap bety noen ting, det er jo vi jenter som er opptatte av følelser og lign.

Så viss du vil tilgi han, så kan det gå bra. Men dere ender nok inn i et berg og dalbane forhold igjen. Men det er veldig få forhold som er bare velstand. Dere er jo 2 om det.

Men gi beskjed om at du ikke godtar noe lignende igjen. Så han er klar over det.

 

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan utroskap tilgis, men spør degselv om du kan gå videre uten å dra det opp i enhver sammenheng hvor han gjør deg sint, trist eller sjalu? Benytt anledningen til å oppsøke familierådgivningskontor eller en psykolog spesialisert på familieterapi, tror det kan være nyttig for dere begge.

[Anonym bruker]

Det er fult mulig å overleve utroskap. Dere må prøve å begynne på nytt. Prate sammen og bli enige om hva som må endres i forholdet deres, hvis ikke havner dere bare tilbake der dere var før "det" skjedde.

 

Jeg opplevde det samme, bortsett fra at han hadde hatt et forhold til denne jenta i noen uker før hun ringte meg. En av kravene jeg hadde for at jeg skulle vurdere å gi han en ny sjanse var at vi gikk til ekteskapsterapi, og han fikk bestemme hvor og med hvem. Vi gikk til domkirken i Oslo.

 

Det vil bli vanskelig og tøfft for deg. Man kan alltid tilgi, men aldri glemme. Vi hadde vært gift i 3 år når dette skjedde, og jeg prøver så godt jeg kan å lukke det kappitelet der. Det er 6 mnd siden. Men jeg sliter. Håper din mann er mere behjelplig enn min. For han har gått videre, mens jeg får ofte "flash backs" og får lite forståelse når jeg sliter. Vet ikke om hvor lenge jeg orker å ha det sånn..

 

Jeg har fått mye hjelp og støtte hos ei jeg jobber sammen med. Hun oppdaget mannen sin med ei på byen. De har klart det og er gifte nå på 10. året. De hadde vært sammen i bare noen år når det skjedde.

[Anonym bruker]

Forgiven, not forgotten...

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle savar!

 

ja flashbacks får jeg, og vet at jeg kommer til å få det- lang tid fremover.. men må vel bare ta tiden til hjelp, vi er ikke gift så det er kanskje litt enklere å gå fra hverandre hvis jeg bestemmer meg for det.. må vel bare se på oppføselen hans mot meg fremover.. vi skal kontakte familievernkontoret, uten hjelp er forholdet dødt- det vet vi begge. kommunikasjon og respekt må gjenoppbygges.

[Anonym bruker]

Har opplevd utroskap selv, og maa si at jeg aldri tilga ham. Jeg stolte fullt og helt pa ham og var aldri sjalu eller noe selv om han proevde aa gjoere meg sjalu.

Saa begynte jeg a faa mistanke om at han hadde vaert utro nar han var i militaeret, noe han nekta pa og jeg tenkte ja sikkert bare meg, men hadde bare en ekkel foelelse i magen. Sa naar vi bodde sammen hadde vi en veldig tung periode og etter en liten krangel kom han ikke hjem for natten. Kom faktisk ikke hjem for midt paa dagen dagen etter..Han nekta foerst for at han var utro, saa var det jo kyssa ei dame, saa innroemma han litt fikling...men det var alt..Proevde aa tilgi, men etter noen maaneder fant jeg ut at det ikke gikk,, Saa en dag pakka jeg kofferten og dro paa ferie..Hehe han fikk panikk for han trodde jeg dro fra han.. Selv om han visste om ferien da..Men etter noen dager paa ferie fant jeg ut at jeg ikke ville vaere med ham, og fortalte det til ham.. Og at jeg kom til aa flytte ut naar jeg kom hjem..

Tilliten var jo oedeligt, og hvorfor vaere i et forhold naar man ikke stoler paa den man er sammen med? For meg er livet for kort til det...