Bør jeg flytte?

[Anonym bruker]

Jeg er mor til en jente på snart 6 og stemor til to jenter på 5 og 9 og venter også et felles barn, mitt dilemma og etterhvert store problem er at jeg synes stedatter på 9 år er en ufyselig og onskapsfull liten skapning som jeg begynner å få langt oppi halsen, hørses sikkert brutalt ut, men hun gjør det hun kan for å være ekkel mot min datter med viten og vilje og hun er mester i å sette meg og pappan hennes opp mot hverandre, biter ikke så mye på det lenger, og i tilegg til at hun ignorer alt jeg sier, selv om jeg ber henne både høflig og pent må hun alltid spørre pappa om det er slik det er, og hun får som regel det samme svaret.

 

Vi har vært kjærester i 3 år og samboere i 2 og jeg har heletiden tenkt at situasjonen vil bli bedre ettersom tiden går og man blir vant til hverandre, til nå har de vært hoss oss fra onsdag til mandag men

for et par dager siden gikk mor med på å gi 50% samvær til min samboer, jeg merker at det knyter seg innvendig og vet ikke om jeg orker eller kommer til å takle at hun bor hos oss annenhver uke, har mer enn nok med det som er nå. Jeg har snakket med ham om min dårlige kjemi til hans eldste datter mange ganger, men han har eller vil ikke ha forståelse for at jeg ikke klarer å komme overens med datteren hans datter. Jeg skjønner selvfølgelig at dette er veldig sårende for han at jeg ikke er like begeistret som han. Jeg prøver også å fortelle han at jeg synes det er vanskelig å ha henne i hus og at det kommer til å bli verre hvis hun skal bo hos oss halve tiden.

Jeg har også sagt at vi er nødt til å få hjelp på familievern kontoret.

 

Noen dager tenker jeg at jeg bør flytte, jeg vil jo egentlig ikke hindre ham i å ha delt samvær med sine barn men vi elsker hverandre og har det supert uten hans barn tilstede.

Kan ikke si det frister helt å flytte å bli alenemor igjenn og ha en på vei...

[min tur snart?]

uff for en mølje,jeg vet godt hvordan du har det.

Det er nok ikke noen fasitsvar på denne situasjonen,jeg forstår din frustrasjon,og jeg mener jo det at samboeren din bør ta affere her,datra er så stor at ho bør kunne snakkes til på en skikkelig måte,mulig ho er sjalu siden ho reagerer som ho gjør,men jeg syntes alikevel ikke at ho bør oppføre seg sånn.

Jeg vet det frister å rømme når stebarna kommer,dessverre er det ingen god ide,du må prøve å ta tyrene ved horna...

Skjønner at dere har det bra når barna ikke er hos dere,men siden de er en del av det hele og er hos dere må dere jo ha det bra "hele" tia,det er jo dette som er hverdagen,med ungene også.

Jeg ville nok rådet dere til rådgivning,det er iallefall et forsøk verdt..

Lykke til illefall

[Gjest]

Prøv hjelpen først!

Det er mitt beste råd til deg. Ingen som er tjent med at du skal bo alene nå, men en på vei..

 

-Jeg er også overbevist om at om du virkelig forteller pappaen hvordan du føler det, og hva det er du tenker på av konsekvenser, så vil han også være interessert i å finne en løsning som alle kan leve med.

 

Synes du er flott som ikke ønsker å hindre far å ha sine barn 50% av tiden, selv om du vet at dette plager deg litt.. - Det er mange i din situasjon som hadde sagt at de fikk velge.. Barna eller dem selv. - Ikke gjør det mot mannen din. Si at du ønsker å finne en løsning på dette, som ikke innebære sånne tunge valg!

 

Ønsker deg masse lykke til, både med familieforholdene og barnet i magen!

[Anonym bruker]

Forstår utmerket godt det du beskriver, er i samme båt selv.

Min samboers barn har allerede 50-50% hos foreldrene, og jeg har store problem med hans eldste på 9 år.

Jeg har i ett år forsøkt å skjule min irritasjon og dårlige kjemi, men klarer det ikke lengre.

Klart far syns dette er vondt...det gjør meg vondt også. Ungen er en helt annen når faren forsvinner ut av syne, og han forstår ikke helt hva jeg mener når jeg tar dette opp.

 

Jeg har vurdert flytting mange ganger..gjør det ennå.

 

Mitt råd, søk hjelp. Jeg har selv gjort det, vi har hatt en samtale og fikk litt å tenke på.

Det er verdt forsøket. Så, prøv å hold ut litt til...

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Ja, vi skal og må få hjelp for at dette skal fungere, for det er jo det jeg ønsker.

Det som er så fortvilende er at jeg føler at det i dagens samfunn ikke er lov å si at man ikke liker eller har dårlig kjemi med et barn, "alle barn er søte" og "det er jo ikke barnas skyld", og som oftes er det jo ikke det men noen ganger hjelper de godt til.

Daglig føler jeg meg direkte boikottet av datteren hans og jeg tror ikke det er for at hun misliker meg som person men hun misliker meg i kraft av at jeg er den personen som står i veien for at pappan hennes vil flytte tilbake til mamman hennes, tror hun...

 

 

 

[Anonym bruker]

Dårlig kjemi mellom voksne og "ste"barn er et skikkelig tabuområde.

Det er sårt for den voksne foreldren å høre at man ikke "liker" barnet..men sånn er det faktisk avogtil.

Jeg har to stebarn, hvor det går flott mellom meg og minste av disse. Eldstemann og jeg har null kjemi, vi trives ikke sammen og har ingenting å snakke om.

Alle barn er ikke søte...ikke for alle.

Er det ikke lov å være ærlig om dette da??

[Anonym bruker]

Kanskje faren her bør innse sitt ansvar og sørge for at ungen oppfører seg. Det er jo å gjøre barna en stor bjørnetjeneste å bli sint på budbringeren, når det er helt klart at ungen driver å mobber et annet barn og får lov til å fortsette med det.

Føler ikke han ansvar og sorg ovber at sin datter er ufyselig mot din datter? Ikke rart barna blir usispelige om de har foreldre helt uten ryggrad.